Overfall, ran, eksplosjoner og drap er etterhvert blitt så mange at flere og flere i den svenske befolkningen kjenner på personlig uttrygghet. I tillegg er det ikke lenger mulig å skjule at mesteparten av denne kriminaliteten kan relateres til innvandring.
Og som kjent er vi oss selv nærmest, så da gjør vi det vi som står i vår makt for å endre situasjonen. For folkets del er det å støtte det politiske partiet man håper kan ordne opp i situasjonen. I politikkens verden er det å vise muskler samtidig med å peke den eller de politiske skyldige for det som går galt. Slik vi for eksempel så i vår egen «Listhaug-sak» og den nå pågående Nav-saken.
Mistillitsforslag
Over tid har det politiske systemet, ikke minst representert ved Socialdemokraterna (S) under ledelse av nåværende statsminister Stefan Löfven, gjort alt som står i deres makt for å holde Sverigedemokraterna (SD) utenfor politisk makt. SD blir beskyldt for å være politisk spedalsk fordi de er hva vi kan kalle nasjonalkonservative, som gjerne betegnes av politiske motstandere og MSM som høyreekstreme eller høyrepopulister. Uansett har SD som mål å sette Sverige først, som minner oss «skummelt mye» om Donald Trump – som i MSM ensidig fremstilles som en komplett, farlig tulling.
Siden kriminaliteten i Sverige når stadig nye høyder, ikke minst med kriminalitetens økte råskap, pekte SD på Regjeringens justisminister Morgan Johansson (S) og hevdet at han ikke gjør jobben sin. SD-leder Jimmie Åkesson mener justisministeren driver en «slapp kriminalitetspolitikk» og at Regjeringen har mistet kontrollen. Derfor fremmet SD et mistillitsforslag i riksdagen mot statsråd Johansson. Kanskje overraskende nok stilte Moderaterna (M) og Kristdemokraterna (KD) seg bak forslaget.
I riksdagen i dag ble det stemt over dette mistillitsforslaget, der Centern (C) og Liberalerna (L) bisto S-regjeringen slik at Johansson beholder justisministerposten. I alle fall enn så lenge.
Sveriges største parti
Åkesson vet selvsagt hva han gjør. Å rette et mistillitsforslag mot justisministeren, som kunne ha endt med at Johansson måtte forlate posten eller at S-regjeringen solidarisk gikk av, peker på de politiske «skyldige», samtidig med at SD styrker egen posisjon. Akkurat det fikk han igjen bekreftet på siste meningsmåling for Aftonbladet.
Her gjør SD en rekordmåling på 24 prosent. Det gjør SD til Sveriges største parti.
Åkessons distanserte kommentar er: – Jeg er ikke overrasket.
Men hvem kan egentlig være overrasket? Nå har SD i tiår hevdet at innvandringen bidrar til mer kriminalitet i Sverige – til rasismebeskyldninger over en lav sko, velvillig videreført og pisket opp i MSM. Dagens S-regjeringen har (igjen) bevist at den ikke makter å stoppe kriminalitetsutviklingen, i realiteten er den vel ikke kommet lenger enn i første erkjennelsesstadium av kriminalitetsbildet. Med andre ord er de kriminelle mange hakk foran, og et fullstendig overbelastet politi klarer heller ikke henge med. Moderaterna på sin side har opptrådt som sitt søsterparti i Norge (Høyre), de har prøvd å gjøre alle til lags og ender opp med å knapt mene noe om noe. Moderaterna har da også deltatt på utfrysningen av SD, for man måtte jo for alt i verden ikke bli slått i hartkorn med det noen har bestemt er fremmedfiendtlige. Så fikk nå heller bare Sverige seile sin egen sjø?
Nå kan vi kanskje snakke om payback (tall i parentes er fra forrige måling i oktober, skjermdump fra Aftonbladet TV):
Dette tilsier at S+MP+C+L ville fått 38,6 prosent av stemmene, mot SD+M+KDs 49,4 prosent.
SD gir S-regjeringen og deres støttepartier en real kalddusj, mens særlig Moderaterne har lite å være stolte av – kanskje så lite at om disse tallene skulle holde seg noenlunde på dette nivået ved neste riksdagsvalg, så kan Moderaterna se langt etter statsministerrollen.
Det handler om de andre
Nå er jo svensk MSM noe helt for seg selv, og Aftonbladets politiske kommentator Lena Mellin er kanskje ikke helt representativ for svenske journalister da hun i samtlige kommentarer utviser sin avsky for SD. Også denne gangen prøver hun å vri bildet, selv om hun må gi SD noen (ufrivillige) poeng.
Hennes forklaring på Jimmie Åkessons fremgang er at Stefan Löfven (S) og Ulf Kristersson (M) er «for dårlige». Hun er særlig skuffet over at sosialdemokratene mister makt:
«Socialdemokraterna är inte längre det största partiet. Det är inget mindre än en bomb eftersom Socialdemokraterna stått överst på pallen i val sedan Sverige blev en demokrati med allmän och lika rösträtt för hundra år sedan.» ( … )
«Sverigedemokraternas historia är full av succéer. De fördubblades i riksdagsvalet 2010 då de kom in i riksdagen. De mer än fördubblades i påföljande riksdagsval och ökade rejält även i det senaste 2018. Men att SD är störst i den här mätningen beror inte enbart på dem själva, förklaringen finns i hög grad också hos socialdemokrater och moderater. S och M underpresterar. Väljarna tycker att de gör sämre ifrån sig än vad SD gör. Alltså väljer de i allt högre grad bort Löfven och Kristersson till förmån för Åkesson. Det är en tankeställare som borde ge ledningarna och strategerna i S och M skrämselhicka.»
Mellin peker videre på at SD har «funnet noe» som S og M «har mistet», nemlig evnen til å «gjøre politikk av det som borgerne, i alle fall delvis, opplever som et problem».
«Det har handlet om innvandring, migrasjon og akkurat nå er det kriminalitet. SD var først på ballen, S og M kom slentrende etter. Men ofte mener man, ikke bare som velger, at orginalen er bedre enn kopien.»
Samtidig ser Mellin «håp», for hun minner oss om at dette bare er en måling – endog tre år før neste riksdagsvalg – som avspeiler situasjonen «akkurat nå». Slik vil den ikke forbli: «Den kommer til å endre seg til neste valgdag, vær du sikker,» fastslår hun.
Det kan så være, men kanskje ikke slik Mellin ser for seg, for det vil handle om hvordan Sverige utvikler seg videre. Per i dag ser det langt fra godt ut, og nå kan det være at den svenske befolkningen og de øvrige politiske partiene er begynt å våkne. Det er bare å håpe at det ikke er for sent.