Etter avsløringene av at den irakiske forsvarsministeren og familie i årevis har levd på svensk trygd, sies det at denne saken er bare toppen av et enormt isfjell.
Tolv «tunge» myndigheter, som det svenske politiet, Migrasjonsverket (vårt UDI)og svenske NAV (Försäkringskassan) advarte senest i oktober om at organisert kriminalitet opp mot velferdsstaten «som den alvorligste kriminaliteten». I rapporten nevnes spesifikt det samme som den svenske statsborgeren og nå forsvarsminister i Irak, Najah al-Shammari, har bedrevet: mottatt trygder for seg, kona og barna mens han vitterlig bor i et helt annet land. Men det nevnes noe annet også i rapporten, som er uhyre interessant for oss i Norge også: pensjonister med innvandrerbakgrunn tar pensjonen med seg til gamlelandet. Når de dør, rapporterer ikke familien der dødsfallet til myndighetene her for fortsatt å kunne hente ut pensjonen.
Svenske Camilla Grepe, nå utvandret Sverige og intervjuet av oss i en mye lest reportasje i helgen, stilte spørsmål ved hvor mange innvandrere i Sverige som faktisk bor der. Vi refererte ikke dette i selve intervjuet, men spørsmålet er verdt å nevne i dag.
Denne problemstillingen møtte HRS tidlig på 2000-tallet, da SSB fortalte (med positivt fortegn) om pakistanere som kunne bli svært gamle, opp mot 120 år, om vi ikke husker feil (vi finner ikke lenke til dette i dag). Vel, vi kjenner Pakistan godt. Det er ingen problem å få kjøpt dokument og attester fra myndighetene med ønsket informasjon, som at jeg i 1993 (visstnok) giftet meg med Kong Harald i Islamabad. (Han skylder meg fremdeles fire millioner rupies i medgift, den gang en million norske kroner.)
Kan SSB sjekke?
Den norske velferdsstaten er ikke tilpasset den innvandringen vi har og har hatt. I globalismens tidsalder er det flyt av mennesker kloden rundt, og lojaliteten til landet man er statsborger i, er ikke nødvendigvis god, mildt sagt. Den flyten som burde vært gransket av norske myndigheter er ikke minst knyttet til innvandrere som kom på 70-tallet og et par tiår frem. Hvor mange av dem er i livet – etter informasjon i vårt Folkeregister – og er registrert bosatt i opprinnelsesland som for eksempel Pakistan, Tyrkia og Marokko, de tre største gruppene som kom på nettopp 70-tallet fra den 3. verden? De mottar pensjoner, men er de virkelig i livet? Dette vet norske myndigheter ingenting om. Kanskje man bør sette SSB på saken, for å sjekke antall og alder på dem, og deretter foreslå at det blir foretatt egne undersøkelser om de faktisk ikke er gått av med døden?
Tankene ledes til æresdrapet av Rahila Iqbal, som ble den gang advokaten Abid Raja, nå Stortinget for Venstre, sitt gjennombrudd som «kjendis». Den norskfødte unge kvinnen (20) «døde» i en bilulykke i en elv i området kalt Little Norway (mange av pakistanerne i Norge er herfra) i 2005. Hun hadde giftet seg mot foreldrenes vilje med en ahmadiyyamuslim i Norge. Denne gruppen er ansett som ikke-muslimer i et land som Pakistan og av OIC (Organisasjonene for islamske stater). Det var nettopp ektemannen i Norge som varslet norske myndigheter om sin mistanke om drap. Hadde ikke Rahila hatt ham, så ville etter all sannsynlighet dette drapet (ja, vi kaller det et drap, selv om faren grunnet ikke minst korrupsjon og en iherdig Raja, slapp unna straff), blitt dokumentert av familien som en ordinær død. Legeattester koster ikke mye å få tak i når vi snakker et land som Pakistan.
Og blant norsksomaliere – eksempelvis – hvor mange av dem har kona og ungene i Somalia uten å rapportere dette til myndighetene, for slik å beholde barnetrygden og en flerromsleilighet i Oslo, som kan leies ut svart, frem til barna er i skolepliktig alder? Kanskje etter også, da rektor kan godkjenne, uten meldeplikt, at familie har barna sine på skole i utlandet.
Tankene ledes også til da HRS gjorde feltarbeid i Pakistan i 2004. Vi intervjuet en ung norskpakistansk kvinne i «fengsel» i foreldrenes hjem i Little Norway (tvangsgiftet, kontinuerlig voldtatt av fetter-ektemannen, fortalte hun). Under intervjuet i Little Norway gikk Halvor Tjønn, daværende utenriksjournalist i Aftenposten, i gatene i byen mens vi «jentene» intervjuet henne. Tjønn opplevde følgende: En bil stanser, vinduet rulles ned, og det som skulle vise seg å være en norskpakistaner spør ham: «Er De fra norske myndigheter?»
Vil Regjeringen ha fakta på bordet?
Det er vanskelig å tolke hendelsen annerledes enn at sjåføren var noe bekymret. Norskpakistanere har betydelige eiendommer der, og det er grunn til å tro at det finnes bruk av norske trygder som ikke tåler dagens lys.
Våger dagens regjering å ta grep og få fakta på bordet? Eller skal vi konkludere med det mest åpenbare: En sterk velferdsstat som Norge henger ikke ihop med masseinnvandringen fra den korrupte 3. verden. Hvor lenge vi kan ta dagens velferd for gitt, våger ikke vi spå.