Den tyske innenriksminister Horst Seehofer ble virkelig et kjent navn utenfor Tyskland da han satte seg opp mot sin egen regjeringssjef, forbundskansler Angela Merkel, på begynnelsen av 2018. Kravet fra Seehofer var at Merkel måtte finne en løsning for en felles asylpolitikk for Europa ellers ville han starte omfattende avvisninger på den tyske grensen. Siden har det kommet til en «avtale» i EU, men den er så full av kompromisser at ingen synes å ta spesiell notis av den. Den mest sentrale avtalen som Europa har er imidlertid den som Tyrkias president Recep Erdogan rår over.
Enten-eller-budskapet fra Erdogan
Nå har Seehofer vært på besøk i Hellas, der det så langt i dette året er kommet flere til de greske øyer enn det gjorde i hele fjor – og pilen peker bare oppover.
De siste to månedene er det kommet over 16.000 til Hellas, hele 12.ooo av disse kom i september, som er dobbelt så mye som i fjor. Det betyr igjen at det nå er det over 80.000 asylsøkere i Hellas som venter på behandling av søknaden. Selv om ankomsttallene er langt lavere enn i 2015, så bekymrer Seehofer seg for at vi ser en ny trend.
De siste årenes nedgang av asylsøkere til Hellas skyldes nettopp avtalen EU har med Tyrkia. Erdogan har her forpliktet seg til å holde migrantene utenfor Europa, til den nette kostnad av rundt 50 milliarder kroner. Men nå er vel disse pengene brukt opp, og da kommer nye krav. Denne gangen vil Erdogan at EU-landene skal hjelpe han med å etablere en «sikker sone» i den kurdiskkontrollerte delen av Syria for å beskytte den tyrkiske grensen mot det Erdogan mener er «kurdiske terrorister».
Hvis EU motsetter seg dette, truer han igjen med å oversvømme Europa med migranter. «Enten-eller», er Erdogans budskap.
Politisk konflikt av uante dimensjoner
EUs avtale med Erdogan, som vi for øvrig mange ganger har påpekt var en farlig vei å gå da vi snakker om en mann som opererer diktatorisk, er designet for å holde migranter ute av Europa. Nå kan den altså bidra til at Europa dras inn i konfliktene i Midtøsten på et helt annet nivå.
Fra før sitter Europa med den uløste oppgaven om hva som skal skje med egne statsborgere som er i leirene i dette området. Som vi har påpekt tidligere, benyttet de kurdiske selvstyremyndighetene IS-terroristenes groteske herjinger til å frata Assad-regimet makten i nordøstlige Syria. Når de nå huser IS-ere og deres barn, ber de også om økonomisk hjelp. Og som vi spurte: Går det internasjonale samfunnet inn med (mer) hjelp til de kurdiske selvstyremyndighetene, kan man ende opp i en (økt) politisk konflikt?
Nå er svaret åpenbart ja. Hvis det sivile samfunnet gir mer økonomisk bistand til de kurdiske selvstyremyndighetene vil Erdogan oppfatte det som støtte til terrorister. Gir man etter for Erdogans krav, vil det kunne oppfattes som en krigserklæring til de kurdiske selvstyremyndighetene.
Presset Erdogan på hjemmebane
Så er spørsmålet hvorfor det i de siste månedene har lykkes mange tusener å tilsynelatende komme seg ubemerket fra Tyrkia. Har Erdogan begynt å gjøre alvor av truslene overfor Europa?
Samtidig har Erdogan et annet problem. Etter folkevandringskrisa i 2015 fikk Erdogan bygget en mur langs den syriske grensen. Hvis han nå lar flere slippe inn i Tyrkia med formål om å være et transittland, spiller han høyt. For i Tyrkia er det et press på å få sendt migrantene hjem, ikke minst på grunn av stigende arbeidsløshet og inflasjon. Erdogan har da også strammet inn politikken overfor migrantene. De som lar noen arbeide ulovlig eller uten oppholdstillatelse bøtelegges, eller fabrikker og verksteder tvinges til å stenge. De som leier ut bolig til migrantene øker prisene og på sosiale medier skal det være et stigende hat spesielt mot syrerne. Konfliktnivået i landet øker.
I Tyrkia er, eller var, det rundt 3,6 millioner syrere som Erdogan «må bli kvitt». Dessuten har en syrisk-russisk offensiv medført at enda flere forsøker å komme seg ut av Syria.
I vår innledet Erdogan et returprogram. Et ukjent antall syrere ble tvangsreturnert til Syria med, symbolsk nok, hvite busser. Nå vil han ha ut om lag 1 millioner syrere til det han omtaler som en sikker sone. Han har forlangt å få tilgang til det aktuelle territoriet i kurdiskdominerte Syria og truer med å innta territoriet selv hvis noen skulle nekte han tilgang. En invasjon der altså. Deretter forlanger han at EU hjelper han med å bygge denne sikre sonen, eller så åpner han porten til Europa.
Grunn til å frykte
Seehofer har grunn til å frykte hva Erdogan kan finne på. Til avisen Bild ber han om at EU-landene etterlever avtalen som i dag er med Tyrkia, og sørger for at Hellas, Spania og Italia ikke blir stående for ensomme med den ytre grensekontrollen.
«Vi blir nødt til å hjelpe våre partnere ytterligere med å patruljere Europas ytre grenser; vi har latt dem i stikken altfor lenge,» sier Seehofer, og legger til:
«Hvis ikke, vil vi igjen se en migrantbølge som i 2015 – kanskje bare enda større enn den for fire år siden».
I morgen skal EUs innenriksministre møtes for å diskutere innvandringsspørsmål. Her vil igjen fordeling av asylsøkere mellom de europeiske landene bli tatt opp.
Italia, Frankrike, Malta og Tyskland har allerede diskutert saken seg imellom, og inngått en egen avtale. Her har Tyskland og Seehofer akseptert at 25 prosent, altså hver fjerde asylsøker, som tas opp i Middelhavet nær Italia og Malta kan få sin sak avgjort i Tyskland. Det har igjen skapt debatt i Tyskland, også i Seehofers og Merkels parti, der mange mener at en slik avtale kan virke som en magnet for potensielle migranter. Det samme aksepten har Frankrike og Macron gjort. Italia på sin side har igjen åpnet sine havner for NGO-skipene.
I tillegg til de fire nevnte landene forventes det at Portugal, Finland, Luxembourg samt muligens Irland og Romania, kommer til å slutte seg til denne avtalen. Også Kroatia og Litauen har vist interesse, mens Nederland har sagt klart nei.
Italia og Malta håper imidlertid på en mer «solidarisk» innvandringspolitikk i EU – noe som EU-kommisjonssjefen Ursula von der Leyen har tatt til ordet for flere ganger.
Med andre ord er det også grunn til å frykte at ingenting endrer seg til det bedre. Om man snakker aldri så mye om forsterket ytre grensekontroll, har det ingen betydning så lenge NGO-er får fortsette med sin trafikk under dekke av å være redningsbåter. Selvsagt vil en slik praksis tilrettelegge for at flere prøver seg.
Dermed står Europa i et krysspress: Middelhavstrafikken fortsetter mens EU-kommisjonen diskuterer fordeling, samtidig med at Erdogan kan sluse inn millioner migranter via Tyrkia – og på toppen av det hele kan vi ende opp i storpolitiske konflikter.
Vi kan i alle fall slå fast at vi er vitne til elendig politisk håndverk fra Europas side. Erdogan kan sette oss sjakkmatt.
Én som ikke liker det han ser, er USAs president Donald Trump. Han sier på sin udelikate måte følgende på FB:
Han truer altså med å ødelegge Tyrkias økonomi, samtidig som han mener at USA har gjort langt mer enn hva man kunne forvente og etterlyser at andre «i regionen» – noen endog godt bemidlet – beskytter sine eget territorium.
Og Europa? Vi blir fortalt av MSM at Trump er gal. Europas nære fremtid kan bli et ubehagelig sted.
(Artikkelen er basert på en rekke artikler, blant annet i Berlingske)