Det er så man må gni seg i øynene og lese begrunnelsen flere ganger for hvorfor den nyinnvandrede syriske kvinnen Mayada Alfaiyad (40), nå tildeles «Likestillingsprisen 2019». Begrunnelsen til Møre og Romsdal fylkeskommune, ved Kultur-, næring og folkehelseutvaglet, er som følger:
– Ho er ei sterk, moderne kvinne som viskar ut forskjellane mellom mann og kvinne, flyktning og arbeidstakar, etnisk norsk og utlending, og er såleis ein god representant for likestilling mellom kjønn og sosiale nivå, seier Marit Nerås Krogsæter, leiar i kultur, næring og folkehelseutvalet (utheving red.)
En kvinne med store begrensninger
Nå vet nok verken HRS eller dette utvalget hvorfor Alfaiyad bruker verdens mest utbredte kvinnediskriminerende plagg. Det kan være alt fra en inderlig islamsk overbevisning til ren tvang i nærmeste familie og ulike miljø i Fræna kommune. Det vi vet er at i hijabens fotspor følger ufrihet, tvang og overgrep. Hijaben er dessuten en kraftfull verdimarkør. Den markerer muslimer som bedre mennesker enn alle andre, og den markerer kvinner som muslimske menns eiendom. Hun kan kun giftes bort av muslimske menn (fedre, brødre) til andre muslimske menn. Kvinnen i hijab har dessuten en rekke pålagte begrensinger:
- lydighetsplikt, som hvor hun får lov å bevege seg, om hun får jobbe eller studere, om hun kan besøke sine foreldre etter å ha blitt giftet bort,
- kleskodeks, altså hvordan hun ellers kan kle seg (kåpe, trange bukser, korte ermer, kjole, skjørt, osv.),
- omgang med andre, hvem som er tillatt for henne, som ikke-muslimer, som hvilke menn hun eventuelt kan ha noen kontakt med som ikke er i nærmeste familie,
- seksuelt ansvar, ikke å hisse opp menn seksuelt ved å vise håret sitt,
- begrensede rettigheter til skilsmisse, ekteskapsinngåelse og barnefordeling i henhold til sharia.
Så «moderne» er denne hijaben. Og så lite «etnisk norsk» er denne verdibomben på kvinner og jenters hode. Min egen farmor, født i 1888, brukte skaut når hun laget mat, var ustelt på håret, eller av andre rent praktiske hensyn. Hun var et fritt menneske til å bevege seg der hun ville, omgås dem hun ønsket, og kle seg etter datidens normer. Dette var jo før kvinner brukte bukser, men like fullt, de var friere enn millioner av nåtidens muslimske kvinner på alle måter.
Faktaresistens
Man må altså jobbe med den samme folkeopplysningen dag ut og dag inn, tiåret etter tiåret, i både artikler og bøker, og like fullt klarer endog politikere og offentlig ansatte å skjerme seg 100 prosent fra faktisk informasjon, både informasjon som er observerbar i det offentlige rommet, og informasjon som ligger mellom to bokpermer eller som dukker opp etter et par tastetrykk.
Hijaben er det fremste symbolet for vår tids totalitære ideologi, shariaislam, som kjemper mot alt vi kjenner av frihet i våre daglige liv i Norge og det norske samfunnet som sådan. At hijaben derfor hadde fortjent å bli hevet på den ideologiske søpppelhaugen, burde være åpenbart for ethvert tenkende menneske. Så skjer altså det motsatte: hijaben fremmes som et «hellig» symbol på angivelig likestilling. Ja, vi har jo sett denne likestillingen til gangs i Iran, Afghanistan, med mange flere land.
Indoktrineringen fra den hjernedøde utvidede venstresiden, her representert ved Sps Marit Nerås Krogsæter, fortsetter taktfast. Man vil sin egen sivilisasjon til livs? For før Krogsæther får tenkt seg nærmere om, kan «plutselig» hijaben sitte på hennes hode også. Det er nesten så man tar seg i å ønske nettopp det.
Foto: privat, Møre og Romsdals fylkeskommune, illustrasjon HRS