Når du kan være så åpenhjertig om slike erfaringer, vet du intuitivt en ting: den som snakker har antakelig innvandrerbakgrunn selv. Så med Ali Aminali. Han fikk sjokk da han kom til sin første jobb som sosialrådgiver på jobbsenteret i Aarhus i Danmark.
Selv kom Ali til Danmark fra Iran i 1987 som femårig. Familien havnet i Ålsgårde i Nordsjælland, der faren utdannet seg til ingeniør – i motsetning til hva «de flinke medarbeiderne i Dansk Flygtningehjælp foreslo. De oppfordret han til å ta det rolig i forhold til arbeidsmarkedet». Denne «forståelsen» fra Flyktninghjelpen handlet om at faren hadde blitt torturert i Iran, men det brukte han aldri som et argument for at det var synd på han, påpeker Ali.
Åpenlys forskjellsbehandling
Nå har han skrevet bok om sine erfaringer, kalt Alis Danmarkshistorie (som publiseres i morgen). I boken skriver han blant annet:
«Der var det en åpenlys forskjellsbehandling. En ressurssvak, dansk alkoholiker ble presset til det ytterste, mens en ung sunn mor med somalisk bakgrunn fikk lov å slippe (å arbeide, red.), fordi det var så synd på henne.»
Ali mener at mange flyktninger og innvandrere ikke føler behov for å jobbe. Det blir ikke bedre av at sosialrådgivere tror de hjelper dem når de bidrar til ikke å få dem jobb. Det er i Alis optikk å gjøre de samme en bjørnetjeneste.
Venstreorientert utdanning
Ali ble også sjokkert da han startet på sosialrådgiverutdanningen.
«Mange på utdannelsen er (politisk) venstreorienterte. Både elevene og lærerne. Og de fleste mener at flyktningene/innvandrere ikke har skylden for integreringsproblemene. Det er synd på flyktninger og innvandrere, og man skal behandle dem med silkehansker,» sier han i boken, og fortsetter:
«Blant mine medstudenter og lærere på sosialrådgiverutdannelsen måtte man forstå at det var samfunnets og regjeringens skyld, ikke innvandrerne, at disse gruppene begikk langt mer kriminalitet og ble utdannet dårligere enn etniske danskere. Og bare en rød regjering kunne løse disse problemene. De borgerlige (partiene, red.) har et galt menneskesyn, og alle deres løsningene er basert på kynisme.»
Frisk når ferien stod for døren
På utdanningen lærte de lite om integrering. Studentene fikk høre noe om rasisme og om de første tyrkiske «gjestearbeiderne» som kom til Danmark på 1960-tallet. Men hvordan man skulle få nydanskene i jobb, nei, det var det visstnok ikke plass på pensumet til. Selv mener han at han var naiv i valg av utdannelse. Han viser til at en kollega sa til han: ‘Vi kan ikke få somaliske kvinner til å jobbe. De kommer fra et beduin-samfunn.»
Det første han møtte var ulike krav fra flyktninger, for eksempel hvor de skulle bo. De ønsket bosetting i innvandrertette Gellerupparken, for der skulle det være et «godt, arabisk miljø». Å få dem i jobb var ingen enkel sak. De møtte kun nødtvunget opp til sosialrådgiversamtale og ble ofte borte med unnskyldning om sosial angst og posttraumatisk stresssyndrom (PTSD). Men selv om helseproblemene ble rapportert og de fikk nødvendig behandling, så ble de borte. Mange kom imidlertid til hektene når sommerferien nærmet seg. For de tilbrakte flere uker på ferie i landsbyen i deres hjemland, forteller Ali.
«Motviljen til å arbeide var uendelig stor. Og hvis jeg begynte å stille krav, ble jeg møtt med et voldsomt sinne.»
Politisk slagside
En av utfordringene til Ali er at han selv tilhører den borgerlige politiske siden, hvilket gjør at han ikke passer inn i sosialrådgivningstjenesten og deres politiske slagside. I tillegg får han trusler fra andre innvandrere, da han er blitt «for dansk».
Ali viser til at integrering er kommunenes ansvar – og de skal våkne opp. I tillegg mener han at det ikke er noe vits med et integreringsdepartement. Sistnevnte er en god idé, for det finnes ingen mening med å pøse ut penger på å integrere noen som ikke selv vil. Integreringen både i Danmark og Norge gikk langt bedre når dette ansvaret påhvilte den enkelte, og før også integrering ble business.
Det går heller ikke bra med boligområder hvor flesteparten av beboerne er innvandrere, sier Ali, hvilket det også er vanskelig å være uenig i. Så har da også den borgerlige regjeringen i Danmark forsøkt å bryte opp innvandrertette boområder, men der har vel sosialdemokratene, etter at de overtok roret i sommer, endret kursen noe.
Ali bekrefter det vel igjen: det nytter ikke å gå på kurs, man må endre kurs. Og nå prøver Ali å komme seg inn på Folketinget.