Det skal være slutt med opplysningstidens ideal om religionskritikk.
Det mener nesten halvparten av ikke-vestlige andregenerasjon bosatt i Danmark, melder Kristeligt Dagblad.
Ekskludert
Tallene kommer fra et notat som er del av innvandring- og integreringsdepartementets årlige undersøkelse siden 2012 av ikke-vestlige innvandrere og danskfødte med ikke-vestlige innvandrerforeldre (2. generasjon eller «etterkommere» som det heter i Danmark). Notatet publiseres denne uken.
Årets undersøkelse fokuserer på innvandrernes og etterkommernes holdninger og verdier (det samme gjorde 2017-undersøkelsen).
Særlig etterkommerne uttrykker ønsket om å «forsvare» religion fra kritikk, som i praksis stort sett vil handle om islam. 48 prosent mener at religionskritikk skal være forbudt. For innvandrerne (som har vært mer enn tre år i Danmark) mener 42 prosent det samme. Blant de etnisk danske er det knappe 20 prosent som mener at religionskritikk skal forbys.
Halima El Abassi, leder av Rådet for etniske minoriteter, er ikke overrasket. Hun mener at etterkommerne blir mer religiøse enn foreldregenerasjonen. Det skyldes at etterkommerne ikke føler seg som en del av det danske samfunnet, hevder hun.
«Når man står utenfor samfunnet så kan religion bli et trekkplaster for å få identitet og føle seg som en del av et fellesskap. Det er i seg selv ikke et problem – problemet oppstår hvis det er ens eneste tilhørighetsforhold. På den andre side har innvandrerne (i motsetning til etterkommerne, red.) i mindre grad forventet å bli en del av det danske samfunnet, og de føler seg derfor ikke på samme måte ekskludert», sier Abassi til avisen.
Islamkritikk eller hets?
Nettopp ekskludering er også forklaringen til forfatteren Tarek Hussein, som har skrevet bok om å være muslim. Han hevder at «når man som muslimsk minoritet de siste 20 årene har følt at man blir hetset på bakgrunn av ens religion og kultur», så får man nok. Da blir konsekvensene at man avviser enhver kritikk av religion, fastslår Hussein.
Han avviser ikke at det også kan finnes berettiget kritikk, men at mange muslimer, inkludert han selv, opplever at de har mistet «verktøyene» til å kunne kritisere islam. «Jeg tror dypest sett at mange av dem har vanskelig for å skille mellom legitim religionskritikk og dagligdags hets,» sier han.
Det er vanskelig å vite hva som menes med «dagligdags hets» (i Norge er moteordet blitt «hat») så lenge muslimer slipper å gi konkrete eksempler. Men igjen ser vi hvordan (noen) muslimer plasserer seg selv i en særegen posisjon. Man tar til ordet for at en ikke «føler» seg som del av samfunnet. Hva noen føler er det vanskelig for andre enn personen selv å gjøre noe med. For å bli en del av samfunnet må en ta del i samfunnets spilleregler, og i dansk kontekst er det at religion i hovedsak er et privat anliggende. Det en del muslimer hevder, selv om de nok «føler» det annerledes, er nok heller at storsamfunnet er for avvisende til islam.
Men realiteten er at vi ikke er i nærheten av å være så avvisende til islam som vi spesielt siden opplysningstiden på 1700-tallet har vært til kristendommen, og som allerede ble kraftig utfordret av Luthers teser på tidlig 1500-tall. Nå orker vi knapt den kampen om igjen med en ny religion i Europa, samtidig som (typisk konservative) muslimer drar offerkortet.
Kort sagt: I den grad noen vet at du er muslim, så er det fordi du har et behov for å formidle det.
Andre forskjeller
Undersøkelsen omfatter også religiøse symboler. Her svarer hele 88 prosent av etterkommerne at de er helt eller delvis enig i at man i Danmark har mulighet for å bruke religiøse symboler. Til sammenligning svarer 63 prosent av danskene det samme. Men i min tolkning svarer de neppe på det samme. For mens mange etterkommerne vektlegger religiøse symboler, så vektlegger danskene friheten til å velge eller fravelge dem. Det fremkommer også i den generelle offentlige debatten i Danmark, der tildekning av kvinner, spesielt ved burka og hijab, har vært et hett tema og der ansiktstildekking i det offentlige rom er blitt forbudt. Samtidig virker det som om mange har problemer med å ta inn over seg at det ikke er «religiøse symboler» i seg selv som er problemet, men at noen insisterer på å opptre på en måte som for det resterende samfunnet både er skremmende og særdeles fremmed, samt at det kan være en sikkerhetstrussel.
Det er ikke bare islam som bringer frem forskjeller mellom ikke-vestlige og etniske dansker. Når det gjelder homoseksuelle ekteskap mener 28 prosent av innvandrerne og 24 prosent av etterkommerne at det er moralsk galt. En av ti etniske dansker mener det samme. Når det kommer til mannens rolle i familien, mener 36 prosent av innvandrerne og 31 prosent av etterkommerne at mannen er «den naturlige lederen» for familien. En av ti dansker sier det samme.
Likestilling og likeverd har altså noe ulik betydning gitt ditt opphav.
Interessant er det jo også, gitt forklaringene på forbud mot religionskritikk, at fra den første undersøkelsen (med tall fra 2011) til årets undersøkelse, så er det flere som opplever seg som dansk. I 2011 opplevde 58 prosent av innvandrerne seg som dansk, i år sier 70 prosent det samme. For etterkommerne har andelen økt fra 71 til 82 prosent.
Demokratisk dannelse
Hvordan forklares disse forskjellene? En av de «kreative» forklaringene finner vi hos førsteamanuensis ved Institutt for politikk og samfunn ved Aalborg universitet, Karen Nielsen Breidahl. Hun mener det handler om «frihetsrett», og viser til en studie hun har gjennomført i en dansk barnehage. Der ble foreldrene spurt om barna skulle serveres tradisjonell dansk mat. Mange etniske dansker svarte ja, mens innvandrere stort sett sa nei. Nielsen Breidahl tolket det til at det er dansker som vil «tvinge barn» til et bestemt kosthold, mens innvandrere ønsker (mer) frihet.
Yvonne Mørck, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsvitenskap og næringsliv ved Roskilde universitet, på sin side mener at det viktigste vi (som samfunn) kan gjøre er å opprettholde et fokus på å lære barn og unge kritisk tenkning. Hun viser til at hennes feltarbeid har synliggjort hvilken berøringsangst mange lærere har. Det gjelder særlig følsomme temaer som religion eller for eksempel Israel-Palestina-konflikten. Mørck mener vi skal bli bedre på å insistere på at kritikk, enten det handler om religion eller noe annet, er en del av vår allmenne demokratiske dannelse.
Men mye tyder dessverre på at manges holdninger til islamkritikk er på vei til å sette samfunnet tilbake til middelaldertilstander.