Da jeg i går kveld leste i svenske medier at en gjeng på ti personer hadde ranet en tenåring og skåret det ene øret av, hørte jeg meg selv sukke. Man er nærmest blitt immun mot alle de groteske hendelsene som skjer i Sverige. Man orker knapt høre hva svenske politikerne og andre myndighetspersoner lirer av seg, og man noterer seg at norske mediers interesse er fraværende i forhold til hva norske politikere og andre myndighetspersoner måtte mene om det som foregår i vårt naboland.
Mens Danmark har innført grensekontroll mot Sverige, eller det de selv velger å kalle identitetsscanning, så har Norge vidåpne grenser. Tror vi Norge er vaksinert mot denne kriminaliteten?
Politiet må bruke publikum
Tenåringen (18) som i går kveld ble ranet i Landala i Gøteborg ble robbet for alt – utenom underklærne – og fikk altså hele eller deler av det ene øret skåret av. Det skjedde i et garasjeanlegg som 18-åringen ble tvunget ned i av en gjeng på ti personer. Ti mot én. Da er man sjanseløs. Morten Gunneng, vakthavende politi, sier at ranet «stikker seg ut, det er styggere enn et vanlige ran». Men så langt er ingen tatt.
Det er akkurat det som skjer i Sverige, et hakk råere hele veien. Det normaliseres.
For noen dager siden ble to unge gutter beskutt på en pizzarestaurant i Møllevången i Malmø. Den ene av guttene, Jaffar (15) døde, den andre ligger livstruende skadd på sykehuset. Politiet har overvåkningsfilm av mordet, der to unge menn på sykkel er fanget opp. Nå har det gått flere dager uten at de skyldige er tatt. Samtidig velger politiet ikke å benytte seg av muligheten for hjelp fra publikum.
«Jeg har ingen illusjoner om kvaliteten på filmen fra Møllevången, men den minste ledetråden kan være gull verdt. Hvis det ikke handler om skarpe ansiktstrekk, kan kroppens form, detaljer ved klærne eller bevegelsesmønster få etterforskningen til å komme videre», heter det i en kommentar i Expressen, som krever at politiet viser bilder på morderne.
Men politiet mener det er «for tidlig». Det overrasker vel ingen. Det tok 58 dager etter mordet på Karolin Hakim, som på åpen gate i Malmø ble skutt og drept med sitt eget spedbarn på armen, før politiet viste frem bilder av gjerningsmannen. 58 dager er ekstrem lang tid i Malmø, som har en så høy kriminalitetsrate at det i samme tidsrom er nok av nye «hendelser» for både politi og publikum å forholde seg til.
Fra Helgheims Facebook
Sverige avskriver seg selv
Jon Helgheim, innvandringspolitisk talsperson i FrP, viser på sin Facebookside til oppdaterte tall om Sverige. Her fremkommer det at det så langt i år har vært 200 bombeangrep. I 2016 var det null, i 2017 var det tre. Det er groteske tall.
I 2015 var det 330 ran mot privatpersoner under 18 år i Stockholm. I løpet av de siste 12 månedene, november 2018 til oktober 2019, ble 1.088 under 18 år ranet bare i Stockholm. I tillegg ble 1.720 over 18 år ranet i byen. Altså totalt 2.808 ran i Sveriges hovedstad i løpet av de siste 12 månedene, herav 280 med skytevåpen (59 for de under 18 år, 221 for de over 18 år). Til sammenligning var det totalt 1.727 ran i Stockholm i 2015, herav 119 med skytevåpen. Det er en økning på 63 prosent for alle ran, og en økning på 135 prosent for bruk av skytevåpen.
«Grunnen til disse forferdelige tilstandene i Sverige er at venstresiden, hjelpeorganisasjoner og asylaktivister har vunnet frem i innvandringspolitikken. Alt skjedde under påskudd av å ville hjelpe andre mennesker. Resultatet er at Sverige snart kan fullstendig avskrives fra å kunne hjelpe både egne og andres innbyggere», hevder Jon Helgheim.
Så, hva kan gjøres?
Krig
Vi kan slå fast at dialogens tid for lengst er forbi. Vi må bare innse det: nå er det for mange lik og kroppsdeler i lasten. Politikerne har ikke tatt de nødvendige grep, politiet klarer ikke å håndtere all kriminaliteten og mediene har sviktet totalt i sitt samfunnsoppdrag.
Vi husker alle at Sylvi Listhaug fikk «juling» av norske journalister for å bruke begrepet «svenske tilstander», men nå har begrepet til og med fått et visst meningsinnhold i MSM. Samtidig var politikerne i 2017 i Sverige på gli. Da tok 20 representanter fra Moderaterna, Høyres søsterparti, til ordet for å sette inn militærpolitiet for å få kontroll over de sterkt kriminelle utenforskapsområdene i Sverige. Mikael Cederbratt (M) sa det rimelig klart den gangen: Vi skal erklære krig mot de kriminelle gjengene, og i krig benytter man seg av samfunnets totale ressurser.
Men slik ble det ikke. Det bør det bli nå. Sverige må sette inn militære i de utsatte områdene.
Så er spørsmålet om det vil løse situasjonen. Det gjør det neppe. Da må landet også vurdere portforbud som en unntakstilstand i utsatte områder.
I tillegg må Sverige innføre streng grensekontroll, og da ikke bare som identitetsscanning. Det florerer med våpen i landet, og de kommer inn via Europa, antakelig først og fremst fra Øst-Europa. Denne «frie flyten» tar kanskje til og med EU-kommisjonen avstand fra, og vil således – forhåpentligvis – innse at Sverige er i en dyp krise som krever ekstraordinære tiltak.
Nasjonalisme
At det kreves ekstraordinære tiltak raskt vil kanskje også flertallet av politikerne i riksdagen innse. For nå har selv sosialdemokrater innsett at det haster, selv om de fortsatt er livredde for én ting: nasjonalisme.
– Det börjar bli bråttom nu. Skjutningar och sprängningar sliter sönder förtroendet för stat och polis och man riktigt känner hur väljarströmmarna flyter högerut i ett Sverige som redan är ett högerland, sier sjefredaktør for sosialdemokratiske Dalademokraten, Göran Greider.
Den negative nasjonalismen har bitt seg fast i Sverige. Det er akkurat dét som kan komme til å bli nasjonalstaten Sveriges undergang. Men å være for velferdsstaten og mot nasjonalstaten er ikke progressivt, det er selvmotsigende, slik som Sigurd Skirbekk påpekte i boka Nasjonalstaten (2008). Det er ikke nasjonalisme som leder til krig, det er det manglende solidaritet med nasjonens kultur som gjør.