I går kjørte Aftenposten ut en dokumentar om koranskoler i Norge. Det er ikke pent det som beskrives, mildt sagt. Barn kan overnatte på skoler som kalles SFO hele uken, mens de vitterlig er fanget i islamske lederes ideologiske klør, der de hjernevaskes til å ta avstand fra Norge og ikke-muslimer (kafir), der de hjernevaskes til å tro at de tilhører et herrefolket som følger de eneste rette lover, Allahs sharia.
Jeg skal komme tilbake til hvorfor jeg kan påstå dette så kontant.
La oss ta en titt på hvordan disse moskeenes ledere forklarer «SFO»-ene sine, altså fordekte koranskoler, med internat inkludert, i Oslo og Drammen (med flere byer). De bruker disse «plussordene» som forsker Tina Magaard, Aarhus, kaller det, ord som smører våre demokratiske ører og sinn. Hva gjelder koranskolene brukes typisk disse ordene; toleranse, inkludering, kultursenter, allmennyttige formål, fritidstilbud, etterskoletilbud, ja, endog avlaste barnevernet sies det, intet mindre. De islamske lederne opphever seg altså til faglig personell på linje med høyskoleutdannede pedagoger.
«Skolemestring og integrering»
Det Islamske Kultursenteret i Oslo på Rødtvet, kjøpte en 3.etasjers bygning i 2005. De har søkt om å få bygge om og bruke lokalene som «kulturellsenter (ikke vår skrivefeil, red.), forsamlingslokaler og Skolefritidsordning (SFO) med mulighet for begrenset overnatting». Ha i mente at jentene og guttene segregeres på koranskolen når Aftenposten skriver dette:
Formålet var blant annet å fremme skolemestring og integrering, skrev menigheten til kommunen om det som skulle bli Det Islamske Kultursenters nye hovedkvarter i Oslo.
Som en del av tilbudet får barn opplæring i etikk og oppførsel. Det er også islamundervisning en av helgedagene og i deler av feriene. Etterskolen tilbyr ifølge ledelsen aktiviteter som fotball, hyttetur, grillfest, bordtennis og Playstation, samt seminarer om forebygging av rus- og spilleavhengighet.
– De nyttiggjøres herved for seg selv som individ, sin familie og samfunnet for øvrig. På denne måten blir det lagt til rette for at barn og ungdom tilpasser seg det norske samfunnet, skriver Arcigil (vår utheving).
«Tilpasse seg det norske samfunnet», virkelig? Et Norge som er kjønnssegregert? Dette er standard påstander landet over fra moskéhold. Og tror vi andre på en slik påstand fremdeles? Spørsmål nummer 1 tilbake er: Hvorfor i all verden må muslimske barn inn i en egen bygning eller egen buss for å «tilpasse seg det norske samfunnet»?
Denne mørkeleggende og løgnaktige argumentasjonen har de lært av det norske samfunnet. De vet hva vi vil høre for å bli varme i hjertet, jamfør Magaards forskning. De vet hva som skal til for at kommunene åpner «integrerings»-pengesekken. Og de har en ekstra fordel: De vet godt at vi vet at integreringen av muslimske barn og unge generelt går dårlig. Vi er ganske desperate etter å lykkes med nettop den integreringen. Derfor kan de stå der så trygt med sine, pent sagt, konstruksjoner om hvordan de skal være en del av løsningen.
Sannheten er at de aktivt saboterer integreringen.
«Plikt om å hate»
Disse ledernes løgner og bedrag har fått pågå i årtier. Og fortell oss ikke at politikere flest ikke har forstått at det er nettopp dette de gjør: de lyger oss rett opp i ansiktet i sin kamp for å holde barna unna det «gudeløse og skitne» Norge. De som tror at Norge faktisk er et helt spesielt «islam»-sted på kloden, trenger ikke lese videre. Vi tar nå nemlig en opplysningstur til Danmark. Turen skyldes en ekstrem imam som herjet ideologisk i danske moskeer og muslimske skoler i forrige tiår. Han kalles avhopper-imamen, fordi han avsluttet sin «ideologiske» karriere i moskeene og heller skrev en bok i 2013 om hva som faktiske foregår bak de lukkede dørene i moskeer og skoler der. Boken heter Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mot Danmark (2013), forfattet av Ahmed Akkari. Han var imam i en rekke sunnimoskeer i Danmark gjennom 2000-tallet, og shariadommer i gettoene. Akkari var også en sentral hjerne da en delegasjon imamer dro fra Danmark til Midtøsten i 2006 for å ildne opp massene under Muhammedkrisen ved blant annet bruk av rene løgner. Ha dette i mente når du leser videre.
Akkari startet sin karriere i moskeen i Aarhus 16 år gammel. Han lærte raskt at «de som fremdeles ikke hadde sett islams lys var kafir – vantro. De tjente som Satans håndlangere og var dømt til Guds straff både i livet og i evigheten. Denne læren var sentral i moskeene». Akkari fikk eksempelvis beskjed om ikke å kikke ut vinduet i moskeen og ned på gaten.
«Danskenes samfunn er mot islam og det er fylt med fristelser som du skal passe deg for. Derfor er det best for muslimer å holde blikket for seg selv.»
Det ble videre henvist til «muslimers renhet og enestående posisjon i verden». I undervisningen ble det talt om «de vantros mørke»… Av og til ble det supplert med historiske eksempler på voldsomme slag mellom Vesten og islam for å underbygge fortellingen om motsetningene mellom de de rene og de i Guds øyne tilgrisede. Især legender fra korstogenes tid var populære».
Sunnimuslimen Ahmed Akkari flyttet til Grønland etter trusler grunnet avsløringene fra innsiden av moské-Danmark.
Språkundervisning er som i Danmark også et vanlig tilbud i moskeen i Norge og resten av Vest-Europa. Dette er en «nøkkelaktivitet» i moskeene, forteller Akkari. Mange foreldre «ønsker at barna deres skal lære familiens arabiske morsmål, og det utnytter de radikale miljøene ved å tilby gratis leksjoner flere ganger i uken. Undervisningen sikrer en konstant adgang til lettpåvirkelige barn og unge». Men var det vanlig språkundervisning barna fikk når foreldrene hadde brakt dem til koranskolen? Nei, sier Akkari. Barna ble plassert «i små sirkler på gulvet. Lærerne var typisk eldre, langsjeggede menn utstyrt med lang stokk som gikk mellom gruppene og terpet avsnitt i Koranen, muslimske ritualer og den islamske loven, Sharia». Dersom barna ikke klarte å svare innen rimelig tid, svarte feil eller var nesevise, ble de slått med stokken. Slagene «var ikke harde, men kraftige nok til å ha ønsket effekt». Når barna ble hentet av foreldrene, ble foreldrene formanet på denne måten: «Dere må beskytte barna mot det bedervelige de lærer av danskene. Vi kan se at de blir dårlige muslimer.» Og utad «er alle skolene fortalere for fred og forståelse», innad messes det om «plikt om å hate».
– Parallell til nazisme
Som ungdom satt Akkari også i moskeen sammen med andre unge og lyttet til kassetter fra Midtøsten (i dag ville det vært mp3-filer og YouTube). Her ble det messet om «islamistiske doktriner og prinsipper, og Sharialoven», et «glorifisert liv» til profeten, «og de store historiske slag mellom de vantro og islams hellige soldater som seiret med Gud i ryggen. Når kassetten var ferdig etter en times tid, satt vi oppstemte og nærmest forførte tilbake». Akkari sier at han «vet at situasjonen er den samme i dag». Og han vet at lysskye taler som ikke må komme offentligheten for øre, spres til «globale nettverk med eposter. Den siste metoden brukes især i de tilfeller hvor offentligheten ikke må høre hva som sies om blant annet jøder, kristne og den hellige krig».
Når Akkari ser tilbake på opplevelsene som ung i koranskole og den lokale moskeen, «har jeg vanskelig for ikke å dra en liten parallell til nazistenes suksesfulle strategi i Tyskland». De fikk «folkemasser til å akseptere hat og uhyrlige påstander ved hjelp av propaganda som innbiller mottakerne at de selv var renset og de beste mennesker i verden og fortjente en opphøyet plass på jorden. Den eneste forskjell i metode er at nazistene ikke påstod at deres sannhet kom fra en Gud» (s. 61).
Mange en borger i Norge har registrert at moskeers inngangsdører ikke merkes med «moské». Årsaken er enkel, sier Akkari. Alle moskeene «hadde hånden langt ned i de kommunale pengekassene». Moskeenes ledelser søkte om offentlig støtte ved bruk av andre betegnelser for virksomheten sin: «Ungdomsforeninger, kulturforeninger og fritidsforeninger, eller kun ‘likhets- og brorskapsforeninger’.»
«På papiret dyrket man alt fra barneidrett til friluftsliv – aktiviteter som var nøye utvalgt til søknadene», fordi de «ga tilgang til støtte til både lokaler og drift. … Godtroende kommuner (kastet) millioner av kroner direkte ned i moskeenes kasser. Penger som gikk til islamistisk indoktrinering og til å spre hat mot Danmark og verdier som demokrati, toleranse og frihet.»
Akkari forteller videre at «folk moret seg veldig over at danskene (slik) latterliggjorde seg selv på bekostning av egne penger. Danmark finansierte ganske enkelt den ideologiske krigen mot seg selv». Han gir et eksempel på en moské i Aalborg som mottok 220.000 kr i året til «gymnastikk og trening av unges motorikk». En av de unge som den gang mottok «treningen» var for øvrig han som prøvde å drepe Kurt Westergaard med øks i 2010.. Akkari sier videre at han «levende kan forestille seg hvordan han (øksemannen, red.) ble formet av de samme menneskene og bøkene som fylt så meget i mitt unge liv 10 år forut». Han forteller også at ofte er styrene utad kun papirfigurer for de med makt på innsiden, som igjen gjerne er Brorskapets folk.
Advarer mot partikrangel
Vi skal nærme oss en avrunding, det er vanskelig for det er så uendelig mye viktig å ta av fra boken. Akkari, som altså kjempet mot Danmark i mange år, forteller at han takket ja til bokprosjektet fem år etter at han hoppet av som imam:
«Det plaget meg at jeg intenst hadde bekjempet den kulturen og det samfunnet som hadde hjulpet meg og min familie da vi hadde det som aller verst. Og det plaget meg at jeg kunne se at den samme kampen var i gang mens enhver som påpekte det ble stemplet og utstøtt som rasist. Jeg fryktet at det på sikt vil ødelegge det danske samfunnet.»
I bokens avrunding sier han dette:
«Danmark står overfor en verdipolitisk utfordring som spenner over politiske kløfter. Utfordringen handler om selve demokratiets grunnverdier, og den må ikke drukne i en spiral av negative partipolitiske utskjellinger. Fordi mennesker som ikke deler demokratiets verdier gjør nytte av striden.»
Ja, kunne i hvert fall dette siste sige inn på Stortinget der det har foregått meningsløse og kunnskapsløse debatter i alt for mange år om de svært, svært alvorlige forholdene nevnt i denne artikkelen.
Vi vil anta at det vil komme nye krav fra Stortinget om åpenhet rundt koranskolene. Det hadde vært hyggelig om åpenhet ville hjulpet, da ville vi også foreslått det. Da jeg leste boken til Akkari i 2015, ser jeg nå at jeg noterte følgende nederst på en side: «derfor stenge koranskolene». Årsaken er åpenbar: i sunni- og sjiamoskeene undervises barna ikke i en evangelisk lære. De oppdras til hat, forakt, og til å ta avstand fra samfunnet de er borgere av. De oppdras til å bli en 5. kolonne. Stanser vi ikke dette «i dag», blir det gjerne for sent «i morgen», for demografien tikker videre i samme retning som i går.
I morgen skal vi forklare hvorfor vi ikke tror krav om åpenhet vil hjelpe, igjen med blant annet hjelp av avhopperimamen Akkari.