– Det gamle Sverige eksisterer ikke lenger, og jeg kan ikke leve i det nye, sa den pensjonerte legen Mercedes Wahlby i en status på Facebook i august.
For Wahlby var det en lang og tung prosess å bestemme seg for, sammen med ektemannen, å forlate sitt elskede Sverige til fordel for en leilighet i Budapest, Ungarn. Deler av grunnlaget for beslutningen er dette:
«Jeg kan ikke lenger leve under dette enorme mentale stresset, utryggheten og utryggheten, drap, skyting, henrettelser, eksplosjoner, voldtekter og gruppevoldtekter, ran, innbrudd i hjem, juling, bilbranner, skolebranner, alvorlig kriminelle som etter et relativt kort fengselsopphold kanskje løslates, beveger seg fritt blant oss, en stadig mer demontert velferd, mangel på helsepersonell, lærere, eldreboliger, mangel på eldreomsorg, økende antall fattige pensjonister, kommuner i prinsippet konkurs, alle disse gå-sonene som heter noe annet, mangel på politiressurser hvor det kan ta 1,5-2 timer for dem å komme fram til åstedet for pågående forbrytelser, eller de ikke i det hele tatt vil, disse lygende politikerne uavhengig av politisk farge og de gjennomførte såkalte PK-mediene, mangelen på dissens-tenking, den krympende ytringsfriheten, det stadig tynnere demokratiet og ikke minst den pågående og utbredte islamiseringen av landet».
Wahlby opplever at hun ikke får puste, at Sverige er blitt et mentalt fengsel å leve i:
«Jeg føler at jeg bor i et fengsel, at jeg ikke kan puste fritt, at jeg hele tiden må tenke meg om, være oppmerksom på omgivelsene mine og se meg over skulderen».
Wahlby, opprinnelig fransk, valgte bort Frankrike, Spania, Nederland etc, det vil si hele Vest-Europa. Tilbake stod Visegradlandene, og til slutt ble det Ungarn.
13 prosent av Sveriges befolkning opplever problemer med kriminalitet, vold og vandalisme i deres nærområde, som er en av de høyeste scorene i Europa.
Utryggheten fikk Susanna Mannelin, småbarnsmor, legesekretær og tidligere uavhengig lederskribent i Göteborgs-Posten, til å ta beslutningen sammen med sin ektemann: De flytter fra et forsted til Stockholm etter seks års botid der, fra et område hun var «oppunder ørene betatt av». Etter en truende opplevelse, menn i hettegensere, forteller Susanna gråtende til mannen sin at hun nok ikke våger å gå til parken igjen. At hun ikke vil gå til biblioteket igjen. At hun ikke vil gå gjennom sentrum igjen, eller bort til skogen der det er et utetreningssted, for der er de voksne arbeidsledige mennene. «Hvor skal vi være?» spør hun. Jeg kjenner meg ranet, berøvet følelsen av et hjem når flere og flere områder markeres rødt på mitt mentale kart. Det som en gang var mitt, er ikke det lenger. Beslutningen tas. De flytter til et mindre sted der det ikke finnes unge arbeidsledige men i hettegensere».
Utvandrerne
I Malmø bodde Emma Zetterholm og familien i 18 år. Hun fortalte nylig om voldshelvete. De bodde i det som tilsynelatende er en villaidyll: «Jeg elsker fremdeles Malmø. Men jeg og familien kan ikke bo der lenger», sier hun.
Dråpen var da det eldste barnet skulle begynne på skolen, og ble plassert på en av Malmøs mest ukjent skoler, midt i et område med flest mord. Allerede da hadde volden og uroen inntatt det idylliske boligområdet også.
«Sprängningar, bilar som tutade i kapp, skjutningar. De grannar som klagade fick verbala hot och stenar kastade genom fönstret».
Også Zetterholm og familien flytter til et mindre sted i Sverige.
Utviklingen i Sverige, der folk bryter opp, forteller en historie om et land på vei mot dystrere og dystrere tider, tror vi. For røtter er sterke og kjære, for mange av oss er de uslitelige, og det skal mye til for at man pakker og forlater det som er kjært og nært.
Vi reiser i dag til sørlige deler av Europa for blant annet å treffe et ektepar fra Sverige som tok et stort livsvalg i fjor. De solgte deres idyll av en eiendom like nord for Stockholm og har nå etablert seg i et helt nytt land. Hvorfor tok de et så dramatisk valg? Og hva tenker de om Sveriges fremtid?
Vil vi se en exodus-Sverige blant svensker som har råd til å bryte opp? Og vil det samme kunne ramme Norge om noen år?