Den 1. oktober i år tapte Danmark en dom i den Europeiske menneskerettighetsdomstol, da EMD med knappest mulig flertall (4-3) forbød Danmark å utvise den voldsdømte og sinnslidende tyrkeren Savran. Begrunnelsen er at Danmark ikke kan bevise at Savran vil få samme kvalitative sykdomsbehandling i Tyrkia. Utvisningen kunne dermed utgjøre en «umenneskelig og nedverdigende behandling» i strid med Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 3, i EMDs tolkning.
EMK artikkel 3 lyder:
«Ingen må bli utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»
Dommen reiser flere spørsmål, sier Mads Bryde Andersen, professor, dr.jur., Københavns Universitet, og Ole Gjems-Onstad, professor, dr.juris., Handelshøyskolen BI, og det gjør de i en kronikk i Berlingske (28.10).
Psykiske lidelser og behandling
Praksisen med skjerpelse av artikkel 3, eller rettspraksis, henter EMD fra den såkalte Paposhvili-dommen fra 2016. Paposhvili, som var bosatt i Belgia, ble fengslet i landet for alvorlig kriminalitet, men fikk lungekreft under soning. Det utløste en behandling verdt flere millioner kroner årlig. En slik sykdomsbehandling mente EMD at Paposhvili ikke kunne få i Georgia (selv om landet forsikret at det kunne de) og nektet dermed Belgia å utvise han.
Før Paposhvili-dommen hadde EMD «kun» nektet utvisning etter artikkel 3 hvis man antok at den berørte var døden nær. Med Paposhvili-dommen ble tolkningen strukket lengre, da det også ble tatt hensyn til at utvisningen kunne medføre tilbakegang i sykdomsforløpet eller forkortet levetid. Med Savran-dommen går imidlertid EMD enda lengre: Nå forbyr de utvisning av innvandrere med psykiske lidelser. Som kjent er det stor forskjell på fysiske og psykiske diagnoser, også hva gjelder behandling. Psykiske symptomer er også mulig å simulere, noe som også ble fremhevet av mindretallet i Savran-dommen.
Savrans diagnose var paranoid schizofreni kombinert med stoffmisbruk. Under fengslingen i Danmark fikk han intens behandling. EMD-dommere var enige om at det ikke var et problem at Savran kunne få en noe svakere behandling i Tyrkia enn i Danmark, men fire av dem fant likevel «grensen for det umenneskelige overskredet», fordi man ikke kunne «se bort fra» at utvisningen ville forverre sykdommens tilstand. Det fikk heller ingen betydning for avgjørelsen at Tyrkia hadde lovet at Savran kunne få psykiatrisk behandling og sannsynligvis gratis medisin. For det hadde liten betydning hva Tyrkia sa, det er nemlig Danmark som skal bevise at behandlingen i Tyrkia ville være god nok.
«Umenneskelighet» i penger
Bryde Andersen og Gjems-Onstad viser til at EMD stadig utvider den såkalte «dynamiske fortolkning», altså at domstolen i mindre grad føler seg bundet av ordlyden i EMK og legger egen tolkning til grunn for å diktere landenes lovgivende forsamlinger. Så er spørsmålet om «umenneskelighet» skal måles i utgifter til legebehandling til en verdi av millioner av kroner årlig. Og nettopp sistnevnte er jo et sentralt spørsmål i mange land, ikke minst Norge, hvem skal ha rett til hvilken behandling eller «gratis» medisin? Dette er et politisk tilbakevendende tema, og bør av gjøres av de folkevalgte – ikke av EMD.
EMDs dom kan få stor betydning for lands politikk både på innvandrings- og helseområdet, og ikke minst de offentlige budsjettene på disse områdene, påpeker Bryde Andersen og Gjems-Onstad. Dommen begrenser seg heller ikke til kriminelle utlendinger. For enhver alvorlig syk utlending som av en eller annen grunn ikke har rett til å oppholde seg i Danmark kan neppe utvises etter denne dommen, og det uavhengig av hvor utlendingen kommer fra. Da kan EMD tvinge land med et kvalitativt godt og ressursterkt helsevesen til å akseptere syke innvandrere hvis ikke hjemlandet har et helsevesen med samme eller bedre kvalitet, som det endog er mottakerlandet (her Danmark) som skal bevise.
Det er mildt sagt absurd. Og hvis noen mener dette ikke er å legge ut gulrøtter for enda mer ulovlig innvandring, så forklar deg gjerne. Det vil være en gullgruve for syke innvandrere.
Kronikkforfatterne viser videre til at ingen – ikke en gang EMD – vet de eksakte merkostnadene ved medisinsk behandling som Savran-dommen medfører. I tillegg til disse utgiftene, må sosialhjelp også tas med i betraktning for de syke som nå ikke lengre kan sendes til hjemlandet. Så vil kan nok slå fast at en slik praksis får store økonomiske konsekvenser for et land som Danmark, Norge og dets like.
Så følger de praktiske utfordringen med dommen: Hvordan skal Danmark vurdere behandlingsmulighetene i andre land? Hva med USA, uten et offentlig helsesystem, skal man heller ikke kunne utvise folk dit?
EMD overkjører nasjonalstatene
Bryde Andersen og Gjems-Onstad konstaterer «at igjen har EMD brukt sitt mandat til å tolke en konvensjon opprettet i skyggen av andre verdenskrig for å treffe beslutninger av en type som nasjonalstater normalt ville løst gjennom en politisk debatt. EMD har nok en gang påtatt seg rollen som lovgiver som setter seg over de nasjonale lovgiverne på områder der det kanskje ikke er vilje til å lovfeste i det hele tatt.»
De påpeker også at ingen vet hvor «dynamisk» – eller med sitt mindre flatterende uttrykk, som de sier, «uberegnelig» – EMD vil dømme neste gang det oppstår en sak om innvandrere og helse. De anmoder derfor Danmark om å få etterprøvd denne saken for et Storkammer – før dommen setter standarden som etablerte rettsprinsipper.
Det vil i så fall ikke bare kunne tjene Danmark, men også andre attraktive innvandringsland. Bryde Andersen og Gjems-Onstad viser til at allerede ved Paposhvili-dommen nektet den øverste britiske asyldomstol å rette seg etter denne fordi den brøt med tidligere praksis.
Når man blir minnet om hvordan EU-domstolen opererer ved «å dømme» slik at den ender opp som lovgiver, så forstår man igjen hvor viktig det er å være årvåken før nasjonalstaten er en saga blott. Det kan være at Brexit, om parlamentet klarer å få den gjennomført, blir en lykke for landet. Og det er nok det EU er mest redd for.