I en kronikk i Aftenposten bryter Kjell Erik Eilertsen stillfarende lydmuren: Det går særdeles dårlig med integreringen av innvandrere fra muslimske land, hvis vi tar våre politikere på alvor når de sier at sysselsetting, og derav selvforsørgelse, er et av de viktigste målkriteriene for integrering.
Det er ikke første gang Eilertsen bryter lydmuren. Som sikkert mange husker tok han og Ole Asbjørn Ness, som daværende journalister i Finansavisen, konsekvensene av innvandringen på alvor. I reportasje etter reportasje gjorde de det ingen i MSM noen gang, verken før eller siden, har gjort: På en lettfattelig måte la de kalde tall og fakta på bordet om innvandringens kostnader, avdekket at myndighetspersoner og politikere ikke forsto omfanget, samt rapporterte fra unge mennesker i Groruddalen i Oslo, etnisk norske vel og merke, som mer eller mindre benyttes i et hodeløst statlig eksperiment. Men det virket som de fleste bare ønsket én ting: Slutt med dette, dere ødelegger den «idyllen» med det flerkulturelle Norge som vi over årtier har prøvd å innbille oss selv.
Da Eilertsen forlot avisen, registrerte jeg at oppgaven som en faktaorientert journalist innen et så betent felt som innvandring og integrering hadde tatt på. I alle fall uttalte han at han anså seg ferdig med «sitt samfunnsoppdrag». Men det er bare én utfordring med det: har man først fått øynene opp for den systematiske skjevrapporteringen eller unnlatelsessynden som politikere, samfunnsforskere og MSM generelt driver med, så klarer man ikke å fri seg fra det. I alle fall ikke om man har barn og eventuelt barnebarn.
Kritikk versus hat
Eilertsens kronikk er gammelt nytt vil mange hevde, for det er ikke ukjent at spesielt ikke-vestlige innvandrere har lavere sysselsetting enn den øvrige befolkningen. Men det er ikke dét som er det oppsiktsvekkende. Det oppsiktsvekkende er at Eilertsen, med tall fra SSB, påpeker at sysselsettingstallene er særdeles svake for innvandrere fra muslimske land.
Hvorfor er det slik, er det underliggende spørsmålet – som åpenbart ingen har så lyst til å svare på.
Selvsagt vet Eilertsen at han (igjen) beveger seg inn i et politisk minefelt. Han åpner derfor med å fortelle at Regjeringen, ledet an av kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V), har startet arbeidet med en handlingsplan mot muslimhat. Det vil igjen kreve en avgrensning av hva som er å definere som diskriminering og hat, som ikke er en enkel oppgave, da skillelinjene mellom hat og kritikk i mange tilfeller er visket ut, sier Eilertsen. For kritikk, ikke av religioner generelt, men islam spesielt, er sykeliggjort.
Kritikere risikerer å få stempel som «rasist», «islamofob» og «høyreekstrem», et premiss som gjør at mange tier, noe som kanskje er hensikten.
Religion er også politikk. Det er særlig tydelig i islam gjennom et detaljert lovverk som styrer muslimenes gjøren og laden, og ved at de islamske landene er tilsluttet Organisasjon for islamsk samarbeid (OIC).
Og OIC, som kanskje mange vet og atter andre ikke vil vite, er nettopp opphavet til betegnelsen «islamofobi». De har i en årrekke, via FNs menneskerettighetsråd, fremmet forslag om at kritikk av islam skal bli forbudt og har langt på vei lykkes i det Eilertsen omtaler som «en sykeliggjøring og fjerndiagnostisering av kritikk mot islam». Men som han spør:
Hva kommer det av at innvandring i årevis er blitt rangert blant Norges tre største utfordringer i Kantar TNS’ årlige undersøkelser? Hvor kommer skepsisen til islam og muslimer fra? Er det en sykdom? Er det en latent fremmedfiendtlighet, eller skyldes det andre faktorer?
Fremtiden
Kjell Erik Eilertsen analyse er at vi i fremtiden vil få mer kritikk hvis man tar sjansen på at «innvandring fra OIC-land blir et gedigent sosialt eksperiment med uendelige kostnader», og det «er irrelevant» hva kritikken eller kritikerne kalles.
Med henvisning til NOU 2017:2 Integrasjon og tillit, der «absorpsjonskapasitet» var et sentralt begrep, og hvor det i klartekst ble påpekt at «samfunnet har en gitt kapasitet til å integrere som ikke bør overskrides». Eilertsen minner oss om at selve tallfestingen ble overlatt til politikerne – og siden har det vært stille om det.
Derfor kommer han med følgende invitasjon, som de inviterte bør ta med største alvor (mine uthev.):
Med dette inviterer jeg politikere og samfunnsforskere til først å forholde seg til de store forskjellene som disse tallene viser. Dernest bør de forklare forskjellene og gjøre seg opp en mening om hvilken betydning de har for samfunnet på sikt. Når analysen er gjort, bør de foreslå en innvandrings- og integreringspolitikk som fungerer.
(Råd: Ikke hold pusten mens du venter)