Snakker om å være fullstendig i utakt med normer, verdier og lovverk i landet han har valgt å bosette seg i. Farhad Shæriæti, også Shariati, er advokat med opprinnelse i Iran og åpner et leserinnlegg i Trondheim24 slik:.
Muslimenes forhold til ære og skam er en kilde til provokasjon for mange av oss nordmenn. Æresdrap er en nasjonal kontrovers i mange land, og kan begrunnes i bemerkelsesverdig sammensatte grunner og er fortsatt gjenstand for levende debatt blant lærde.
Vel, jeg tror ikke mange nordmenn ønsker å vie seg med denne mannen, for mer unorsk, bakstrebersk og kvinnefiendtlig innstillinger skal man lete lenge etter. Shæriæti peker på kvinner som begår utroskap «eller at familiens ære krenkes med tilstrekkelig alvorsgrad. Praksisen ved å drepe en av sine nære familiemedlemmer for en krenkende, sosial overtredelse praktiseres også i Norge. Dette skjer årlig». Æresdrap skjer altså årlig, hevder advokaten, hvilket kan stemme, men som ikke gjør hans argumentasjon verdt ti øre. Han snakker om den stakkars forbryteren som kan ha fått et «velferdstap», eller at «lovbryteren selv er hardt rammet av lovbruddet». Vi må også ta hensyn til at mannen har utenlands opprinnelse, fremmes det. Drapsmannen kjenner altså ikke norsk kultur. Dette er å melde vås fra ende til annen. Selvsagt vet folk i Norge at drap er drap, uansett motiv. Akkurat som man vet at kjønnslemelstelse er forbudt, nettopp derfor foregår det i det skjulte.
Økt straff
Shæriæti fremstår som fullstendig blåst om forholdene i Norge og Skandinavia. Her skjerpes straffen for æresdrap, da vi vet nok om denne avskyelige praksisen som typisk utøves i land dominert av islam og i muslimske miljø her hos oss. Nettopp derfor ble ektemannen til afghanske Anooshe, barnehustru drept i Kristiansund i 2002, dømt til strengeste straffen. Drapet var kaldblodig planlagt, og jakten hadde pågått i lang tid på ex-hustruen.
Det er nettopp dette som skiller æresdrap fra affektdrap eller det vi kjenner som familietragedie.
Derfor så vi også at alle de nærmeste til Ghazala Khan, hele ni familiemedlemmer, ble dømt til lange fengselsstraffer for lenge planlagt drap, der familien også satte opp en felle for å få has på jenta som giftet seg av egen vilje og av kjærlighet. Dommen i Danmark var historisk, og den var meget gledelig. For kollektiv handling krever kollektiv dom. Ghazala Khan-saken skapte faktisk verdenshistorie. Merk særlig straffeutmålingene på dem som ikke var tilstede ha Ghazala falt for kulene:
Ghazala ble henrettet av broren på åpen gata i 2005, og ni personer – av dansk rett definert som ”dødspatruljen” – ble dømt for drapet, blant andre to onkler som skaffet pistolen og som ikke var på åstedet (16 års fengsel på hver), tanten som lokket henne i fellen (hun fikk 14 år pluss utvisning), taxisjåfør som kjørte bilen i jakten på Ghazala (åtte år og den mildeste dommen), faren som beordret drapet og som heller ikke var på åstedet (livstid), og broren som ble utpekt til å drepe Ghazala (16 år). Kollektivet som hadde samarbeidet om likvideringen fikk til sammen 120 års fengsel.
Her er en samleside om Ghazala-drapet, som bare ble 18 år gammel.
«Sinnsykdom» og «jihad»
Advokaten i Trondheim får juling i kommentarfelt på nettet, som på hans egen Facebookside. Det er velfortjent. Hvis han tror Norge og norsk rettsvesen er så nedsnødd at vi er villige til å innføre islamsk tankesett og æreskultur, så må dette være årets kraftigste skivebom.
Særlig muslimske jenter og kvinner i Norge – som vil Norge – skal kunne føle seg 100 prosent trygge på at Norge og vårt rettsvesen er på deres side, og ikke mørkemenn som dette.
Samme advokat har tidligere vist at han ikke nødvendigvis er i mental balanse, og at han tilhører æreskulturen, altså trussel- og fryktkultur. I 2017 gikk han ut mot en saksbehandler i barnevernet – som han åpent navnga – i Trondheim knyttet til en sak i hans egen familie. Han omtalte saksbehandleren slik:
«Dette maktsyke mennesket bør dere frykte.»
Videre:
«Saksbehandler X ved X er en av de verste sortene jeg har møtt. Maken til arroganse og sinnssykdom at jeg gjerne ønske meg par runder i ringen med henne».
I 2014 i en kronikk leverte han en «analyse» over jihad, der han går langt i å legitimere religiøst motivert terror. Som han sa det: «Kronikkens tema er hvorvidt oppofrelse av livet til religiøse dyder kan forankres i et behov for selvforsvar mot muslimsk-fiendtlige regimer?» Her gikk han også (selvsagt) i strupen på både FrP og statsminister Solberg.
Og ringen han nevnte angående saksbehandleren, er bokseringen, som han flittig bruker. Han bør heller holde seg der enn i norske rettssaler.
Tanken som melder seg er hvordan våre rettssaler vil fungere på sikt med mange flere personer som Shæriæti. Utdanning og arbeid anses som god integrering. Vel, vi er noen som har sagt at dette er nødvendigvis ikke er et fnugg integrering, tvert om. Æreskultur og islam presser seg inn i våre institusjoner og slik strupes mer og mer friheten og demokratiets bærende verdier.