Arbeiderpartiets maktbastion er tapt for lang tid fremover. De ble kommune- og fylkestingsvalgets store taper med en nasjonal tilbakegang fra forrige kommunevalg på 8,2 prosentpoeng til 24,8 prosent. Det gjør dem fortsatt til landets største parti, men de taper hurtig terreng.
Aps nedgang er ikke underlig. Partiet har hatt en uforholdsmessig lang og dominerende maktperiode i norsk politikk. Mens Norge og verden for øvrig har forandret seg, har Aps politikk vært preget av «arbeider»-retorikken og velferdssamfunnets fortreffelighet, der sistnevnte blir solgt ut som «gratis». Samtidig har også Ap forandret seg. Det finnes knapt en arbeider i Ap, og i alle fall ikke i partiledelsen. Sammen med pampene i LO har Ap økt avstanden til folket, og jo lenger bort fra hovedstaden, jo større er avstanden – bokstavelig talt. Ap fremstår ikke lengre som «ekte».
Den skjebnen deler de med samtlige av valgets tapere, men av ulike grunner. Høyre gikk nest mest tilbake nasjonalt sett, med 3 prosentpoeng til 20,1 prosent. Noe skyldes nok regjeringsslitasje, men Høyre har over tid blitt et parti som mener lite om mye og som mer og mer lener seg på kompromisser. Har man virkelig en sak en brenner for, er det vanskelig å velge Høyre. Dessuten gjør kompromisser egen politikk både uklar og uforutsigelig, og denne kompromiss-strategien har Høyre pålagt samtlige regjeringspartier. Det er et samarbeid som kan få uheldige politisk følger for de enkelte partiene.
Venstre (ned 1,7 pp til 3,8 pst) er på vei å utradere seg selv fra norsk politikk. De har mistet eierskapet til miljøpolitikken og når grønnfargen er blitt så blass, fremstår partiet uten eierskap til politiske temaer. Da nytter det ikke å hevde at Norge trenger Venstre som et «liberalt parti», som står i mot «udemokratiske krefter», når partiet mer og mer opptrer som en troublemaker – internt i strid (ikke minst om ledervervet?) og i stadig opposisjon til egen regjering (eller mer presist: FrP). Det lukter illojalt, noe det norske folk er oppdratt til å ta avstand fra.
Også KrF gjorde et dårlig valg (ned 1,5 pp til 4,0 pst), men likevel fremstår KrF mer ekte: De har i løpet av året tatt et veivalg som førte til splittelse i partiet, ny partileder og de tok steget inn i regjering. Det var dristige endringer, men antakelig nødvendig. Slik sett gjenstår det å se hvilket potensiale «nye» KrF har.
På tapersiden finner vi også FrP, men partiet tapte kanskje mindre enn mange hadde sett for seg. De gikk ned 1,2 prosentpoeng til 8,3 prosent, men har likevel lite å glede seg over. Kurven har gått bratt nedover fra 2007 (17,5 pst), 2011 (11,4 pst) og 2009 (9,5 pst). Også FrPs problem er at de ikke lengre fremstår som ekte vare. De har fortsatt eierskap til deres viktigste «vinnersak», innvandringspolitikken, men har en voksende intern liberal fløy som bryr seg lite om innvandring, og i kompromissene i Solberg-regjeringen fremstår FrP i regjering og som parti som politisk schizofren.
Det gjør at mange som tilhører «høyresiden» (og for så vidt også på venstresiden) i politikken ikke har noen av de etablerte partiene å stemme på. Protestpartier dukker opp, men det er ikke mange som klarer mye annet enn å fragmentere det politiske budskapet enda mer.
Så skal det sies at et parti som FrP også møter enorm motstand i mainstream media (MSM). At MSM er innvandringsliberale kan det være liten tvil om, det beviser de gang på gang i vinklinger og valg i innvandringssaker- og ikke minst hva de utelater å fokusere på. Så har MSM opptrådt helt motsatt når det kommer til klimapolitikk. Her har MSM totalt ukritisk vinklet på «klimakrise». Klart det påvirker, ikke minst de unge.
Merk så at denne «analysen» fra min side er på nasjonalt nivå (men det kan være at dette valget forteller oss noe om stortingsvalget om to år). For selvsagt er variasjonene betydelige når det gjelder opp- og nedturer for ulike partier i kommunene. Ikke minst fordi kommunepolitikken er sterkt personavhengig, og nærheten til folket kan bli da mer avgjørende enn avsenderens politiske ståsted. Folk vil ha resultater. I tillegg har MSM funnet lite plass til lokale saker i valgkampen, med unntak av to «fenomen»: Den hurtige fremveksten av Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) spesielt i Bergen og Miljøpartiet de Grønne (MDG) i Oslo.
Begge disse fremstår som ekte vare. Det ene alltids, enn så lenge, mer som en folkeaksjon enn et parti, men MDG har ved dette valget virkelig festet grepet i norsk politikk. Nasjonalt gikk MDG frem med 2,4 prosentpoeng, til 6,7 prosent. Men i Oslo gikk de frem 7,0 prosentpoeng og endte på 15,2 prosent. Det gjør MDG til Oslos tredje største parti. I Bergen fikk FNB hele 16,9 prosent, og er med det tredje største parti – i sitt første valg.
Politisk jordskjelv? Nei, vi tror dem. De brenner begge for én sak. I Bergen har bompengeprosjektene vokst frem uten å ta hensyn til at mange har ment at nok fikk være nok. Arrogante politikere skapte FNB, men nå må FNB bevise at de kan levere. Det blir kanskje en lang vei å gå. Hvis de ikke tar «en MDG» da.
MDG har vist seg å være nådeløse i Oslo. De har allerede bevist at de leverer politikken de har lovet å levere, og baner nå vei for MDG i resten av landet. Så kan vi være fryktelig uenige om hva MDG egentlig leverer og ikke minst på hvilke premisser de leverer på, men det er for så vidt en annen debatt. Personlig har jeg ingen tro på at MDG er rett vei, men jeg har merket meg noe interessant: Mange som bor i Oslo, og jo mer sentrumsnært jo tydeligere blir det, er strålende fornøyd med at MDG kaster bilene ut og prøver å lage hovedstaden til en grønn landsby.
Da er det ikke, som MDGs Lan Marie Berg sier det, vanskelig å «elske bomringen». Den lukker byen inne og bedrer bomiljøet for de få. Det virker som om drømmen er at indre Oslo skal bli en gedigen kolonihage. De unge tror derimot at dette er redningen på det de tror er en klimakrise.
Oslo som en kolonihage skal alle utenfor de stadig flere bomringene finansiere, i tillegg til boligskatt og sikkert de mange andre kreative skatter og avgifter de kommer til å finne på. For det må MDG, da verken MDG, Rødt eller SV har en bærekraftig økonomisk politikk. Ved å fase ut olje- og gassnæringen, faser man ikke bare ut Norges største inntektskilde, men man faser også ut mesteparten av kompetansen og kompetanseutviklingen innenfor det grønne skiftet.
Det er bare å håpe at MDG virkelig får makt i Oslo. Dette kan bli et svært interessant eksperiment, om det enn vil koste dyrt.
Men hvordan et, i alle fall tidligere, styringsparti som Ap kan være med på dette, er et helt annet spørsmål. Det samme spørsmålet kan stilles til alle partier som går i samarbeid med MDG og FNB. Kastes politisk ansvarlighet over bord for å sitte med makten? Og hvor «økonomisk blind» er det lov å være?
En Facebook-venn fra Ap kommenterte følgende i dag:
«Det finnes selvsagt forklaringer på dette, men 17 prosent av folka i mitt kjære Bergen har stemt på et parti som vil ha vekk bommene. Det skjer selvsagt ikke. Men ikke bare er det fånyttes, det skjer samtidig og tilsynelatende uten tanke på hva dette betyr for skole, miljø, eldreomsorg, og næringsliv i byen. Det grenser til skammelig».
Det er stipulert at bompengeinntektene nasjonalt i år vil ligge på 13 milliarder kroner. Det er selvsagt helt legitimt å påpeke at tapte inntekter vil gå ut over velferdstjenester, men hvorfor stilles aldri dette spørsmålet når det kommer til kostnader ved innvandringen? Der vil vi ikke engang gjøre en stipulering, men vi vet at det er snakk om langt mer enn 13 milliarder kroner. Gang det med ti og du er ikke mål. Langt mer. Men åpenbart er noen milliarder verdt mer enn andre milliarder.
Er det fortsatt for å holde FrP lengst mulig «nede»? Hva kan skje da? Jo, FrP og andre begynner å oppføre seg like nådeløst som MDG, eller andre alternative partier klarer å karre til seg makt, slik som Demokratene i Kristiansand. Med en framgang på 9,7 prosentpoeng er de nå Kristiansands tredje største parti med 13,5 prosent. Demokratene ledes av tidligere FrP-politiker Vidar Kleppe, som forlot partiet i 2001 etter et durabelig oppgjør. FrP i Kristiansand fikk 5,5 prosent. Men vel så interessant; i Kristiansand tar de «en svensk en», alt for å holde Demokratene utenfor makta. Og dette er hva vi kaller demokrati?
Så har jeg ikke nevnt valgets store vinner med et ord, nemlig Senterpartiet (Sp). Partiet har nasjonalt en fremgang på 5,9 prosent og endte på 14,4 prosent. Det er historisk. Partiet har ikledd seg en nasjonalkonservativ drakt uten å si det høyt. Sp sier nei til alt som handler om reformer, det skal være nært og nyttig for hele landet samtidig, uten at de forteller hvordan de skal få det til. Makta skal til folket i hver krik og krok av landet, nasjonal råderett skal holdes i hevd og EU/EØS er en demokratisk trussel. Vi får bare håpe de kommer i posisjon slik at de kan levere.
Så gratulerer til Sp og MDG, og til dels SV og Rødt. La det nå ikke ende med enda mer politikerforakt.