Ifølge European Center for Disease Prevention and Control (ECDC), som i juni i år kom med en rapport om situasjonen, omtales utbruddet som oppsiktsvekkende, men der «opprinnelsen enda ikke er kartlagt». Rapporten bygger på informasjon som er blitt sendt fra syv toskanske sykehus i det nordvestlige området mellom november 2018 og mai 2019. Den beskriver 350 pasienter som tester positivt for denne livsfarlige bakterien, hvorav 50 hadde utviklet infeksjon i blodet. ECDC snakker om «høy dødelighet», nærmere bestemt tallfestet til mellom 30 til 70 prosent.
Per i dag skal det være snakk om minst 75 personer hvor det er påvist smittet. Minst 31 personer skal være døde på 17 ulike sykehus, melder NTB.
Myndighetene i Toscana, som er ett av Italias mest populære turistområder, har nå ytterligere trappet opp kontrollene med sykehusene for å stanse utbruddet. Ikke minst handler det om at funn fra ECDC kan tyde på at det er personer med nylige sykehusopphold bak seg som synes mest utsatt. Men så er spørsmålet om det er fordi de er mer mottakelig, enn om det handler om miljøet på sykehuset.
Bakterien er kjent under forkortelsen NDM (New Delhi metallo-beta-lactamase). Navnet beskriver seg til at i 2008 ble Klebsiella pneumoniae, en bakterie i samme familie som NDM, oppdaget hos en svenske etter at vedkommende hadde vært innlagt på et sykehus i den indiske hovedstaden New Delhi. Hele 24 NDM-varianter skal være identifisert i ulike bakteriearter.
Så er det ubehagelige spørsmålet om dette, og andre tilfeller, henger sammen med folkevandringskrisen til Europa som startet i 2015.
På slutten av det året mottok HRS mildt sagt urovekkende informasjon. Vi ble fortalt at mange av asylsøkerne hadde med seg sykdommer som til dels var ukjent i Norge, som har vært utryddet for flere hundre år siden og/eller som vi ikke har eller hadde medisiner for, inkludert antibiotikaresistente bakterier. Det skal ha utløst en politisk nødssituasjon. Helseberedskapen ble i all hemmelighet satt til nivået oransje (den gang skrev vi rødt, men i ettertid har vi forstått at det høyeste nivået er oransje). Utfordringen var ikke minst håndteringen for ikke å utløse frykt og sosial uro i befolkningen. Risikoen for alvorlig smitte gjaldt også barn i barnehager og på skoler. Vi ble videre fortalt at de (få) som kjente til dette, holdt egne barn borte fra «risikoområder».
Problemet hang selvsagt sammen med at det var så mange som kom samtidig, og dermed brøt mottakssystemet sammen. Dette gjaldt ikke bare for Norge, men stort sett over hele Europa der presset var størst. Folk ble knapt nok sjekket, og følgelig heller ikke nødvendigvis vaksinert, men sendt rundt på mottak og tok (fullverdig) del i kommunale tiltak, som barnehager, skoler, sykehus og annet. Som vi spurte da: Er våre nasjonale politikere i folkevandringskrise-saken villig til å spille rulett med borgernes trygghet? Skal de skjule seg bak «taushetsbelagt informasjon» eller at de ikke kan gå inn i enkeltsaker – som jo vitterlig enhver sak er, selv om det kan omfatte mange, kanskje veldig mange?
Vi ble også fortalt om hvordan en tuberkulosesmittet kvinne brukte sykdommen som et pressmiddel for å få opphold. Kvinnen og hennes to barn hadde ikke lovlig opphold i Norge og ble begjært utvist, men før de dro skulle hun få tuberkulosebehandling (tar ett år). Men kvinnen brukte tiden i Norge «godt» og fikk ytterlige tre barn med en mann her (med lovlig opphold). Han, som da hadde vært over ti år i Norge, jobbet ikke, hadde heller aldri jobbet, og dermed kvalifiserte han heller ikke til å få familiegjenforening. Den tuberkulosesmittede kvinnen «løser» problemet med å avbryte behandlingen og nekter videre behandling. Skal den starte opp igjen, forlanger hun at også hennes tredje datter skal få komme til Norge. Denne datteren var i morens hjemland – hvor også hun ble behandlet for tuberkulose. Herboende mann og barn nekter videre å la seg teste for tuberkulose av samme grunn som moren har avbrutt behandlingen. Kvinnen stoppet altså behandlingen av svært smittsom tuberkulose og bidrog samtidig til, kanskje sammen med mann og barn, til at sykdommen kunne spre seg. Barna i Norge startet i en barnehage samme år – uten at personalet ble informert om deres mulige helsetilstand. Med andre ord kunne disse barna være bærere av smittsom tuberkulose og smitte andre barn og voksne uten at disse har mulighet til å beskytte seg.
I 2018 ble det kjent, fra WHO, at det hadde vært en enorm økning i meslingutbrudd i Europa. I 2016 fikk 5.273 personer i Europa sykdommen, i 2017 steg antallet til hele 21.345 personer. I 2017 døde 35 personer, mot 13 i 2016. Øverst på listen i 2018 tronet Romania med 5.562 meslingutbrudd. Det kunne kanskje forklares med mangel på vaksine, dårlige helsetjenester og landets store rombefolkning. Så fulgte Italia med 5.006 meslingutbrudd og Ukraina med 4.767. Disse tre landene stilte i en klasse for seg. Deretter kom Hellas (967) og Tyskland (927). Også i Norge har det vært flere meslingutbrudd, og så kan vi jo minne om at meslingviruset var et tilbakelagt kapittel i europeisk historie.
Den 6. september, altså for noen dager siden, kunne NRK melde om at Folkehelseinstituttet har satt i gang utbruddsetterforskning sammen med aktuelle kommuneoverleger, Veterinærinstituttet og Mattilsynet, da det siden august er det funnet samme variant av bakterien Enterohaemorrhagisk E. coli (EHEC) hos tre personer, og det er mulig at prøver fra ytterligere to personer kan ha samme variant. EHEC er en type E. coli-bakterier som gir blodig diaré. Den kan også utvikle seg til en alvorlig nyresykdom, Hemolytisk uremisk syndrom (HUS).
I 2018 ble det meldt 494 tilfeller av EHEC-infeksjoner til Folkehelseinstituttet, hvorav åtte utviklet den alvorlige komplikasjonen HUS.
Pasientene som nå er smittet er bosatt i Hordaland, Aust-Agder, Trøndelag og Hedmark. Det skal være snakk om ett barn og fire personer over 70 år.
DNA-profilen til bakteriene i dette utbruddet er ikke tidligere sett i Norge. Folkehelseinstituttet forteller at de har tatt kontakt med internasjonale samarbeidspartnere for å undersøke om andre har sett denne bakterievarianten. Det heter også at det er et høyt prioritert arbeid å finne smittekilden.
Men kan jo spørre seg hvorfor denne saken raskt forsvant fra nyhetsbildet.
I tillegg kommer denne informasjonen samtidig med at hunder raskt dør over hele Norge nettopp av blodig diaré og oppkast – uten at man evner å finne ut hvorfor. Så langt skal minst 27 hunder være døde, og nå heter det at det ikke er sikkert at man vil finne ut av hva hundene er blitt syke av.