Nylig fortalte vi om den tidligere fundamentalistiske imam Ahmed Akkari i Danmark som var med å sette verden i brann under Muhammad-krisen. Han kritiserer nå både islamforskere og politikere for å ignorere de islamistiske kreftene som utøver makt og kontroll over en stor andel muslimene, og som også effektivt saboterer integrering i deres nye hjemland.
Handler om islam
Ifølge Akkari er integrering av muslimer en fiasko, mens forskerne lukker øynene for problemet og politikerne, særlig fra partier på venstresiden, driver med stemmefiske i innvandrertette områder. «Det går ut over dem som allerede er ressurssvake, fordi de går til den politiske eliten i håp om flere rettigheter, men eliten bruker dem for å få makt og holde dem fast i tradisjonalisme. Det er feil vei å gå», sier Akkari til Berlingske.
Men på den andre siden i politikken ser det ikke så mye bedre ut. Nasjonalkonservative og borgerlige politikere peker på noe innebygd i islam, som gjør islam uforenelig med liberale, demokratiske samfunn, hevder Akkari.
Nettopp sistnevnte har den nederlandske integreringsforskeren og professoren Ruud Koopmans konkludert med. Ifølge Koopmans finnes det ikke et eneste eksempel på vellykket integrering av en muslimsk minoritet i vesteuropeiske samfunn, og han peker på islam som hovedårsaken. Det er en myte at det handler om diskriminering og rasisme, hevder Koopmans.
Akkari deler Koopmans vurdering, men er selv mer optimistisk. For han mener Koopmans ser på et stillbilde av muslimer i Europa i dag og tillegger det et uttrykk for en statisk religion. Men da har kanskje ikke Akkari fått med seg at Koopmans også hevder at det ikke er noe «uforanderlig galt» med islam i seg selv, men at problemet er hvordan mange muslimer tolker islam. Da ved at de grunnleggende hevder at koranen og sunna skal tas bokstavelig, og den måten som profeten levde i det 7.århundre skal være målestokk for hvordan muslimer bør leve i det 21.århundre. En slik tolkning er både en trussel for verdensfreden og til hinder for integreringen, hevder Koopmans.
Islamsk misjonering
Optimismen til Akkari finner vi i hans tolkning av utviklingen fra slutten av 1800-tallet frem til 1970-årene. For i denne perioden mener Akkari at muslimer har vært langt mer pro-vestlige og positive til moderne tanker. Han viser til bevegelser som har forsøkt å skille stat og religion i forskjellige muslimske land, og at det har vært sekulære stater, som Tyrkia og Tunisia, men massiv støtte fra muslimer. Dette viser at det er mulig å skape et sekulært samfunn, fordi religion alltid er et spørsmål om tolkning, i henhold til Akkari.
Så vet vi at både Tyrkia og Tunisia, som er de eksemplene han nevner, er blitt mer og mer islamisert etter dette. Begge landene gikk for eksempel bort fra et forbud mot hijab i utdanningsinstitusjoner, som nettopp var etablert for å markere et skille stat og religion, men også for å løfte frem kvinner, til å gjøre tildekking til «en dyd». Det er jo også påtakelig at dette skjedde omtrent på samme tid som den muslimske innvandringen til Vesten virkelig skjøt fart.
Så har da også en rekke undersøkelser i Vesten vist at muslimske etterkommerne, altså de som er født her av innvandrerforeldre, blir mer religiøse/ideologisk motivert enn foreldrene. Det fikk vi også erfare i den nylige «medborgerundersøkelsen» som Danmark årlig gjennomfører. I årets undersøkelse kom det frem at særlig etterkommerne uttrykker ønsket om å «forsvare» religion fra kritikk, som i praksis stort sett vil handle om islam. 48 prosent mener at religionskritikk skal være forbudt. For innvandrerne mener 42 prosent det samme.
Men det er kanskje her vi finner svaret på hva som har skjedd etter 1970:
«Siden 1980-tallet har vi hatt en bølge av islamsk misjonering og ideologi, som er strømmet hit fra Saudi-Arabia, Iran og Egypt. Via misjonærer, bøker og TV-programmer har denne bølgen påvirket mange. De har så videreført oppdraget i muslimske miljøer», sier Akkari.
Han peker på forskjellene mellom den opprinnelige kulturen til foreldrenes opprinnelsesland og den danske kulturen, noe som får etterkommerne til å søke til en mer tradisjonalistisk og konservativ versjon av islam.
Forklarer deler av gjengproblematikken
I tillegg kan samfunnsdebatten og den politiske retorikken i noen tilfeller utløse en trassig reaksjon fra etterkommerne, mener Akkari, som også kjenner seg selv igjen i et slikt reaksjonsmønster. «Hvis ikke jeg kan få følelsen av å høre til, så skal dere nok få det tidobbelte tilbake», memorerer han.
Akkari mener at det er samme fenomen vi ser i en del av gjengene og de islamske grupperingene som tiltrekker seg unge mennesker.
I dag er Akkari opptatt av å informere muslimer om at det finnes både et kulturelt og teologisk grunnlag i muslimske tradisjoner for å tilnærme seg det sekulære samfunnet. På den måten kan man skape aksept og forståelse for at et tilknytningsforhold og en lojalitet til Vesten ikke strider mot gatas eller islams doktriner. På den måten kan man forhindre at fundamentalismens gnister tar full fyr, mener Akkari.
Og så sier noen fortsatt at det «ikke har noe med islam å gjøre»? Nettopp denne avvisningen av realiteter viser (igjen) hvordan problemene kan vokse oss over hodet – eller med Akkaris ord: at fundamentalismen tar full fyr.