Kontantstøtten har vært omstridt siden den ble innført i 1998. Kritikerne mener den er uheldig for likestillingen, men den er vel så uheldig for integreringen.
Forskere på Nav har undersøkt hvordan kontantstøtten er blitt brukt i årene 2012–2017. Det viser at antall mottakere av kontantstøtten har gått kraftig ned, men forskjellen mellom befolkningsgrupper er betydelig.
Ifølge analysen er de som oftest tar ut maks kontantstøtte enten mødre med lav eller ingen inntekt før fødsel, mødre med to eller flere barn fra før, og mødre med bakgrunn fra ikke-vestlige land samt mødre som bor i Agder-fylkene eller Rogaland.
Over 60 prosent av de norskfødte mødrene som mottok kontantstøtte for en ettåring i 2016, hadde sin siste utbetaling i august (da det er barnehageopptak, altså blir kontantstøtten å betrakte som en «ventestønad» for barnehageplass). Men tilsvarende andel for kvinner fra asiatiske, afrikanske og østeuropeiske land er under en tredjedel.
Rundt 71 prosent av mødrene fra Afrika og Asia mottok kontantstøtte i 2016, og innvandrerkvinner benytter oftere maks kontantstøtte. Det forklares med at det store flertallet av norske mødre er i arbeidslivet ved fødselen, mens blant mødre født i Afrika og Asia er det mange som ikke hadde en jobb da de fikk barn. «Det betyr at mange mødre fra disse landgruppene ikke har en jobb å returnere til etter fødselen, og at valget da står mellom å enten forsøke å skaffe seg arbeid eller å motta kontantstøtte».
Lovendringen om botidskrav (til fem år) for å kunne motta kontantstøtte innebærer at innvandrermødre med kort botid ikke lengre har rett på kontantstøtte. Det har ifølge denne analysen ført til en stor reduksjon i andelen utenlandsfødte mottakere av kontantstøtte i 2017 og 2018. Nedgangen var særlig stor blant mødre født i Afrika og Asia, der mange har kort botid. At retten til kontantstøtte innebærer at du må ha en viss botid, finner jeg rett og rimelig. I løpet av disse fem årene bør det være fullt mulig å skaffe seg både norskkunnskaper og en jobb.
Men det vet vi at ikke alle gjør. Antallet nyfødte med innvandrerbakgrunn i Norge øker betydelig, som igjen innebærer at mange barn vokser opp i hjem hvor de kan mangle forutsetninger for å lære seg norsk. Situasjonen blir ikke bedre av at en eller begge foreldre er arbeidsledige og lever på trygder og stønader.
Når bare hver tiende kvinne fra Somalia er i vanlig jobb, altså tilnærmet full stilling (minimum 30 timer uka), sier det mye om en mislykket integreringspolitikk. Det er uholdbart at mødre blir værende hjemme. Kontantstøtten bryter med målsettingen om å øke barnehagebruken blant innvandrere. Færre barn sendes i barnehage og færre kvinner får en kontaktflate inn i det norske samfunnet gjennom barnehage eller arbeidsliv. Det er oppskriften på anti-integrering.
Språkkunnskaper er nøkkelen til å kunne fullføre grunnskole, videregående og eventuell etterutdanning. Det er forutsetning for å komme seg i jobb.
Stans om så kontantstøtten lokalt, det vil si i innvandrertette områder som for eksempel Groruddalen og Søndre Nordstrand. Norge må holde opp med en naiv og snillistisk innvandrings- og integreringspolitikk.