Da politiet stoppet SIANs aksjon med å brenne koranen i offentligheten , skal ordren være kommet direkte fra politidirektør Benedicte Bjørnland. Begrunnelsen fra samme Bjørnland er i beste fall vage, i verste fall ren løgn.
Det er særdeles lite troverdig å argumentere med at å brenne denne boken kunne utgjøre noen omfattende brannfare, så det argumentet faller på sin egen urimelighet. Det ser heller bare ufattelig komisk ut at politifolk angriper noe papir forsøkt satt i brann med et brannslukkingsapparat.
Realitetene i saken er nok at politiet, etter råd fra PST, frykter hevnaksjoner fra islamister, og det har vi jo erfart nå også Vesten er en helt reell frykt. Men selv politiet må forholde seg våre lover, og i dette tilfellet «mangler» politiet lovhjemmel da blasfemiparagrafen (heldigvis) er fjernet.
Da setter de inn et «tolkningsmaskineri» som ikke er en rettsstat verdig, og vi beveger oss i retning av en politistat.
Brudd med grunnloven
En av de som raskt reagerte på politiets fremferd, var advokat Jon Wessel-Aas. På Facebook påpeker han at dette er «prinsipielt uheldig – i alle fall når begrunnelsen som brukes går på budskapet brenningen; det vil si ytringen».
For ifølge Wessel-Aas er det «i beste fall forhåndssensur av en ulovlig ytring», men det er «utgangspunktet er i strid med Grunnloven § 100 fjerde ledd».
La oss minne oss om hva § 100 i Grunnloven sier (fjerde ledd uthevet):
Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.
Men, i verste fall er det forhåndssensur av en lovlig ytring. Det gjør det enda mer problematisk, påpeker han, men uansett er det i strid med Grunnloven.
«Politiet skal ikke bedrive sensur av ytringer basert på ytringenes (antatte) innhold. I den grad begrunnelsen derimot knyttes til de fysiske elementene, i dette tilfellet åpen ild, er det noe helt annet. Det kan selvsagt begrunne pålegg om opphør, så langt en sikkerhetsvurdering tilsier det.»
Den «sikkerhetsvurderingen» er det nok flere enn jeg som gjerne skulle ha sett.
Kan ikke benytte § 185 i straffeloven
Fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter, og sikkert velkjent for de fleste som følger med på ulike ytringsfrihetsdebatter, Anine Kierulf, er helt på linje med Wessel-Aas.
– Etter norsk rettspraksis rammes ikke dette av straffeloven § 185. Når noen brenner en koran, tolkes det som et angrep på religionen islam og ikke dens tilhengere. Da norske myndigheter tok stilling til at blasfemiparagrafen skulle oppheves, var begrunnelsen nettopp dette skillet. Og i det ligger at om man først aksepterer at det å kritiserer religion er lovlig, kan man ikke si at veldig provoserende kritikk av religion ikke er lov likevel, sier Kierulf til Filter Nyheter.
Problematisk mener Kierulf også det er at politiet satte som betingelse for demonstrasjonen at koranen ikke skulle brennes og hvis så skjedde, ville politiet umiddelbart gripe inn. Da kan politiet vanskelig i ettertid påberope seg «en helhetsvurdering som ligger bak en anmeldelse eller innsnevringen av demonstrasjonsfriheten i enkelttilfeller».
Kierulf peker også på forbudet mot forhåndssensur, og at det i dette tilfellet åpenbart handler om kritikk av islam.
– Grunnloven har et veldig tydelig forbud mot forhåndssensur. Det er hjemmel i rettspraksis for at ytringer sett i sammenheng kan være hatefulle i straffelovens forstand, men da er det pussig at man griper inn mot akkurat denne ytringen blant mange andre før den er framsatt. Selv om dette i sum kanskje kan defineres som hatefull ytring, er jeg skeptisk til om det er lovlig at politiet gir betingelser som dette i forkant av demonstrasjoner. Politidirektørens generelle uttalelser om koranbrenning i en gitt kontekst er litt vanskelige å få til å gå opp, siden det åpenbart er akkurat denne formen for blasfemi man ikke ønsker og søker forhåndssensurert, sier Kierulf.
Knefall
Det begynner å bli mer og mer åpenbart hvordan vi som samfunn har rotet oss opp i krenkelseshysteriet fra en del muslimer. Vi skjønner at mange muslimer blir såret av islamkritikk, men kritikk av religioner er en rettighet. Det er også en fundamental og særdeles viktig rettighet når vi ser på historien, både i Vesten og i islamdominerte land. Sistnevnte har en lei tendens til å være mindre vellykkede stater.
Vi klarer ikke å ta innover oss at de fleste muslimer, med unntak av konvertittene, i Vesten har opprinnelse i land med der helt andre verdier enn våre står sterkt, ikke minst hva gjelder blasfemi. Det betyr slett ikke at alle muslimer aksepterer utviklingen, noen rømte jo nettopp fra dette åket, men det er jo ikke først og fremst dem som blir lyttet til. Myndighetspersoner og MSM har en tendens til å forholde seg til dem som klager mest, de som gjør det meste for at vi som samfunn skal rette oss etter deres praksis.
Det har de klart ved å spille offerkortet i religionfrihetens navn. Vi får bevis for dette gang på gang, men tør ikke stå imot. Nå begynner altså også politiet på kreativt vis å gå etter borgere som benytter seg av det vi trodde var våre lovlige rettigheter. Og det gjør de tilsynelatende for å skjerme muslimer, mens realitetene er frykt for hevnaksjoner og vold. Men det som muslimene mest av alt trenger, er en solid opplæring av hvilket samfunn de nå tar del av. På samme måte som mange aktivister kunne tenkt som om flere ganger før de iverksetter provokasjoner som koranbrenning.
Som samfunn har vi gjort et knefall for islam. Vi ser at integreringen av mange muslimer er en tragedie, kanskje særlig for barn og unge av muslimske foreldre, der stadig flere barn er å finne på koranundervisning i en eller moské, gjerne «penere» betegnet som et muslimsk kulturhus, endog skattefinansiert, men som i realiteten forhindrer de samme barna å samhandle med andre barn på fritiden. Vi vet at mange av disse indoktrineres i islams navn, men vi kvier oss for å tro det. Vi ser stadig flere jentebarn ikledd hijab, noe som ikke minst vårt skoleverk promoterer – gjerne sammen med «folkeopplyningskanalen» NRK – uten å ta innover oss hvilket signal dette er. Med åpne øyne tillater vi segregering, mens vi bruker milliarder av kroner for at de samme skal integrere seg.
La meg gjenta et lite eksperiment: Representanter fra alle politiske partier på Stortinget i 2003-2004 var enige med HRS om at grunnleggende frihetsverdier som likestilling mellom kjønn, likeverd mellom mennesker, ytringsfrihet og religiøs frihet ikke er til forhandling i vårt samfunn. Mål disse verdiene opp mot islam.
Det forrige knefallet fra Regjeringen var å gå med på en handlingsplan mot muslimhat, nå kan det bli unnfallenhet med politiledelsens fremgangsmåte.
Begge deler er i min tolkning å gjøre muslimer i Norge en bjørnetjeneste.