Noen ganger tror man knapt det en leser, men én ting kan man slå fast: Politikerne er så opptatt med å få folk i jobb, at de synes villig til å betale seg ut av problemene.
Denne gangen handler det om et jobbprosjekt, som det omtales i Berlingske (bak betalingsmur), i København kommune. Etter hva jeg forstår kom prosjektet i stand for å få folk som har vært på kontanthjelp noen år ut i jobb. Ifølge byråd (eller borgermester som det heter i Danmark) for sysselsetting og integrering i København kommune, Cecilia Lonning-Skovgaard (V), skyldes deres mangel på arbeidstilknytning som regel begrenset jobberfaring eller dårlige språkkunnskaper. Ikke minst skulle prosjektet få flere innvandrerkvinner i jobb.
Men hun er ikke mye fornøyd med hvordan 19 millioner NOK er benyttet, tvert om er hun forbannet.
Suksessrate på 4 prosent
Fem private bedrifter utgjør en slags paraplyorganisasjon for «lokalt forankrede prosjekter», der hver deltaker er mellom 12 og 16 uker. Så langt har 588 ledige, arbeidsledige eller utenfor studier, deltatt. Det har kun lykkes å få 25 av dem ut i arbeid, hel- eller deltid, eller studier. Det gir en «suksessrate» på 4 prosent.
Det tilsier igjen at hver av de 25 har kostet 760.000 NOK, ut fra de 19 millioner som skal være benyttet de siste 18 månedene.
Ekstremt flaut, mener byråd Lonning-Skovgaard, som viser til at Danmark er inne i en høykonjunktur der serviceindustrien i København trenger arbeidsfolk. Derfor synes hun synd både på deltakerne i prosjektet og skattebetalerne som finansierer dette, da deltakerne åpenbart blir sittende fast i prosjektet heller enn å komme seg i arbeid.
Organisert feil
Ett av problemene er at København kommune i kontrakten med disse firmaene ikke har spesifisert noen forventinger om suksessrate. Da blir det også formelt vanskelig å kalle det et mislykket prosjekt. Og det samme har paraplyorganisasjon gjort.
«Man har organisert prosjektet helt galt. Man gir penger til disse lokalt forankrede prosjektene uten å avstemme hva som er forventingene til at folk rent faktisk kan komme i jobb. Det er jo i seg selv tåpelig, for så kan jo ikke prosjektet gå galt – uansett hvor galt det faktisk går,» sier Lonning-Skovgaard, og legger til:
«Vi har også andre tall som viser at jobbprosjektet heller ikke sender deltakere i retning førtidspensjoneringen, så med andre ord mener disse firmaene at deltakerne rent faktisk er for dårlige for arbeidsmarkedet. Så det er noe helt grunnleggende galt. Deltakerne driver bare rundt inne i det her prosjektet uten å komme seg noe sted».
Samme prosjekt har tidligere fått kritikk, og byråd Lonning-Skovgaard sier at for henne er det rimelig ubegripelig at det fortsatt har massiv politisk støtte. Det er satt av penger til dette prosjektet til og med 2020. Hun viser til at hun som mindretallsbyråd ikke har makt nok til å få stoppet prosjektet.
«Men vi har det siste året vært ute og holdt møter med disse firmaene for å få dem til å legge seg i selen, men det har kun skjedd i ganske få tilfeller. Det grunnleggende problemet er at vi har satt opp prosjektet feil fra starten av,» fastslår byråden.
Uenig om målgruppe?
De fem selskapene som utgjør paraplyorganiseringen er Settlement, Opzoomerne, SydhavnsCompagniet, Send Flere Krydderier og HKI/Hans Knudsen Institute. En representant fra disse, Christina Holecz Jespersen fra Opzoomerne, er ikke overrasket over at suksessraten kun er på fire prosent. Snarere er hun overrasket over at det skal være suksesskriterier.
Holecz Jespersen peker på hvem som er prosjektets målgruppe, og forteller at før deltakerne kommer til dem har kommunen vurdert at de er i stand til å arbeid fem timer i uken. Hun viser til at mange av deltakerne har fysiske og/eller psykiske problemer, og rusproblemer. Det er fra dette nivået de skal bygges opp, sier hun, og viser til at mange av disse aldri vil klare en fulltidsjobb. Hun hevder at de flere ganger kommuniserer behovet for førtidspensjonering, men at det er opp til kommunen å bestemme.
Holecz Jespersen får støtte fra Rikke Baker i Settlementet, som påpeker at selvsagt skal alle som kan komme i jobb, skal i jobb. Men disse deltakerne i dette «jobbprosjektet» har åpenbart helt andre behov, som misbruksavvenning, tak over hodet og annet.
«Vi kan ikke avvise borgerne. Det står i kontrakten,» lyder det noe hult fra Baker.
Man vet knapt om man skal le eller gråte. Et «jobbprosjekt» som bruker over 1 milion NOK i måneden til ingenting for nesten ingen. Det lukter at noen ler hele veien til banken. Igjen.