Aftonbladets politiske kommentator Lena Mellin, med over 40 års fartstid i avisen, har aldri gjort noe forsøk på å skjule hvor mye hun misliker Sverigedemokraterna (SD). Men siden verken hun, egen avis eller andre medier klarer å stoppe SDs fremgang, må hun legge skylden på noen andre. Skyllebøtten går til de øvrige partiene: deres taktikk mot SD er helt mislykket, fastslår Mellin.
Slik tenker man altså i «det representative demokratiet» Sverige.
Gårsdagen meningsmåling viser at SD nå er Sveriges nest største parti, men enda verre for mange er at SD nærmer seg Socialdemokraterna (S). Bare 1,5 prosentpoeng skiller SD og S, som innebærer om lag skarve 97.000 velgere. SD kan altså blir Sveriges største parti, for SD fortsetter å vokse mens S fortsetter å falle.
Politisk kommentator Mellin viser til at SD-leder Jimmie Åkesson for rundt tre år siden slo fast at «Vi skal bli Sveriges største parti», som ifølge Mellin førte til at de ble utledd. Latteren har derimot stilnet, og Mellin innrømmer at «nå er han på god vei».
Alt feil
En føler på den harmdirrende irritasjonen til Mellin når hun viser til at de øvrige partienes holdning til SD førte til at det borgerlige samarbeidet i den såkalte Alliansen brøt sammen. Hun nevner ikke med et ord at samme Alliansen ble etablert for å holde SD ute av det gode selskap. Hun holder også eksistensen av SD som grunnen til at januar-avtalen kom på bordet, en avtale mellom så ulike partier som S, L, C og MP, også den bygd på å holde SD utenfor all politisk makt. Denne avtalen sikret at Stefan Löfven (S) fikk fortsette som statsminister, der 115 riksdagsmedlemmer stemte for at han fikk fortsette, mens 153 stemte imot. Löfven sikret imidlertid seieren med 77 blanke stemmer.
Det siste eksemplet på at de øvrige partiene mislykkes i sine forsøk på å frarøve SD makt, er når Regjeringen inviterte alle partiene – utenom SD – for å finne ut hvordan de skal få bukt med gjengkriminaliteten, hevder Mellin.
«Dette er nøyaktig hva man bør gjøre, hvis man vil gi SD enda flere velgere. Man skal si at de ikke får lov å delta i helt normale sammenhenger. Da ikke bare antyder man, men man roper ut, at SD vet noe som alle andre ikke vet, og at allmennheten ikke tåler å ta del i denne «sannheten». Beste måten å gjøre SD gode på, hvis du spør meg».
Dette er i mine øyne et fornøyelig utsagn av Mellin, for hun har helt rett, det er rett og slett en innertier for å gi SD mer makt. For mens Sverige brenner, så måtte det ta henne og hennes like årevis å komme frem til en slik tolkning?
For hadde noen spurt henne for bare kort tid tilbake, ville hun neppe tatt til ordet for å ta SD med på noe som helst, men heller etterlyst en kriseplan fra partiene for å holde SD vekk.
Og det var akkurat det Mellin gjorde i en politisk analyse i januar 2017.
Nødutgang
«Det her er den mest skremmende meningsmålingen jeg har lest i hele mitt liv. Den viser med hvilken styrke, bredde og omfang Sverigedemokraterna tar plass i den svenske opinionen. De presser med ubønnhørlig kraft de andre partiene mot politikkens ytterpunkter. De (øvrige partiene, min anm.) blir redde fordi de forstår at de gjør noe feil, men ikke hva. Det fører til handlingslammelse».
Meningsmålingen hun viste til var utført for Aftonbladet hvor det kom frem at SD vant terreng i sak etter sak, og på dette tidspunktet var det partiet i Sverige som hadde eierskap til flest politiske saker (innvandring-, eldre- og forsvarspolitikk), samt at de var på god vei til å få eierskapet til en rekke andre saker (helse-, sysselsetting- og utdanningspolitikk).
«Det er enormt oppsiktsvekkende. Partistrategene bør snarest tenke ut en grunnleggende kriseplan om de vil unngå at neste valg blir et blodbad. Det kan dog allerede være for sent. Sverigedemokraternas fotfeste i den svenske opinionen er langt mer omfattande enn velgerbarometrene, som måler støtten til partiene, gir inntrykk av».
Problemet med svensk politikk og svenske medier er deres antidemokratiske holdninger. Når det har kommet små drypp, og flere er det kommet det siste året, om at strategien med å få fjernet SD kanskje best tjener SD, begynner så smått flere å omfavne denne teorien. Men da som en slags nødutgang for ikke å innrømme SDs politikk noe som helst, og for å slippe å innrømme at de selv tok feil.
Interessant nok er det denne «oppskriften» politikerne i Kristiansand følger i disse dager, da de finner på en rekke krumspring for å forhindre at kommunens valgvinner, Demokratene, får makt.