Etter at årets undersøkelse fra det danske innvandring- og integreringsdepartementet om ikke-vestlige innvandreres og etterkommeres holdninger og verdier («Medborgerskab 2019») ble lagt frem, har igjen debatten om forbud mot religionskritikk tatt seg opp.
Undersøkelsen forteller nemlig at nesten en av to (48 prosent) ikke-vestlige etterkommere, altså de som er født i Danmark, ønsket et forbud mot religionskritikk (mot 42 prosent av innvandrerne). Men det har kanskje skapt enda mer debatt at nesten en av fem (knappe 20 prosent) av etniske dansker mener det samme.
Ulik demokratiforståelse
Hva gjelder ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere synes det å ligge en tilnærmet «forventing» om at mange av disse ønsker et forbud av religionskritikk, som jo i realiteten er kritikk av islam da de fleste ikke-vestlige har opphav i muslimske land.
En av dem som «forstår» den høye andelen blant etterkommerne som ønsker et slikt forbud, er tidligere folketingsmedlem (2007-2011) for sosialdemokratene Yildiz Akdogan. Akdogan, som selv er født i Tyrkia. Til Berlingske forteller hun at «feil kritikk» av islam har gjort etterkommerne mer sensitiv, med henvisning til Muhammedkarikaturene (2005) og Rasmus Paludans (partileder for det nye innvandringskritiske partiet Stram kurs) ulike stunts, blant annet med brenning av koranen. Hun mener at kritikk av religion ikke skal forbys, men må ha «en grense».
Akdogan medgir at hun er bekymret over at så mange ønsker et forbud, som hun mener handler om at det ikke er en felles demokratiforståelse mellom etterkommerne og danskene. Hun eksemplifiserer med at når hun kritiserer manglende demokrati av Erdoganstyrte Tyrkia, så er det gjerne Erdogan-tilhengere som ikke klarer å skille hennes analyse av et system fra «å hate alle tyrkere». Så heller enn å gå i debatt med henne, så blir hun stemplet som en «landsforræder».
Det er en interessant observasjon av Akdogan, men viser kanskje også hvor navlebeskuende slike analyser blir. For denne forskjellen synes i min tolkning å ha lite med innvandrerbefolkningen versus majoritetsbefolkningen å gjøre, men handler mer om å agere ut fra eget ståsted. For islamkritikere blir jo typisk beskyldt for å hate muslimer, altså en beskyldning som overser det viktige skillet mellom ideologi og mennesker. Og dermed blir islamkritikk til «muslimhat».
La seg provosere
Akgogan blir da også spurt av Berlingske om denne ulikheten i demokratiforståelse er spesielt for etterkommerne, der hun tillegger mye av forklaringen at mange har fått nok, at de «føler» at de blir betraktet som «de andre», som «problemet». Dermed blir det en kombinasjon av sensitivitet og at de samme er påvirket av «den oppdragelse, tradisjon og kultur man kommer fra». For meg høres dette ut som det sedvanlige: personer født i landet med utenlandsfødte foreldre «føler» kanskje det ene og andre, men det trenger ikke være faktuelt. Det handler om tolkning, og tolkning gjør man ut fra eget ståsted – i denne sammenhengen ikke minst hva man har i bagasjen hjemmefra.
For Akdogan er løsningen å skape en debattkultur som setter grenser for hva som er legitimt og hva som ikke er legitimt å kritisere – og ikke hevde at integreringen har slått feil. Det er vel ingen overraskelse at hun som politiker jobbet for å bevare blasfemiparagrafen, der sosialdemokratene i Danmark faktisk var det eneste som stemte mot at den skulle fjernes. I Akdogans tolkning kan religionskritikk oppfattes som «hån», som igjen får noen til å forsvare religionen uansett og således kreve at religionskritikk skal være forbudt.
Jeg kan være enig med Akdogan at provokasjoner, slik som Rasmus Paludan gjerne driver med, ikke nødvendigvis er en farbar vei, men samtidig må muslimer, som andre religiøse grupper, snart innse at det er de selv som har ansvaret for hvorvidt de lar seg provosere.
Baklengs inn i samfunnet
Berlingske har også tatt seg en tur på byen, nærmere bestemt til Blågårds Plads (et offentlig torg på innvandrertette Nørrebro som om sommeren er et yndet sted for en rekke aktiviteter, og hvor den nevnte Paludan brente koranen), og spurt tilfeldige personer, de fleste etnisk danske, om hva de mener om et forbud mot religionskritikk. De fleste avisen snakker med er motstander av kritikk som bare er ment for å provosere, at det er misbruk av rettsstaten (kan resultere i stort oppbud av politi) og at ytringsfriheten skal utøves under respekt for andre. Men en ung dame, Erica på 24 år, synes «ytringsfrihet er fint, hvis man ikke kritiserer religion» – religionskritikk bør i hennes optikk føre til bot «til ettertanke for hvordan man behandler hverandre».
Men den danske innvandring- og integreringsministeren, Mattias Tesfaye (S), har en helt annen holdning til religionskritikk.
«Religion må tåle kritikk. Det er fullstendig grunnleggende i et demokrati. Det har kostet blod, svette og tårer å skape bred enighet om det. Men vi er stadig ikke helt i mål når 20 prosent fastholder en gammeldags oppfatning. Derfor er det desto viktigere at personer som kommer hit fra Midtøsten ikke begynner å trekke samfunnet baklengs,» sier han til Berlingske.
Problemet er vel bare at det ikke lengre er snakk om å «begynne å trekke samfunnet baklengs», det er en aktivitet som har pågått en stund og som åpenbart flere av majoritetsbefolkningen har latt seg forføre av. Og da snakker vi ikke bare om antirasismeindustrien og deres stadig utvidelse av rasismebegrepet eller proislamske organisasjoner som vifter med offerkortet, men også den vanlige (snille) mann i gata.
Henrik Dahl, kirkepolitisk talsperson for Liberal Alliance, minner oss da også om hva historien har brakt oss:
«De liberale demokratier i Europa som vokste frem på 1800-tallet var bygget på at man kunne kritisere religion. Det er altså en bærende konstruksjon i det danske demokratiet,» fastslår han.
«Tossegode dansker»
Marie Krarup, kirkepolitisk talsperson for Dansk Folkeparti, og datter av tidligere folketingsmedlem og sogneprest Søren Krarup, påpeker at det innenfor kristendommen er et krav at man skal kunne kritisere religion.
«Man skal kunne lese både gresk og hebraisk for å bli prest. Det skal man, fordi man skal kunne forholde seg kritisk til originaltekstene,» forklarer hun.
Krarup er forferdet over at hele 20 prosent av etniske dansker vil ha forbud mot religionskritikk. Hun mener det er å «ofre ytringsfriheten på toleransens alter».
«Vi må ikke gjøre det forbudt å kritisere religion. Hvis det er noen danskere som i «tossegodhed» (dumsnill, red.) vil gjøre det vanskeligere å kritisere islam og andre religioner, er det virkelig et problem,» sier Krarup.
Forferdet over de 20 prosentene er også lederen for Ateistisk Selskab, Simon Ørregaard. Han kunne knapt tro hva han leste, da det i hans tolkning betyr av «hver femte danske ikke fatter hva demokrati er noe».
Indremisjonen er helt på linje med både Tesfaye, Dahl, Krarup og Sørensen. Kommunikasjonssjef Asbjørn Asmussen sier at selvfølgelig skal religioner tåle kritikk.
«Det ligger i evangeliets budskap at evangeliet er noe en må tilslutte seg eller forkaste. Så man forbryter seg mot selve evangeliets budskap hvis man ikke får stille spørsmålstegn ved det,» sier Asmussen.
Mer skeptisk er den felleskirkelige mediebrukerorganisasjonen KLF (Kirke og Medier). De har tidligere rettet kritikk til danske medier for satire om Jesus og for mye banning fra radioverter, men de vil likevel ikke at religionskritikk skal gjøres forbud – den skal bare være mer «sober».
Denne debatten er neppe over med det første, ei heller i Norge. Den første prøvesteinen vil vi kanskje finne i den bebudede «handlingsplan mot muslimhat». Da får vi kanskje et svar på om hvor «tossegode» vi nordmenn er.