Over år har operativt Oslo-politi og Oslos borgere på de mest utsatte stedene i byen erfart at ungdomsvolden øker. Som kjent har det vært vanskelig å snakke høyt om problemene, mest av hensyn til de stakkars unge. Man må for all del ikke få noen til å oppleve seg stigmatisert.
Av en eller annen mistenkelig grunn har en rekke aktører, som for eksempel medier, politikere, politi- og skoleledelsen, kommet til den konklusjon at fortielse eller fordreining av fakta vil resultere i et velfungerende flerkulturelt samfunn. Hvordan man havnet der, får de nesten svare for selv.
De som det derimot ikke tas nevneverdig hensyn til, er ofrene. Jeg kan ikke erindre at MSM har tatt ett initiativ for å få noen av ofrene for denne volden i tale. Ei hører vi noe om hvordan det har gått med dem i ettertid. Politikerne synes heller ikke å bry seg nevneverdig. Og nå, når realitetene ikke lengre lar seg skjule, så er man skjønt enig om at «slik kan vi ikke ha det». Men igjen klarer man ikke å opptre som voksne folk og bli tverrpolitisk enig om tiltak som må settes i verk.
Kanskje vi skulle enes om at «nye tider» krever nye løsninger? Eller kanskje ikke. Kanskje «nye tider» viser at vi også trenger gamle løsninger?
Ansvarsfraskrivelse
Den typiske holdningen fra mange med innvandrerbakgrunn er ansvarsfraskrivelse. De opptrer fornærmet fordi de er overrepresentert i kriminalitet. Men siden denne gruppen, eller disse gruppene, nå de facto er overrepresentert, så kommer «forklaringsvariabler» som fattigdom, trangboddhet, diskriminerende operativt politi, mangel på (gode nok) fritidstilbud og en skole som ikke er god nok. Disse variablene skal liksom være legitime, da det (liksom) ikke er deres ansvar? Så er det da underlig at det heller ikke er legitimt å diskutere hvorfor de er fattige, deres trangboddhet og alt det andre, for det skal man (liksom) være enig i. Debatten er havnet i en forkastelig moralsk grøft. Etniske norske, som det jo også er fornærmende å si, med de samme problemene hadde ikke kommet langt med slike «forklaringer».
Det mange av disse ungdommene mangler, er enkelt og greit folkeskikk i tradisjonell norsk forstand. Og ingen sier det. For vi vet at de samme ikke nødvendigvis har forutsetninger for å vite hva denne folkeskikken består av, da de har sine røtter i en annen skikk. Men disse kulturelle forskjellene er det heller ikke legitimt å snakke om, for det ville jo peke tilbake på dem selv.
I 2010 la FrPs Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde frem ti enkle råd til innvandrerforeldre – som de selv påpekte «i beste hensikt». Rådene var som følgende:
- Snakk norsk til barna i hjemmet.
- La barna se på norsk barne-TV og lytte til norsk radio.
- Les norske eventyr og barnebøker for barna.
- La barna besøke klassekamerater, overnatte hos venner og delta i bursdagsfeiringer.
- Engasjer dere i barnas skolehverdag gjennom foreldremøter og Foreldrerådets arbeidsutvalg.
- Ikke send barna deres på Koran-skoler etter skoletid, bruk tiden til lekselesing og lek.
- Vær aktive i nærmiljøet – delta i idrettslag, musikkorps og på dugnader.
- Slutt å ta med barna på månedslange ferier i opprinnelseslandet.
- Slutt å importere ektefeller og la barna deres få gifte seg av kjærlighet.
- Frigjør døtrene deres. La de få prøve seg frem i det norske samfunnet – ikke legg kulturelle eller religiøse restriksjoner og begrensninger på deres bevegelsesfrihet.
Hva ble de møtt med? Jo, rå latterliggjøring, ikke minst fra Høyres Afshan Rafiq og Arbeiderpartiets Hadia Tajik. Og siden disse to er vellykkede med innvandrerbakgrunn, så er de jo sannhetsvitner gode nok. Andre vil nok heller betrakte deres kritikk som å trekke stigen opp etter seg.
Konsekvenser
Når justisminister Jøran Kallmyr nå har tatt til orde for å få gjengangerne bort fra gata, møtes han med kritikk: – vi «fengsler ikke barn». Men de samme kritikerne har ingen andre løsningsforslag enn «forebygging». Forebygging er et pågående og evigvarende prosjekt som griper inn i alle sektorer i samfunnet, men noen må tas tak i på en helt annen måte.
I dagens Aftonbladet kan vi lese om en 15-åring som i løpet av en uke ranet sju personer, truet en, mishandlet og forsøkte å rane en annen. Til sammen ti offer på en uke. På grunn av guttens unge alder måtte politiet la han gå. Hvorpå gutten fortsatte sin virksomhet. Han er nå siktet for ytterlige ett personran, to grove tyverier, fremsatte trusler og brudd på knivloven. Noen av ranene har han utført sammen med andre. Men en 15-åring blir normalt ikke pågrepet for ran, det kreves langt mer alvorlig kriminalitet enn det for at lovens lange arm innhenter en. Påtalemyndigheten synes det er «synd» at situasjonen er som den er, men viser at de må forholde seg til loven.
Og hva blir «straffen»? Jo, mest sannsynlig ungdomsvård (ungdomsomsorg) som typisk benyttes for notorisk unge kriminelle mellom 15 og 17 år. Da skal sosialtjenesten bistå gutten, der frivillighet er sentralt. Men ungdomsvården fungerer dårlig som metode for å få kriminelle bort fra gata. «Alle» vet det, ingen gjør noe med det. Opplever man ingen konsekvenser av sine handlinger, kan man heller ikke forvente noen endringer.
Oslo byrådsleder Raymond Johansen har indirekte vært inne på det selv. Han påpeker at unge kriminelle skryter av egne handlinger og blir «helter i eget miljø». Så hvordan skal man bli kvitt denne heltestatusen? Jo, de samme må ydmykes i form av å tape stort, men det er jo akkurat det slike som Johansen er så redd for. Men det kan være at en slik «gammeldags» tenkning bør få mer innpass i vårt gjennomsosionomiserte samfunn. Det har selv Gro Harlem Brundtland innrømmet, da hun i fjor vedgikk at Arbeiderpartiet har hørt for mye på sosionomene – og det samtidig med at Johansen gjerne ville ha «flere sosionomer for å ta vare på og fange opp ungdommen».
I tillegg har Aftonbladet tatt seg bryet med å snakke med noen av ofrene for 15-åringens kriminelle gjerninger, som stort sett er utført i nærheten av stasjoner for kollektivtrafikken i Stockholm. Ofrene er også unge, og de rapporterer om konsekvensene av det de har vært utsatt for, som blant annet er søvnløshet og at de kvier seg for å dra på visse steder om kveldene.
Hvilket «tillitssamfunn» snakker vi så om? Som vi har påpekt så mange ganger før, går dette også ut over velfungerende med innvandrerbakgrunn. Her burde særlig Oslo være bekymret for spiraleffekten, for ikke bare flytter etniske norske fordi de føler seg «fremmed i eget land», slik som Halvor Fosli har skrevet en (mer eller mindre fortiet) bok om, men også innvandrere som ønsker fullverdig deltakelse i samfunnet drar. Hva kan da Oslo ende opp med?
At det handler om «meget få» ungdomskriminelle er heller ikke noe gyldig argument, både fordi kriminaliteten brer om seg og fordi den får dyptgripende konsekvenser for samfunnet som helhet.