Vi har i årevis hatt en debatt om hva som er vesentlig eller ikke når det kommer til kriminelles bakgrunn. Ikke minst om innvandringsbakgrunn spiller noen rolle. Og nå skal vi kanskje inn i en ny runde. Den nye politimesteren i Oslo Beate Gangås stiller seg skulder ved skulder med dem som vil tie om unge kriminelles eventuelle innvandringsbakgrunn.
Da fakta endte på skrothaugen
Politiledelsen, ikke minst representert ved det som tidligere het Strategisk stab i Oslo, som hovedsakelig synes å bestå av sosionomer og sosiologer, mener innvandringsbakgrunn har liten betydning, om noen i det hele tatt. I 2011 gikk endog Strategisk stab, ved Marianne Sæthre og Veslemøy Grytdal, offentlig ut og oppfordret mediene om å «dempe voldtektsoppslagene» ut fra hva de mente var en «forenklet fokusering på gjerningsmennenes etniske bakgrunn». Hilde Haugsgjerd (da redaktør i Aftenposten) kritiserte oppfordringen for å være «ideologisk og politisk basert, ikke forskningsbasert».
Oppfordring fra Strategisk stab hadde antakelig sin bakgrunn i at Hanne Kristin Rohde, som leder av Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon, hadde vært for frittalende. Rohde fortalte blant annet at menn med innvandrerbakgrunn var overrepresentert både i voldtekter og voldtektsforsøk, og i 2009 het det at samtlige anmeldte overfallsvoldtekter i perioden 2005-2008 hadde ikke-vestlig gjerningsmenn. For åpenheten fikk hun kritikk fra blant annet Antirasistisk senter og NOAS, hvorpå Rohde svarte: «Hensikten er å fortelle sannheten og skape et bedre samfunn. Derfor håper jeg debatten handler om det.» I politiets eget fagblad, Politiforum, ble hun derimot roset som en politileder som gikk aktivt ut med politiets kunnskap.
Men det begynte lenge før det. Mye av utfordringene til politiet kan nemlig tilbakeføres til de politiske føringene. Allerede på begynnelsen av 2000-tallet ble HRS fortalt av en i politiets ledelse, hvordan de hadde blitt politisk hindret fra å stoppe kriminalitet. Fra 1970-tallet satt politiet mer eller mindre og så på hvordan «småkriminalitet», som f.eks. salg av smuglevarer i «den lille innvandrerbutikken». Dertil en butikk rett ved politihuset på Grønland i Oslo. Politet var sikker på at dette ville utvikle seg og vokse til mer organisert kriminalitet. De ville stoppe det øyeblikkelig. Sette en standard. Men de regjerende politikerne sa nei. Det kunne føre til beskyldninger om rasisme.
Det var altså først og fremst politikerne som rotet det til. Man skulle ikke koble kriminalitet og innvandring, ei heller antyde at kriminaliteten utviklet seg i takt med innvandringen. «Ali på hjørnet» skulle få selge sine smuglervarer, han jobbet jo tross alt. De politiserte forskningsmiljøene (som de raskt utviklet seg til etter at oppdragsforskningen ble en realitet, det vil si at forskerne selv må finne penger til prosjektene) hoppet på. Rapporter på rapporter om marginalisering, rasisme, utenforskap, forebyggende arbeid, exit-programmer, oppfølgingsprogrammer, forsterket innsats, betydning av dialog, etc. etc. Alt pakket godt i inn i et feministisk perspektiv der straff og tøffere tiltak ble lagt på skrothaugen – sammen med fakta. Politikk og forskning gikk i samme retning. MSM sov.
Bråvåknet
Og MSM fortsatte å sove. De trodde fullt og helt på at det ble mindre og mindre kriminalitet i Oslo, og særlig i innvandrertette Groruddalen. Triumferende ble det slått fast at til tross for høy innvandring gikk kriminaliteten ned. Imens fikk kriminaliteten fortsette å utvikle seg, og fra 2016 valgte HRS å fokusere mer på voldsfenomenet i Oslo. Det var ikke noe pent syn. Gjengproblematikken i Oslo (og sikkert andre steder) levde i beste velgående, volden ble råere og råere. Rekrutteringen mer profesjonalisert. Stadig yngre ble dratt inn, spesielt til å gjøre drittjobbene, fortalte politikilder oss. Kampen om narkoområder hardnet til. Gjenger gjorde opp seg imellom, de ville ikke ha noe med politiet å gjøre. Derfor måtte en også tilhøre en gjeng – eller så var man»uten beskyttelse». Og det kan også handle om etnisk norske. I tillegg vokste jentegjenger frem. Ofre for kriminalitet innlagt på sykehus måtte ha politivakt for at ikke gjengen skulle komme å ta dem igjen.
Det som tidligere kanskje kunne karakteriserer som «ungdomsgjenger» var blitt «kriminelle gjenger», med mange unge mennesker, noen bare barn. Og selvsagt blir en som har vært kriminell siden han (eller hun) var 12-13 år, langt grovere kriminell når han er 24 år, hvis samme fyr fortsetter den kriminelle løpebanen. For lett å komme seg ut, er det ikke.
Det var vel i fjor at MSM bråvåknet. «Plutselig» innså både den ene og den andre at politiledelsen hadde villedet dem, som journalist Jon Hustad, som til slutt måtte bite i det sure eplet og beklage overfo¨r Hege Storhaug . Siden har MSM ropt «avsløring» om kjent stoff for alle med kontakt med virkeligheten. Men i dag skjedde det noe uventet:
Dagbladet (av alle, de har jo tilnærmet vært unge kriminelles beste venn med alle sine bortforklaringer og fortielser) kunne fortelle at de har prøvd å få tak i ytterlige informasjon om unge kriminelles bakgrunn, inkludert (eventuell) innvandringsbakgrunn.
Skylder på personvern
Med henvisning til politiet siktelse av 16 personer etter forrige helgs voldsbølge i Oslo og Oslos politimester Beate Gangås beskrivelse av de siktede «i alderen 16 til 30 år og de fleste av dem er norske statsborgere», ville gjerne Dagbladet vite mer, for eksempel «om de er barn av innvandrere og dermed ifølge SSB regnes som en del av innvandrerbefolkningen». (SSB regner 1. og 2.generasjon som innvandrerbefolkningen). Beskjeden fra politiet er at det er «informasjon de ikke har»:
«Innvandrerbakgrunn inngår ikke i politiets straffesaksregistrering og anmeldelsesstatistikk. Her framkommer bare fødeland og statsborgerskap. For å vite noe om landbakgrunn, må vi foreta manuelle oppslag i Folkeregisteret. Dette er begrenset av personvernlovgivningen, men kan gjøres i analyse som har forebyggende formål», skriver Gangås til Dagbladet.
Det innlysende spørsmålet er hvem som har funnet på den «geniale» ideen å fjerne innvandrerbefolkningskategorien? For de hadde den før, åpenbart uten noen konflikter med personvernlovgivningen. I Oslopolitiets rapport om voldtekter fra 2007 het det blant annet:
«Selv om majoriteten av de registrerte gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, har en høy andel en annen landbakgrunn enn norsk. Personer med annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene i de anmeldte voldtektene, sett i forhold til befolkningssammensetningen i Oslo. I 2007 hadde gjerningspersonen i 72,8 % av forholdene en annen bakgrunn enn norsk. Det tilsvarende tallet i 2004 var 63,2 %, mens det i 2001 var 53 %.»
I rapporten om voldtekt i 2011, som også fikk stor oppmerksomhet i media (se eks. Aftenposten 27.10.11), hadde for eksempel hele 45 av 48 mistenkte for overfallsvoldtekter i Oslo utenlandsk opprinnelse, mens én hadde etnisk norsk bakgrunn. Både i 2010- og 2011-rapportene kom det også frem at ikke-vestlige innvandrermenn ikke bare var overrepresentert prosentmessig, men at de i nesten alle av politiets fem voldtektskategorier (festrelaterte-, relasjons-, sårbarhets- og overfallsvoldtekter samt «annet») rent faktisk sto for flertallet av anmeldte voldtekter i Oslo.
Men i 2011 startet altså Strategisk stab «fortielsesfesten», en fest tydeligvis Gangås har tenkt å være med på.
Krever mer åpenhet
Både FrPs Himanshu Gulati og Aps Jan Bøhler etterlyser i Dagbladet mer åpenhet fra politiet:
– Vi gjør hverandre en bjørnetjeneste og går rett i svenskefella hvis vi skyver ting under teppet. Hvis vi ikke tør å si hvem det er, hvordan skal vi da målrette tiltak? sier Gulati.
Gulati viser også til at ikke alle innvandrergrupper har respekt for politiet. Han viser til at politi har fortalt at de kan bli skjelt ut av foreldrene når de kommer på døra med dårlig budskap om poden. Gulati mener dette er kulturelle forskjeller. Bøhler istemmer:
– Skal vi ta tak i dette er det avgjørende å vite hvem de kriminelle er. Både om de har kriminelt rulleblad, om de er gjengmedlemmer, om de er knyttet til voldelige miljøer politiet kjenner fra før, om det kan være bruk av doping som steroider eller visse narkotika som gjør at noen av dem er i dette destruktive modusen. Men også landbakgrunn og alder, (der) statsborgerskap sier lite i denne sammenhengen, sier Bøhler.
Han sier han reagerer på Gangås’ henvisning til personvern, som han ikke tror står i veien for å gi generelle beskrivelser.
– Når politiet gjennomfører avhør og etterforskning, får de selvsagt nærmere opplysninger om de siktede. De skal jo sette seg grundig inn i hvem disse personene er. Politiet har denne kunnskapen, for de kan ikke etterforske og avhøre uten å vite dette. Da vil de vite om de har et kriminelt rulleblad, om de er medlem av en gjeng, er involvert i voldelige miljøer, osv. De vil naturligvis også vite om landbakgrunn i en etterforskning, sier Bøhler, og fortsetter:
– Det er viktig for alle oss som skal ta tak dette på ulike måter å vite mest mulig om dem som begår kriminalitet. Det er ikke for å bruke det destruktivt for å stemple alle, men for å ha en riktig tilnærming. Det er viktig å vite om det er et mønster her, hva vi står overfør og hva slags fenomen det er, sier Bøhler, som også etterlyser om det er samlende fellestrekk ved ofrene.
Vel talt fra begge, og så kunne de jo lagt til at «personvern» kunne kanskje vært et gyldig argument for 40-50 år siden, men siden da har innvandrerbefolkningen økt voldsomt.
Grundigere?
Når Dagbladet spør Gangås om hun ikke mener landbakgrunnen til de siktede er relevant informasjon for offentligheten etter voldshelgen, svarer hun generelt:
«Det er mange ulike variabler, deriblant landbakgrunn, som kan være relevante for ulike politioppgaver. Derfor vektlegger vi å jevnlig offentliggjøre grundigere analyser som voldsrapport og Salto-rapport», skriver Gangås i en e-post.
Her kan vi med fordel stryke «grundigere», til det er for mange av rapportene både for lite treffsikre og «spesialbestilte». Det handler om at Strategisk stab synes å ha en tendens til å forfatte rapporter som skal lede oppmerksomheten bort fra reelle problemer. For eksempel da HRS offentliggjorde eksistensen av en rapport utarbeidet av operativt politi, som omtalte Oslo som et parallellsamfunn: respektløs atferd overfor politiet, sjikanering og truende atferd spesielt mot kvinnelige politibetjenter, trusler om halshugging og voldtekt, religionspoliti som gjør hevd på områder og ber politiet fjerne seg, var svaret fra politiets ledelse at dette var en rapport de ikke stilte seg bak. Og så fant Strategisk stab det passende å utarbeide en hasterapport som avviste at parallellsamfunn var relevant – og selvsagt: «sosial ulikheter er viktigere enn etnisitet».
Det finnes en rekke slike eksempler, ikke minst har flere av våre politikilder fortalt om Strategisk stab (som nå vel har byttet navn til Stab for virksomhetsstyring) sin interesse av å fremme rapporter om «hatkriminalitet» – med slagsiden innvandrerbakgrunn og muslimer som offer, og «hvitingene» som overgripere.
Politiet i Oslo ville være tjent med både mer åpenhet og grundighet, og det samme ville samfunnet.