Den tilbakevendende påstanden om at «det har ingenting med islam å gjøre», har ikke mye gjennomslag hos Ahmed Akkari.
Akkari vet godt hva islam er i stand til å gjøre med folk. Bare noen måneder etter Jyllands-Postens publisering av Muhammedkarikaturene (2005), som egentlig få reagerte på i utganspunktet, ledet han den første imamdelegasjonen som dro på rundreise i Midtøsten med målsetting om å piske opp stemningen. Da var alle virkemidler tillatt. For eksempel er det hvert år grisefestival i franske Trie-sur-Baise. I 2005 deltok den franske EU-kommissæren Jacques Barrot, utkledd som gris. Den fornærmede danske imamdelegasjonen inkluderte et grisebilde av Barrot, som «bevis» for hvilke avskyelige bilder JP hadde trykket. Akkari forklarte da at dette, og andre, ble tilføyd samlingen bilder for å vise hvilken hatefull atmosfære som råder mot muslimer i Danmark. For øvrig ble Akkari også tatt på fersk gjerning da han i et intervju med fransk TV2 ble filmet med skjult kamera, der han foreslo å sprenge den danske politikeren Naser Khader i lufta.
Både danske, norsk og andre utenriksstasjoner ble stukket i brann og mennesker ble drept grunnet noen streker på papir. Det var terrorplaner mot JP, dødstrusler og mordforsøk på Kurt Westergaard – som siden har vært fange i eget hjem. Til tross for dette, så angrer han ikke.
Les vår samleside om Muhammed-konflikten på vårt gamle nettsted
I 2014 kom imidlertid Akkari med boken Min afsked med islamismen. Her dømte han sitt tidligere virke nord og ned, og takket Danmark for alt det gode landet har gitt han. Akkari hadde «våknet», og siden har han prøvd å få andre til å forstå hva det handler om. I 2018 utdypet han historien om sin forvandling fra islamist til humanist i boken Mod til at tvivle.
Lojalitetskonflikt
Forsøket på å integrere muslimer er i det hele tatt en fiasko, hevder Akkari og retter en anklagende finger mot danske islamforskere manglende mot til å se problemene i øynene. «Forskerne har feilet,» fastslår han.
Ikke minst irriterer Akkari seg over at forskerne avviser at imamer spiller en avgjørende rolle som meningsdannere for en stor gruppe muslimer.
«Jeg mener det er noe vås. Det er ren idioti. Hvis det er en grunn til at mange muslimer i dag bruker islam som argument, så er det fordi de i ett eller annet omfang lytter til sharia. De behøver ikke engang selv å gå i en moské eller konsultere en imam. Hvis du spør en muslimsk jente om hvorfor hun har på seg hijab, og hun svarer at det er dette Allah vil, så er alle svar man kan få om hva man må eller ikke enten direkte eller indirekte påvirket av den fortolkning av islam som heter sharia,» sier Akkari til Berlingske.
Han mener man må gjøre samfunnet oppmerksom på disse kreftene, som han kaller monopolister og tradisjonalister. De fokuserer på en tolkning av islam og kultur som tilsier at man ikke er fri til å være den man gjerne vil være, sier Akkari, som ikke er i tvil om at karismatiske imamer kan utøve enorm innflytelse.
I en rapport, Loyalitetskonflikten i Vesten – hvorfor muslimer er svære at integrere, for tenketanken Unitos, har Akkari skissert hvordan islamistiske krefter har som mål å holde muslimer i vestlige land innesperret i et slags mentalt parallelt samfunn. De fleste muslimer i Vesten befinner seg derfor i en lojalitetskonflikt mellom en bokstavtro og fundamentalistisk versjon av islam på den ene siden og demokratiske verdier i sine nye hjemland på den andre siden.
Akkari beskriver i denne forbindelse hvordan reaksjonære imamer og muslimske ledere bruker «et skjult maktmonopol». Et maktmonopol som altså Akkari selv utnyttet da han spilte en sentral rolle i Muhammed-krisen. Men danske forskere fortsetter å underkjenne eller undervurdere hvor ille det er i de islamistiske miljøene, hevder han.
Kritikk
«Forskere får det til å høres ut som alle (muslimer, red.) er frigjorte. Det stemmer ikke med bildet av hvordan det faktisk fungerer. Dra ned til en eid-bønn etter ramadan. Send journalister ut og se hvor mange som deltar i bønnen og møter andre muslimer. Det er direktekontakt med det religiøse felt. Det betyr ikke at de lytter til hver eneste ting imamen sier,» minner Akkari om, og fortsetter:
«Jeg er skuffet over den måten forskerne presenterer tingene på. Enten vet de ikke mer, og det er farlig, eller så er det fordi de prøver å tone ned problemene. Omvendt har jeg det sådan med forskere, som jeg godt kan forstå, prøver å nyansere bildet. Men de menneskene som disse forskerne snakker med har et firkantet bilde av islam og en lukket forestilling om hva en muslim er. Jeg tror bare ikke at forskerne gjør Danmark eller muslimene en tjeneste ved å unnlate å fortelle hvordan det hele foregår.»
På spørsmål om hvorfor forskerne skulle ønske å dekke over problemene, sier Akkari at enten er de konvertert til islam eller så er de (også) redd for «bølger av hat» hvis de prøver å finne ut av hvor galt det står til. En tredje mulighet, sier Akkari, er at de ikke vet bedre, men det tror han ikke noe på.
I rapporten langer han også ut både til venstre- og høyrefløyen i politikken, som ifølge Akkari begge bidrar til å forsterke innflytelsen fra reaksjonære krefter i minoritetsmiljøene. Når høyrefløyen med sin uforsonelige og generaliserende retorikk kritiserer muslimer, er de med på å drive dem inn i armene på en venstrefløy som med misforstått vennlighet imøtekommer og belønner de mest konservative og høytropende stemmene i de muslimske miljøer.
Temaet er for viktig og eksplosivt til å overlate til partipolitisk spill, fordi omfanget av problemet krever et nasjonalt kompromiss, fastslår Akkari. Men felles løsninger krever at man har en felles konsensus om problemenes årsaker – og det har vi ikke, sier han.