For noen dager siden, nærmere bestemt 1. oktober, hadde professor ved Institutt for historiske studier ved NTNU, George Chabert, en interessant kronikk i Adresseavisen.
George Chabert er født i Mosambik og har portugisisk bakgrunn, men har bodd, studert og jobbet i Frankrike i lange perioder. Nettopp at han ser Frankrike med med noe «distansert» blikk, mener han er en fordel om man skal forstå den franske identiteten og samfunnsutviklingen. Kanskje det var derfor at han i sommer ble intervjuet av Vincent Bresson i Revue des Médias, fra det franske audiovisuelle instituttet INA.
Utgangspunktet for intervjuet er at Norge, av Reportere Uten Grenser, for 10.ende året på rad har blitt kåret til landet med størst pressefrihet. Er det riktig? Finnes det noen gråsoner eller områder der pressefriheten kunne forbedres? Hvordan kunne man se for seg fremtiden for presse- og ytringsfriheten i Norge, ville journalisten ha svar på.
Chabert var da tydelig på at tendensen med å kriminalisere ytringer, som de er «gode på» i Frankrike, ennå ikke er kommet til Norge. Men bare to måneder etterpå mener han ting har forandret seg.
Lover for å kontrollere sannheten
Til Revue des Médias hevdet han at i motsetning til Frankrike ønsker ikke nordmenn å lovfeste alt mulig. Han viser blant annet til at da en statsråd i fjor ville foreslå en lov mot såkalt fake news, ble det kontant avvist.
Så er det annerledes i Frankrike. Han lister blant annet opp loven om «Informatikk og frihet» (1978) hvor det ble det forbudt «å samle inn eller behandle personopplysninger som direkte eller indirekte avslører rase eller etnisk opprinnelse». Chabert ser ingen grunn til denne ytterlige begrensningen i ytringsfriheten, da Frankrike allerede har over 400 lover som begrenser det som kan sies i offentligheten, men det var ikke nok, påpeker han. I 2018 kom loven mot «fake news», og året etter loven mot «hatefulle ytringer». Sistnevnte kom i stand etter et mislykket forsøk på å forby «hat mot aksenter fra fjerne strøk», som han sier i grunnen innebærer «en lovfesting av alminnelig folkeskikk». Loven om hatefulle ytringer er også et forbud mot «anti-muslimske uttalelser, homofobi og et par andre fobier».
Utover at meninger forvandles til en sykdom (fobi), som igjen gjør meningsutveksling umulig, viser Chabert til at disse lovene har én ting til felles: de prøver å dempe reaksjonene på globalisering, altså innvandringsproblematikk.
«Det hele begynte for alvor i 1970-årene. Innvandringen var da ‘et hell for Frankrike’, ble det sagt. I dag er tvilen ikke bare populistisk. I 2016 konstaterte den sosialistiske presidenten François Hollande at Frankrike var i ferd med å splittes. To år senere gikk den franske innenriksministeren lengre: ‘I dag lever vi side om side… Jeg frykter at vi i morgen vil leve i åpen konfrontasjon.’ I mange forstedene lever i dag beboere utenfor loven, og regelmessig blir politiet møtt med raketter. Istedenfor å endre politikk, lages det lover som begrenser kritikken» (min uthev.).
Vel så interessant er det at Chabert minner oss om at mange av de franske lovene ikke er så nye, for eksempel kom den første loven mot falske nyheter allerede i 1881, men hensikten har endret seg. Hensiktene med de nye lovene er å kontrollere sannheten.
At norske medier skårer godt på pressefrihet, kan i Chaberts tolkning handle om at sensuren i vestlige demokratier er langt mer subtil – der Frankrike er et godt eksempel. Norske journalister har således hatt gode tider uten frykt for å bli saksøkt etter en eller annen lov, men dette kan bli historie om en følger i franske fotspor.
«Handlinsplan mot muslimhat» er bare begynnelsen?
Det som kanskje har gjort Chabert mest betenkt, er den forestående handlingsplanen mot muslimhat. For veien derfra er kort til å gjelde «hatefulle ytringer» generelt.
«Før man vet ordet av det, kan all kritikk mot de demografiske og sosiale endringer Norge har opplevd i løpet av knapt én generasjon, være henfallen til straff etter en eller annen lovparagraf. Avisene er nå mer forsiktige, og leseren må gjette det som for noen tiår tilbake kunne stå med fete typer på forsiden. Det første offer vil nok bli leserens tillit. Denne er svært laber i Frankrike: Kun 44 prosent stoler på avisene, og 38 prosent på fjernsynet. Frankrike bør forbli et eksempel for norske lovgivere. Et eksempel som for all del ikke må følges».
Men det stopper ikke der, for «plutselig» kan en komme opp i en situasjon der man setter begrensninger i våre vestlige demokratier med en lov mot «konspirasjonsteorier». Ikke minst ser Chabert denne faren fordi han registrerer at litteratur om konspirasjoner vokser i akademia, som igjen kan føre til etter eller annet «belegg» for et nytt ytringsforbud.
«Da vil man være fullstendig forsvarsløs, siden absolutt alt med en snev av logikk kan vurderes som ‘konspiratorisk’. Våre demokratier vil da bli langt mer effektive enn det gamle sovjetiske diktaturet. Og alt vil bli gjort i menneskehetens navn,» fastslår Chabert.
Ikke før hadde jeg tatt innover meg Chaberts analyse, før jeg kom over en tekst fra en annen historiker, nemlig Halvor Tjønn, tidligere Aftenposten, nå forfatter og skribent i Dag og Tid.
Vi bør åpenbart lytte mer til historikere enn til politikere, for også Tjønn peker på det sentrale med kritikk – og særlig religionskritikk.
Religionskritikk er hjerteblodet
Halvor Tjønn, som har delt teksten på sin Facebook-side, påpeker at religionskritikk er selve hjerteblodet i den moderne vestlige sivilisasjonen – for uten religionskritikk er det umulig å forestille seg Vesten slik vi kjenner det i dag.
Den vi kan takke, er han Tjønn kaller den største religionskritikeren gjennom tidene, nemlig Martin Luther. Luthers oppgjør med pavekirka på 1500-tallet endret historien. De nordvestlige europeiske landene gikk fra å være kollektivistiske til å vektlegge individets rettigheter. Dette la grunnlaget for utviklingen av demokratiet, menneskerettighetstenkningen og de moderne velferdsstatene. «Om paven hadde lukkast med å brenna Luther og alle dei andre reformatorane på bålet, ville samfunna våre likna meir på mellomalderen, mindre på det moderne», minner Tjønn oss om.
Men selv om Vesten er tuftet på religionskritikk, så tillater han seg å stille spørsmålet: «Korleis står det til med religionskritikken i vår tid?»
Tjønn påpeker det åpenbare, innenfor samme tankegang som George Chabert, for selv om ingen har problemer med å kritisere kristendommen og kirka, er det motsatt med islam og moskémiljøene:
«Kritikk av islam blir både på venstresida og blant mange liberale sett på som lite stovereint. Dei som kjem med slik kritikk, blir fort skulda for å ha vikarierande motiv: Dei er ikkje ute etter religionen islam i og for seg, men dei er ute etter muslimar flest. Når ein er det, er ein ute på ein farleg veg mot noko som heiter rasisme. I den båsen er det ingen som vil bli sett.
Paradoksalt nok har to motsette fenomen gjeve bidrag til at det har vorte slik: Kvar gong det har skjedd ei muslimsk terrorhandling i Europa dei siste åra, har det politiske etablissementet vore raskt ute og sagt at dette har ingenting med islam å gjera. Den som hevdar at det faktisk finst ein samanheng mellom delar av tekstane i Koranen og den politiske valden til moderne jihadistgrupper, blir då lett skulda for å gjera livet til uskuldige muslimar i Vesten vanskelegare. Så når terroristar med opphav i den europeiske middelklassa går laus på muslimar, blir det spesielt av venstresida sett på som ei stadfesting av den rasismen som gjennomsyrer samfunna våre. Ingen ynskjer å bli slegne i hartkorn med desse valdsmennene. Dimed er det endå ein god grunn til å seia minst mogleg».
Resultatet er, ifølge Tjønn, at vestlige akademikere styrer unna debatten om islam. Andre opptrer som apologeter da de tolker islam og ikke minst islamismen som en reaksjon på vestlig imperalisme i den tredje verden.
Den viktige kritikken
Tjønn mener at religionskritikk har en grense, og den går ved vernet om enkeltpersoner. «Enkeltpersonar har rett til å bli verna mot trugsmål, usanningar og sist, men ikkje minst, mot valdshandlingar. Her må dei vestlege rettsstatane vera krystallklare», fastslår han.
Derfor er da også et begrep som «snikislamisering» innenfor ytringsfriheten i Tjønns tolkning, men han er mer usikker på om det er et godt begrep. For som Hege Storhaug også har påpekt, er det lite sniking som foregår.
«Når ein hengjer ordet ‘snik’ på eit eller anna, kjem det fram ein dåm av noko konspiratorisk, altså at nokon tek del i ei samansverjing. Sjølvsagt er det ikkje snakk om noko islamsk komplott mot Noreg. Det det er snakk om, er at delar av den muslimske leiarskapen i Noreg ope og ærleg ynskjer å tilpassa Noreg til islamske verdiar. Me såg det tydeleg då ein i 2006 freista å få til eit forbod mot at nokon skulle laga karikaturar av religionsstiftaren Muhammed. Denne kampanjen hadde ikkje preg av å vera løynd. Imamane og Islamsk Råd Noreg fekk til og med pengestøtte av norsk UD slik at dei kunne leggja ut på ei mykje omtalt reise til Midtausten. Der forklarte dei det norske synet på karikaturstriden for mellom andre Adolf Hitler-beundraren Yusuf al-Qaradawi.
Demonstrasjonen i Oslo til støtte for ayatolla Khomeinis fatwa mot boka til Salman Rushdie i 1989 var heller ikkje skjult. Då sentrale personar i den viktige moskeen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat i Oslo, med imam Nehmat Ali Shah i spissen, i 2016 støtta ein islamistisk drapsmann i ein demonstrasjon utanfor den pakistanske ambassaden, var det igjen ikkje på noko vis fordekt. Også det skjedde heilt ope.»
Han slår dermed fast at det har vært klart hele tiden at krefter i islamske miljø har ønsket å gjøre Norge mer likt Midtøsten og at dette er tankegods som finnes i mange moskeer i Norge. «At me kritiserer dette i dag, er like viktig som kritikken av pavekyrkja på 1500-talet,» avslutter Tjønn.