Hele Vest-Europas hodepine er hvordan en skal få ikke-vestlige innvandrere i jobb, og nå kommer det stadig flere drypp fra folk som jobber i systemet – og som selv har innvandrerbakgrunn.
I Danmark er det nå over 360.000 med ikke-vestlig bakgrunn i alderen 18-64 år (totalt i denne gruppen er det i underkant av 507.000 personer). Flere av disse har vært i landet i lang tid, men på tross av det har det har vist seg svært vanskelig å få dem i jobb.
For kort tid siden fortalte vi om sosialrådgiver Ali Aminali, selv fra Iran, som har skrevet en bok («Alis Danmarkshistorie») om sine erfaringer med både sosialrådgiverutdannelsen og arbeidet på et jobbsenter. Ali konkluderer med at innvandrerne ikke kommer i jobb fordi sosialrådgivere tror at de samme innvandrerne ikke kan jobbe, som igjen får mange innvandrere til å tro at de ikke trenger å jobbe. Han mener dette også handler en sterk venstrepolitisk slagside både i utdanningen og blant egne kolleger, som er endt opp i en misforstått snillisme.
Nå får Ali Aminali støtte fra Masoum Moradi, som også er fra Iran, og som har mange års erfaring som sosialrådgiver samt at han har arbeidet med flyktninger og innvandrere på flere nivåer i ulike kommuner – og han tilhører venstresiden blant annet som tidligere byrådsmedlem i Svendborg for de Radikale, uten at det gjør han til mer enn spiselig for MSM.
Varemerket: Sosiale ytelser
«Vi er nødt til å rive av plasteret og forstå utfordringens omfang,» sier Moradi til Berlingske, og peker på ikke-vestliges manglende kompetanse og at mange bor i ghettoer, men vel så mye om hvilke forventinger flere har til Danmark:
«Mange av dem kommer hit for å ha et godt liv på sosiale ytelser. Jeg er redd for at Skandinavia til en viss grad stadig blir solgt på dette varemerket. I hvert fall har det vært slik tidligere, og de som kom tidlig, det er dem vi virkelig har utfordringer med,» sier han. Selv om det ikke gjelder alle, gjelder det altfor mange, og problemet var manglende krav, ifølge Moradi.
«Nå begynner vi å stille flere krav, men for bare 10-15 år siden var det tydelig at vi i Danmark tiltrakk oss dem som egentlig ikke hadde vilje til å integrere seg og komme seg i arbeid. Og de er jo stadig her,» sier Moradi.
Deres kompetanse, eller mangel på sådan, samt deres innstilling til livet i Danmark, er blitt kombinert med det han kaller «midtøstkultur»: Et arbeid er kun et nødvendig onde og ikke en del av livsstilen.
En slik cocktail får ikke mange ikke-vestlige vekk fra kontanthjelp, og som Ali mener Moradi at systemet må ta sin del av skylden.
Få dem i jobb
Moradi hevder at «det hjelpsomme gen som søte og snille sosialrådgivere har – kombinert med den utdannelse de har fått» gjør at de søker etter forklaringer i innvandrernes psyke og fysikk for å finne ut hvorfor de ikke er i arbeid. Men det skal sosialrådgiverne ikke, fastslår Moradi, for det eneste en skal konsentrere seg om er innvandrernes kompetanse. Han viser til at han både som sosialrådgiver og som vokst opp i en «slik kultur» kjenner igjen praksisen med å tilby «særlige ytelser og bli passet på».
«Det er en grunnleggende misforstått hjelp. De skal i jobb. Arbeid, arbeid, arbeid. Bli en del av samfunnet. Om så bare noen timer i uken. Komme litt ut av leiligheten, møte dansker som går på arbeid hver dag,» sier Moradi.
Han er heller ikke redd for at det skal gå utover mennesker med faktiske krigstraumer eller annet. Alternativet er å gi opp i utgangspunktet og sette mennesker på sosiale ytelser, men det er ingenting i veien for at folk kan arbeide og få nødvendig behandling, sier Moradi. Hans råd er at heller enn å synes synd på, «forstå» innvandrerne og ta deres psyke og fysikk til inntekt for ikke å jobbe, så skal en ta som utgangspunkt at de skal jobbe og sette ressursene inn på å finne «en match i arbeidsmarkedet».
Å satse langt mer på å få disse i jobb er nok en riktig prioritering, men det er vel i Danmark som i de fleste andre vestlige land: arbeidsmarkedet matcher ikke for de som ikke kan eller vil.
Matche landet
Vi kan antakelig med rimelig grad av sikkerhet slå fast at vi har tapt en generasjon ikke-vestlige. Jo visst, det finnes unntak, men regelen er nok ikke slik. Likevel er noe av det mest interessante, som Ali og Moradi viser til, de uintegrerbare som har vært her over lang tid. Hva har vi så lært av det?
Jo, vi har lært at skal vi lykkes med integrering og opprettholde et fellesskap, må de som ønsker seg hit også ønske å ta del i samfunnet. Det betyr at «menneskene må matche landet», som igjen innebærer å oppfylle en rekke kriterier. Her er vi altfor svake. Vi kvier oss åpenbart for å rangere mennesker etter et sett med kriterier, selv om vi har erfart at deltakelse i samfunnet er håpløst når en selv ikke vil. Tvert om er våre ledende politikere villig til å sette landene på en farlig prøve, farlig fordi det kan gå galt, det er bare å se til Sverige.
Ikke minst fremkommer det i hvordan vi tilrettelegger for muslimer selv om det går på tvers av våre egne frihetsidealer, for eksempel ved kjønnssegregering og aksept av tildekking av kvinner. «Plutselig» kastet vi bare kjønnslikestillingen over bord? Nå har vi til og med beveget oss inn i et enda farligere farvann, med en handlingsplan mot muslimhat. Er det noen som tror at det ikke er et skritt nærmere å gjøre kritikk av islam straffbart? Eller skal det defineres innenfor hvilke «rammer» islamkritikk kan gjennomføres, «rammer» som (en viss type) muslimer selv skal bestemme? Lukter det ikke innskrenkning av en våre andre frihetsidealer, nemlig ytringsfriheten? Man kan snu og vende på det hvordan man vil, like det eller mislike det, men islams inntog i europeiske samfunn har medført en rekke betydelige endringer.
Vi kan ikke fortsette å ta imot uintegrerbare, og det i tillegg til en flyktningkvote som per se ligger på 3.000 i året for Norges del. Selv disse 3.000 er for høyt sett i forhold til befolkningsmengden og de utfordringer vi har fra før. Ikke minst handler det om å sette alle kluter inn på andregenerasjon. Selvsagt kan vi fortsette å bruke milliarder av kroner årlig på noe som ikke fungerer, men la oss i alle fall slå fast at vi er bevisst at dette stort sett er sløseri. Det bør vi imidlertid ikke gjøre med god samvittighet, da de samme pengene kunne hjulpet svært mange mennesker på flukt i dagens verden. Men da må systemet legges om, hvilket er alt annet enn enkelt, men som svært få synes å ta alvorlig nok. I FNs migrasjonsavtale, som Norge har sluttet seg til, heter det så pent at man skal finne flere lovlige veier inn til Europa. Ideen er at migranter ikke skal ha behov for menneskesmuglernes tjenester, men tanken er i seg selv ulogisk: Alle som ønsker seg til Europa klarer ikke Europa å absorbere, ergo må det foretas en utvelgelse. Og da står menneskesmuglerne like klare.
Det hele er en utsettelse av å løse problemene. Det klattes videre på en ikke-bærekraftig politikk, og igjen har EU-kommisjonen bevist at det politiske spillet er langt viktigere enn Europas ve og vel.