Jeg husker å våkne øverst i køyeseng for å innse at det var lørdag. Fremdeles ikke helt våken dro jeg dyna langt over hodet og tenkte «neeeeei».
Det var lørdag. Vi skulle ikke i barnehagen. Vi ville garantert få juling i løpet av helgen. Det var ingen tvil om det. Vi kunne aldri vite hva vi gjorde eller sa som kunne «invitere» til juling. Det var aldri så godt å vite.
Så begynte pappa og rope: – Avkommet til Satan som ikke står opp når sola har steget!
Det gjorde allerede vondt i magen.
Foreldres makt
Jeg hadde ofte vondt i magen. Så ofte at i 1.klasse fikk jeg fjernet blindtarmen, selv om det ikke var noe galt med den. Men angsten for å få juling og smertene i magen forsvant ikke.
Å bli skjelt ut og kalt «hore» fordi jeg lekte med gutter på skolen, var en gjenganger hjemme. Ikke engang på skolen var undertrykkelsen fraværende. Morsmålslærerinna som favoriserte gutter i god tradisjonell vane, sørget også for å gjøre skolen til en utrivelig plass å være. Angsten ble herre over helsa.
Jeg husker ikke, eller kanskje vet ikke, om det var skolen, legevakta eller sykehuset (der jeg var ofte der på grunn av magesmertene) som sendte bekymringsmelding til barnevernet.
Jeg og foreldrene mine måtte møtte opp til flere samtaler, som ble filmet med skjult kamera bak et speil. Foreldrene mine inntok offerrollen. De sa at jeg, som ble sendt til Pakistan kort tid etter fødselen, husket barnevakten i Pakistan som min «virkelige familie». Siden barnevakten hadde passet på meg og storebror i over ett år – slik at begge foreldrene mine kunne jobbe – hadde jeg aldri akseptert mine egne foreldre.
Dette hadde jeg ingen minner om. Når foreldrene mine fortalte det til barnevernet antok jeg at det var for å lure dem. Ikke minst fordi de presset meg til å overbevisende fortelle til barnevernet at foreldrene mine var snille, men jeg følte at de var fremmede.
Jeg turte ikke å fortelle barnevernet sannheten: at jeg var livredd foreldrene mine. At jeg var redd hele tiden.
Saken ble avsluttet. Smerten fortsatte.
Redselen for mer bank
Etterpå tenkte jeg på ting jeg skulle ha fortalt.
For eksempel om da vi besøkte onkel, og han spurte broren min om han var tørst og ville ha cola. «Ja,» sa han, «men jeg er ikke tørst på ett glass cola, men på to.» Konsekvensen var masse juling. For foreldrene mine skrøt ofte til andre foreldre om hvor viktig det er å oppdra barn til ikke å være grådige.
Jeg husker hvordan jeg ble banket opp for å spørre hva kjønnsorganer heter på urdu. Om truslene om å bli kuttet opp i småbiter og puttet i fryseren, slik at ingen kunne finne meg.
Men jeg fortalte ingenting. Jeg smilte overbevisende om hvor godt jeg hadde det. Jeg var så redd for å få mer bank.
Løgnene
Jeg var 16 år gammel. Juli måned. Jeg ble giftet bort. Jeg var i Pakistan. Som 17-åring var jeg gravid, og ble jeg sendt tilbake til Norge.
I bagasjen hadde jeg en historie jeg måtte pugge. Jeg måtte fortelle politiet på Fornebu at jeg hadde solgt mine gullarmbånd til taxisjåføren for å komme meg til Islamabad, og at den norske ambassaden hadde sendt meg tilbake til Norge. Planen deres var at politiet ville sende meg til krisesenteret. Krisesenteret ville ordne penger, møbler og bolig. Når jeg var flyttet i boligen, skulle familien samles igjen. Eller: de skulle ta over kontrollen igjen.
Jeg fortalte løgnene som ei lydig datter. Flere løgner ble det etterhvert som de ble kommandert.
Men politiet på Fornebu ringte ikke krisesenteret, de ringte barnevernet. Fordi jeg var 17 år – noe foreldrene mine hadde «glemt». Der mistet de en god del av makten sin, tenkte jeg. Jeg var i tryggheten til det norske barnevernet. Min datter ble født.
Barnevernet ble min redning
Jeg ble plasserte i et hjem for unge mødre. Her fikk jeg treffe folk uten å frykte juling. Uten å bli kontrollert. Uten pliktene til lydighet for foreldre, kultur eller religion.
Dermed startet min integrering.
Jeg beholdt kontakten med barnevernet frem til min datter ble myndig. Jeg kunne kontakte dem for råd, veiledning, økonomisk (barnehage og avlastningshelger) og moralsk støtte. Jeg fikk ros og komplimenter av dem. De var stolt av meg. Og jeg stolte på dem.
Hva kunne ha hendt om barnevernet var muslimsk?
Eksisterer ikke noe barnevern
Om barnevernet var muslimsk ville lojaliteten vært til islam, ikke til meg og barnet mitt. Da ville muslimske verdier trumfe norske rettigheter. Mine menneskerettigheter og mitt barns barnerettigheter.
Vi ville forbli i klørne til kvinneundertrykkelse og barnemishandling. Vi ville aldri fått friheten til å kunne bli en del av det norske fellesskapet. Jeg kunne blitt drept og min datter tvangsgiftet. Og hele tiden ville nordmenn trodd at alt gikk bra, fordi ingen ville turt å fortelle dem sannheten om frykten og mishandlingen.
Det er ikke barnevern i muslimske land. Islamske verdier er tydelige: bestemmelse over barnas liv er plassert hos fedrene. Lydighet er en religiøs plikt. Ulydighet er det samme som blasfemi. Blasfemi straffes med døden.
Derfor er et muslimsk barnevern en bløff.
(Forsidefoto: HRS)