Det såkalte «høyrepopulistiske» Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) til Jaroslaw Kaczynski i Polen gjorde et brakvalg i forrige uke. Partiet har styrt Polen siden 2015, i et land blottet for terrorisme.
PiS prioriterer nemlig sin egen befolkning foran resten av verden.
Forskånet fra religiøs ekstremisme er de også i Budapest, Praha, Warszawa, Bratislava. De slipper å frykte gærninger som kjører folk ned på fortauene, som sprenger seg selv i luften, stikker kniver i folk eller skyter vilt rundt seg.
Et ordtak sier: «Det er for sent å stenge stalldøra når hestene er løpt ut».
I forrige uke var det eksplosjon ved politistasjonen i Staffanstorp i Skåne. I København eksploderte en håndgranat ved en vannpipekafé. Et ledd i gjengkrigen som er importert fra Sverige, sa politiet.
I Norge er vi fortsatt forskånet fra håndgranater, men bilbrannene har tatt seg opp. I forrige uke brant flere biler på Rødtvet, før der igjen brant det voldsomt i fire biler i Ulvenveien. Det har vært en lang rekke bilbranner i det siste og en rekke knivstikkinger – som knapt får notis i riksavisene.
Det skjer en smygende forvandling som kan sammenlignes med anekdoten om froskekoking: Hvis du putter en frosk i kjele med kokende vann vil den umiddelbart hoppe ut. Tar du derimot frosken oppi en gryte med kaldt vann, og skrur varmen på forsiktig, vil du klare å koke frosken.
Vi mennesker tilpasser oss.
Oslo er blitt en by med utallige koranklosser dekorert med blomster, strategisk utplassert på gågater og torg. Nå står Slottsparken for tur. Parken skal sikres mot at biler kan kjøres inn.
Fotballvolden i Oslo er også i en oppadgående trend. Justisminister Jøran Kallmyr (Frp) sier det er på «høy tid å gå til motangrep». Det høres nesten ut som vi er i krig. Det har blitt så ille at dommere må skjule sin identitet.
I oktober holder Groruddalstinget et folkemøte som heter: «Hvordan motvirkes rasisme og omvendt rasisme i Groruddalen?» På tapetet står talere som vil fortelle om rasismen blant minoritetsmiljøer mot mennesker med etnisk norsk bakgrunn. Reaksjonene lot ikke vente på seg på Facebook, skriver samfunnsdebatten Laial Janet Ayoub (ABC Nyheter 12. oktober).
«Omvendt rasisme» er rasisme rettet mot hvite mennesker. Så er jeg enig med Ayoub at det er et dårlig begrep, da rasisme er rasisme uansett hvem som utsettes for det. Men nettopp omvendt rasisme vekker sterke følelser. «Når du leser ordet rasist eller ordet rasisme, vil det danne seg bilder i hodet. Gjerne av en hvit person som sier uakseptable ting eller oppfører seg på en uakseptabel måte mot en person med mørk hud eller svart hår,» sier Ayoub.
Slike stereotyper «ønsker vi å diskutere på folkemøtet fordi det på noen skoler i Groruddalen er slik at majoriteten av elevene er elever med minoritetsbakgrunn (…) det er viktig å snakke om begge sidene av saken og å ta begge seriøst, slik at vi kan skape trygge omgivelser og et trygt samfunn for oss alle».
Men i hvor mange år skal vi ta denne debatten? Er vi der at «alt» må repeteres jevnlig? Debatten om omvendt rasisme pågikk for fullt over 20 år siden, men som samfunn klarer vi ikke å ta det inn? Eller er antirasismeindustrien i Norge så sterk at de klarer å innbille storsamfunnet at hvites rasisme mot svarte er det eneste problemet? Eventuelt har hestene forlatt låven og nye er kommet inn?