Med over 100 bomber og eksplosjoner så langt i år i Sverige kan landet bare sammenligne seg med krigssoner og terrorområder. Det er som Aftonbladets kommentator Oisin Cantwell spør:
«Ikke i noe annet rikt land i den vestlige verden er situasjonen i nærheten av det som nå råder i i Sverige. Hva skyldes det? Hvorfor akkurat her? Hvorfor ikke i land med en demografisk og sosial struktur, og en materiell standard som minner om Sverige?»
Svaret, som ikke er et svar, er nedslående:
«Det skremmende svaret er at ekspertene ikke helt vet. Få av gjerningsmennene pågripes, det er symptomatisk at de tre personene som ble pågrepet for en av sprengningene i Malmø i helgen er løslatt, og de få som tiltales er som regel ikke spesielt taleføre. Tilbake står vi kun med gjetninger av mer eller mindre kvalifisert natur. Det er for eksempel ikke altfor vågalt å notere at volden i gjengene har eskalert de siste ti årene og at skyteepisoder har blitt vanligere og vanligere.»
Nettopp. Det er blitt «så vanlig» at det nærmer seg faretruende «normalen». Men da bare for dem som ikke selv er rammet, og for dem, typisk i maktposisjoner, som har ordnet seg slik at eget liv oppleves trygt og godt. Når en lever avsondret fra den virkeligheten mange møter, så skal det litt til for å forstå hvilke politiske tiltak som må iverksettes. Og tilstanden i Sverige «savner sidestykke» i den vestlige verden, sier kriminolog Amir Rostami. Den kan nærmest sammenliknes med krigssoner og land med en lang historie med terrorisme, mener han (betalinsgmur). «Jeg har vært i kontakt med politimyndigheter både i Europa og Nord-Amerika, og ingen kjenner igjen den utviklingen vi har i Sverige», forteller han.
Hvem skal trygge det svenske folket?
Helgas eksplosjon i Almgården i Malmø rammet blant annet en liten familie, mamma Linda, pappa John, Sebastian (8) og Ella (snart 7). To små barn som har fått kjenne på frykten. Det har gjort farmor rasende. Mona Iréne Schultz har på Facebook publisert et åpent brev til den svenske regjeringen:
Åpent brev til Sveriges regjering!!
I morges ble jeg vekket av en telefonsamtale, som om det hadde gått skikkelig galt kunne ha betydd en ufattelig tragedie.
På bildet ser dere vinduet til mitt lille barnebarns rom:
På den andre siden av veggen av det sprengte inngangspartiet, lå den fineste lille gutten og sov. Han sov godt i troen om at han var trygg i sitt hjem.
MEN kvart over tre i natt ble han vekket av en merkelig hvesende lyd, og så eksploderte verden!!
Noen hadde plassert en bombe utenfor døren til deres trappeoppgang og hele entreen blåste ut, taket i entreen falt ned, vinduer ble blåst i filler, deres ytterdør ble blåst opp, og veggen der Sebastians seng sto fikk en stor sprekk og glassplinter føk inn i leiligheten deres. Vi kan bare takke Gud for at ingen kom fysisk til skade.
Det psykiske vet vi lite om, ettersom det kan vise seg langt senere.
Men hele familien og vi som står dem nærmest, har tusen ulike følelser akkurat nå. Det er, utenom sjokk, redsel for hva som kunne ha hendt, forbannelse, fortvilelse, forvirring over hvordan dette kan få skje i vårt land. Men også dyp takknemlighet over at alle er uskadde.
At de er uskadde, er ikke regjeringens fortjeneste. Det får man bare sørgelig nok konstatere.
Vår forvirring over hvordan noe slikt kan skje, hvem som er ansvarlige for det svenske folkets – og spesielt barnas – sikkerhet og alle de spørsmål vi har rundt denne hendelsen, vil vi stille til dere.
Dere som sitter i Sveriges regering og som man vel kan forvente skal stilles til ansvar for hvordan de kriminelle tillates herje fritt uten at dere reagerer!!
Dere som sitter med skylapper for øynende og leker med vanlige menneskers liv! Dere som tror at vi alle er like blinde som dere synes å være! Når skal dere åpne øynene og erkjenne at dere har mistet kontrollen? At dere ikke har en anelse om hvordan dere skal finne ut av dette?
For vi vet, vi vanlige mennesker, fotfolket, vi vet at Sverige, vårt kjære hjemland, er på vei rett vest om ingenting blir gjort på røde rappen.
For i dag lurer jeg og hele familien på om det er trygt å leve i Sverige lengre, ja, til og med min gamle mamma på 92 uttrykte denne holdningen, og det er dette landet vi alle er født i, har levde her i mange generasjoner – og det er ikke «krig» i ordets rette mening som jager oss på flukt.
Sebastian er 8 år, hans lillesøster heter Ella og fyller 7 om noen uker. Til i går kveld var hun kun opptatt av å tenke på den forestående bursdagsfeiringen. I dag er hun og hennes bror to veldig redde svenske barn, der deres trygge tilværelse akkurat har revnet.
Deres farmor gråte av sorg over at deres tillit og tro på det gode nå er rystet i grunnvollene, og vi spør oss alle – i fall regjeringen i Sverige prøver å finner noen «form for balanse» – der vi også skal kjenne på hvordan det er å være utsatt for bomber og granater.
At vi måtte gå så langt som dette for å sympatisere med de mennesker fra resten av verden som vi strever så hardt for å beskytte fra krigstraumer, fra nettopp bomber og granater??!
Jeg er i dag fortvilet, forvirret og dypt bedrøvet.
Du som leser dette, del gjerne videre.
Selv en innvandringsstopp synes for sent for Sverige. Merkelig er det også at ingen har blitt drept i alle eksplosjonene i landet, men det er nok bare et tidsspørsmål.