Naser Khader fra Det Konservative Folkeparti i Danmark kaster inn håndkleet på innvandringsfeltet.
– Holdt på å kaste opp
Naser Khader gi seg som innvandringspolitisk talsperson for partiet. Innvandringspolitikken er for betent, og man svines til som person, sier Khader. (Fotomontasje: HRS)
Khader har i over to tiår stått i innvandringsdebatten, men nå orker han ikke mer. Han gir seg som innvandringspolitisk talsperson for partiet.
«De siste fire årene har innvandringspolitikken vært enda tettere på, især siste perioden. Det er et av de områder som virkelig er en ideologisk kamparena. Opp mot valget (i år, min anm.) holdt jeg simpelthen på å kaste opp,» sier Khader, og fortsetter:
«Det er et av de tøffeste politiske områder å være talsperson for. Jeg kan ikke komme på noen andre områder hvor det er like mye press. Det er også det mest betente (eller «giftige», som han sier, min anm.) område. Det er mange følelser, og enten er man god eller ond. Hvis det går en uke uten at det er noen som sviner meg til, tenker jeg at det er noe galt».
Dette er et vitnesbyrd mange av oss innvandringsrestriktive kjenner oss igjen i.
Budskapet drukner
Så skulle en tro at Khader, som selv er fra Syria og kom med familien til Danmark i 1974, ville være en politiker som samfunnet lyttet til i innvandringsspørsmål, men «brun hud» gjelder ikke når man støtter en restriktiv innvandringspolitikk. Da er man i beste fall en kokosnøtt (brun utpå og hvit inni). Khader er slik sett et godt bevis på at den plaprende klassen, som vi ikke minst finner i gammelmediene, ikke har noen betenkeligheter med å svine til slike som oss.
Klart man blir lei, ikke minst fordi man kan formidle budskapet på uansett måte, med innestemme eller med ropert, men det lyttes ikke. Du skal «selges ut» som et ondt menneske og det klistres på deg de mest hinsidiges merkelapper. Helt uten skrupler – samtidig med at de samme tror de er de gode, eller det gode hatet, som noen velger å betegne det som.
«Det handler også om hvilket budskap som trenger gjennom. Det er også min ambisjon å synliggjøre at det er mange innvandrere som bidrar og vil Danmark. Det budskapet drukner i alt annet, som handler om innstramning, innstramninger, innstramninger. For noen år siden samlet jeg en statsråd, 100 innvandrer-gründere og direktøren for eBay. Jeg sendte ut en pressemelding og inviterte journalister,» forteller Khader.
«Det kom ikke en eneste journalist. Hvis det hadde vært et møte om IS-krigere i Syria ville dere alle sammen dukket opp,» slår Khader fast overfor Berlingske.
Nå tar Khader på seg rollen som partiet talsperson for sysselsettingspolitikken, hvor han nok sikkert også vil støte på innvandringsproblematikk, men neppe bli oppfattet som et ondt menneske av den grunn. For som han avslutter om innvandringspolitikken:
«Jeg føler jeg har avtjent min verneplikt på det område».
Rasister
En annen som har tøffe tider i innvandringsdebattene, er norskpakistanske Jeanette. På sin Facebookside kommer hun i dag med et hjertesukk:
«Da jeg sto frem i 1999, for nøyaktig 20 år siden, fikk jeg ingen støtte fra de jeg trudde var mine venner. Det jeg fikk fra dem var sjalusi og anklagelser for å la mediene utnytte meg for sosialpornografi. De mente at jeg var naiv og bidro til å fremme rasisme. At jeg ikke forsto verden. At jeg ville ha 15 minutter med Fame«.
Det kan jeg også skrive under på, for det var på denne tiden jeg ble kjent med Jeanette. Omverden registrert raskt at det lå makt i hennes erfaringer, da hun var den første (og så langt faktisk) den eneste andregenerasjon som har stått frem som tvangsgiftet, og de fryktet at Jeanette kunne skygge for sola. Dessuten var det hun fortalte noe som skulle holdes hemmelig. Det norske samfunnet er rasistisk var narrativet som var etablert, og så kom denne ungjenta og fortalte at det var deres egne som undertrykte dem. Da gjaldt det å minimere «skaden» hun hadde gjort, og dermed var hun ei fjolle, problemet – om problem i det hele tatt – var mikroskopisk og hun hadde opphav i en kulturell familietragedie. Interessant er det kanskje også at en av Jeanettes største motstandere var han som i dag påroper seg å være en av Norges ledende «integreringsaktører», nemlig Abid Raja.
Jeanette tok i flere år en pause fra innvandringsdebatten. Da var hun prøvd svinet til som menneske. Nå er hun tilbake. Sterkere enn noen gang. (Foto: HRS)
«De tok avstand fra mine meninger så de slapp å bli hatefulle rasister. De manipulerte meg til å tvile på hva jeg hadde opplevd. Det var veldig tøft å ha rømt fra familiens religionsbetinget kulturelle krav og drapstrusler. Det var tøft å bli motarbeidet av de som jeg søkte forståelse hos. Det var generelt veldig tøft å gjenoppleve traumer i håp om at politikerne vil ta et grep for å beskytte de nye norske barn, ungdom og kvinner som tvinges vekk fra sine norske rettigheter. Det var vondt å vitne at de nye norske var ikke nordmenn hos politikerne i det hele tatt. De var bare fremmedkulturelle som skulle få både segregere, undertrykke og tvangsgifte bort sine fremmedkulturelle barn. Å kreve at de ble norsk var rasisme. ‘Vennene’ mine var enige i disse populære politiske holdningene».
Jeanette møtte på denne tiden mange politikere fra de fleste partier. Alle lyttet, mange med tårer i øyekroken. Men derfra til å klare å endre egen politikk, det viste seg å være en langt større, og for noen, umulig oppgave. Den skuffelsen kjente Jeanette på, og det var vel da hun begynte å tvile på om det var noen drahjelp å hente fra våre folkevalgte.
Ekte venner
Den første tiden da Jeanette sto frem, viste mediene stor interesse for denne nye stemmen – og ikke minst det nye budskapet og dertil fra en ung kvinne. Selvsagt mobiliserte «motstanderne», de som i dag gjerne snakker om innvandrerfiendtlighet og muslimhat.
«Jeg var alene og fortsatte å stå frem. Jeg ville redde verden. Redde verdenen til de som ikke får noen barndom, ungdom eller voksen frihet. Redde verdenen til de som er slavebundet i tjenesten til patriarkalske menn, fra vuggen til graven. De som mediene ikke ser, dersom de ikke bærer hijab og skryter av den».
Jeanette opplevde «vennenes» hykleri tett på kroppen. Deres dobbeltkommunikasjon, deres pene snakk om «å redde flyktninger som ikke er flyktninger» og viljen til å «redde religioner som ønsker dem utryddet». Hennes konklusjon er følgende:
«De vil egentlig bare redde seg selv. De vil ikke miste fellesskapet. De vil ikke stå alene eller på den siden de har kritisert. De er lojale og trofaste. De er sosiale og beregnelige. De er såååå gode…,» skriver Jeanette, og avslutter:
«Glad jeg fant bedre og ekte venner».
I dag er Jeanette nestleder i Ex-Muslims of Norway – og kan følgelig bare belage seg på samme runde som for tyve år siden. Men denne gangen bevæpnet med erfaringsskjold og ekte venner.