Den fremvoksende postmodernismen på 1980-tallet brøt med «den store fortellingen» som setter tilværelsen i en overgripende perspektiv. Ifølge postmodernismen finnes det få eller ingen forpliktende sannheter, felles normer og verdier. De store fortellingene ble erklært avgått med døden og erstattet av mange små fortellinger.
Felles plattform
Postmodernismens ønske om å dekonstruere norsk kultur førte til tap av mening og sannheter ble relativisert. Mennesket kunne regissere sine egne liv og leve ut sin egen individualitet.
Bakgrunnen for fremveksten av postmodernismen var blant annet voldsom økonomisk vekst, jappetid, medierevolusjon og fokus på underholdning og globalisering. Jappenes tiår startet med shopping, kaféliv, underholdning med silkedresser, sigarer, champagne og med stort fokus på kjappe penger og fritid. Gjerne med lånte gryn til skyhøy rente.
Bobla sprakk med et smell på slutten av 1980-årene. Vi fikk høy arbeidsledighet. Det såkalte sosialdemokratiske likhetssamfunnet ble utfordret fra alle kanter. Norge ble mer globalisert, innvandringen akselererte og statsreligionen fikk konkurranse. Særlig urbane mennesker bar preg av rotløshet – en tilværelse uten faste holdepunkter, der postmodernistene festet grepet og førte en kulturell kamp mot tradisjonelle norske verdier.
Tankeretningen postmodernisme traff Norge med full kraft på denne tiden og virket forlokkende, men når alt er like sant er ingenting sant.
I lengden er det ikke mulig å bygge et liv eller et samfunn uten en felles plattform. Men det er nettopp det postmodernismen har tilført norsk politikk.
Den postmoderne dekonstruksjonen av fornuft, Norges fortid og historiens mening har aldri igjen blitt bygget opp til en helhetlig fortelling. Vurder så dette i lys av «integrering», særlig av store grupper mennesker fra en helt annet kultur og verdisett.
Vi vet knapt hvem vi selv er. Hva er «egentlig» norsk, spør postmoderne kverulanter oss patrioter. Når ikke det argumentet får oss inn i folden, da kommer beskyldningene som gjerne munner ut i rasismeanklager.
Identitetsmarkører
Rasisme ble tidligere omtalt som raselære, forestillingen om at menneskeheten kan kategoriseres i ulike raser som hver tillegges et sett egenskaper som rangeres etter verdi. Definisjonen har siden blitt omformet til å gjelde både minoriteter, kulturer og religioner. Alt for å stoppe kjeften på blant annet sånne som meg.
Hva er grupper? En vanlig inndeling av grupper går fra mikro- til makroplan, som favner alt fra kjønn, alder, familie til geografiske grupperinger som nabolag, bygd og by, territoriale grupper som stamme eller stat og selvsagt kulturelt betingede grupperinger som yrke og religion.
Men hvordan klarer vi å definere forskjellige grupper, hvis vi bare er individer som tilfeldigvis møter hverandre på gaten? Hva er vitsen? Svaret er at alle grupper har et sett identitetsmarkører som definerer hvem du er. Det sier noe om ditt verdigrunnlag.
Vår identitet er i stor grad påvirket av gruppetilhørighet. Hvis vi for eksempel lever i et lite og sammenknyttet religiøst samfunn, vil vår identitet i mye større grad være bundet til vår tro, enn hvis vi vokser opp et sekulært individualistisk samfunn. Det er derfor minoritetsgrupper fra kollektivistiske kulturer i Norge ønsker å etablere miniatyrsamfunn. Like barn leker best. Vanskeligere er det ikke.
Det gir mening å identifisere, analysere og kritisere grupper. Kjernen i menneskets identitet og selvbilde er uløselig knyttet til gruppen/e vi tilhører. Vi formes i interaksjon med andre mennesker rundt oss. Det er det som definerer vår sosiale, kulturelle og etniske selvforståelse. Men selv om det er innlysende at gruppetilhørighet former vår identitet, er det likevel tabu å kritisere minoritetsgrupper. Hvis du for eksempel mener at en nasjonalstats overlevelse er avhengig av en forholdsvis kulturelt homogen befolkning og at multikultur fører til sosial uro, vold og uløselige konflikter, risikerer du i å bli stigmatisert og hengt ut som kultur- eller religionsrasist.
Vi må vokte oss vel for ikke å si at islam er en tilbakestående religion, selv om den faktisk er det. Og vi skal helst ikke kritisere muslimers særtrekk, levemåte og gruppetenkning, selv om vi mener det er i ferd med å fragmentere Europa. For etter oppskrift fra moralpolitiet i en del muslimske stater har Europa fått sitt selverklærte meningspoliti. Og på samme måte som moralpolitiet avviser menneskerettigheter, så avviser meningspolitiet fakta.
Vi må finne tilbake til Norges identitet og bestemme oss for hva som skal være landets identitetsmarkører. Deretter kan vi tilby å være behjelpelig med integrering.