I spørsmålet om frihet eller trygghet er det lett å vise til Sverige som eksempel. Der har man løftet fanen høyt for individets rettigheter med høy frihet og minimal inngripen, ja, så høyt hevet er frihetsfanen at landet har en av verdens høyeste innvandringsrater sammenlignet med folketallet.
Menneskerettighetene, med alles like rett til hva det måtte være og hvor fra i verden en måtte være, har trumfet. Når kriminaliteten har økt, ikke minst blant de unge, og volden er blitt råere, har politikerne ikke innsett problemene. Da har man selvsagt heller ikke evnet å sette inn treffende tiltak. Voldsmonopolet opptrer omtrent som vinmonopolet, med åpningstider og hjelpsom betjening.
Resultatet er at det går dårlig i Sverige, og det er først den siste tiden at myndighetspersoner – og MSM – har begynt å innse at svenske tilstander ikke er en vits. Deler av folket, og stadig flere, spesielt de som bor og lever i innvandrertette områder, har skjønt at de har blitt lurt av det flerkulturelle eksperimentet. Derfor er da også det innvandringskritiske (som snart må anses som en hedersbetegnelse) partiet Sverigedemokraterna (SD) som nå på meningsmålingene er Sveriges største parti.
Mens politikerne, og spesielt sosialdemokratene, prøver å reorientere seg i de omveltende tider i svensk historie, så finnes det ingen offentlig debatt om hvordan tryggheten skal gjenreises. Altså hvor langt det er mulig å trå inn på «frihetsarenen» til den enkelte. Den debatten finner vi imidlertid i Danmark.
Ulike tiltak
Danske politikere og den offentlige danske politiske debatten er langt tøffere og røffere enn både i Sverige og Norge, der danskene også er mer hardtslående når det kommer til tiltak. Vi husker vel alle at landet på begynnelse av 2000-tallet ga hele Europa bakoversveis da de innførte tiltak som 24-årsgrense og tilknytningskrav for henteekteskap. «Danmark er et rasistisk land», lød det i stadig flere artikler i norske tradisjonelle medier. Men Danmark banet vei, for de var tydelige på dette: De skulle prøve å holde kontroll på innvandringen og satse mer på integrering. Enkelt var, eller er, det ikke, men der Norge og særlig Sverige ga tapt, har danskene fortsatt.
Ifølge Berlingske (27.12.19) mener flere jurister, som Jens Elo Rytter (jusprofessor ved Universitetet i København med spesiale på frihet og menneskerettigheter), Jonas Christoffersen (direktør ved Institute for Human Rights) og Jacob Mchangama (direktør for den juridiske tenketanken Justitia), å se det de mener er en bekymringsfull utvikling der grunnleggende friheter krenkes.
I løpet av de siste fem årene har skiftende regjeringer, med skiftende flertall, kommet med en rekke forslag som har skapt politisk debatt, som f.eks:
- Innføring av dobbeltstraff for visse typer kriminalitet i ghettoområder.
- Bruk av ansiktgjenkjennelse i ghettoområder i bekjempelsen av kriminalitet.
- Muligheten for å forby gjengkriminelle opphold i kommuner.
- Forbud mot tildekking i det offentlig rom (på folkemunne «burkaloven»).
- Treårsregelen som tilsier at flyktninger/asylsøkere med midlertidig opphold ikke får familiegjenforening før etter tre år i Danmark (saken skal opp for Den europeiske menneskerettighetsdomstol, EMD, i mars 2020).
- Muligheten for å ilegge flere typer kriminalitet en minimumsstraff (debatt etter at regjeringen har foreslått å doble minimumsstraffen for ulovlig besittelse av våpen fra ett til to år).
- Den såkalte imamloven som blant annet kriminaliserer religiøs forkynnelse av straffbare handlinger (som ledd i bekjempelsen av radikalisering).
- Muligheten for å administrativt frata fremmedkrigere med dobbelt statsborgerskap det danske statsborgerskapet (samme lov ble forsøkt innført i Norge, men fikk ikke flertall på Stortinget. Det var denne saken som utløste at daværende justisminister Sylvi Listhaug gikk av etter at hun i sosiale medier hevdet Ap var mest opptatt av å sikre IS-krigernes rettigheter).
- At danske teleselskaper fortsatt er pålagt å lagre data om borgernes bruk av telefoni og internett (EU-domstolen har avgjort at dette er ulovlig, noe svenskene fulgte umiddelbart, danskene nøler).
- Utvidet bruk av «bilskiltskannere» og muligheten til å lagre data.
- At myndighetene uten rettskjennelse kan ransake dømte seksualforbryteres hjem uten at det foreligger en spesifikk mistanke om at de har brutt oppholdsforbudet.
- Muligheten for å overvåke borgere som er mistenkt for misbruk av økonomiske stønader (trygdejuks).
- Muligheten til å overvåke danske statsborgere i utlandet.
Når man ser på disse ulike og mer eller mindre kontroversielle tiltakene, er det åpenbart at det først og fremst handler om å bekjempe negative konsekvenser av innvandring og en generell bekjempelsen av kriminalitet.
Men de tre overnevnte herrer, Jens Elo Rytter, Jonas Christoffersen og Jacob Mchangama, som mange nok vil benevne som «røde jurister», mener staten går for langt i sin inngripen overfor enkeltindividet.
Rettssikkerhet og frihet
Jens Elo Rytter noterer seg en økt vilje til å utfordre forankrede prinsipper, for eksempel det å ikke diskriminere. «Trenden er at politikere er mer villige til å gå til – og utfordre – grensene for å implementere politikk som på noen områder reiser ganske alvorlige menneskerettighetsspørsmål», sier han. Samtidig hevder han at mange av tiltakene ikke er mulig å måle effekten av, som for eksempel flere kameraer for å øke overvåkingen i det offentlige rommet. «I disse tilfellene må man spørre seg om det ikke gjør mer skade på grunnleggende prinsipper, enn at man nødvendigvis oppnår så mye. Da er det symbolpolitikk», fastslår Elo Rytter.
Jonas Christoffersen mener at «det politiske systemet stille og rolig har fått mindre og mindre respekt for de grunnleggende rettigheter som vi har bygget vår samfunnsmodell på». Ifølge han er det et usunt kappløp om å vise handlekraft som gjør at de klassiske samfunnsverdiene og rettsgarantier mer og mer skyves til siden, og man gjør det i tillegg uten en forsvarlig rettssikkerhet. Man må spørre seg selv om det man gjør, faktisk er nødvendig å gjøre, sier han, og kaller flere av initiativene et «innhugg i borgernes rettssikkerhet og frihetsrettigheter».
Jacob Mchangama støtter Christoffersen, og viser til at dette «innhugget» ser ut til å fortsette selv med en sosialdemokratisk regjering, støttet av enda mer sosialistiske partier. «Den nye regjeringen (S-regjeringen, ledet av Mette Frederiksen, red.) virker til og med å være parat til å gå enda lenger», sier han, og viser til at beskyttelse av privatlivet og andre grunnleggende prinsipper må vike for å bekjempe ekstremisme eller kriminalitet. «Det er et skred som foregår tverrpolitisk og bredt i de dominerende politiske partiene, og som ikke lenger kan sies å være noe som deler det politiske landskapet.»
Juristene får også støtte fra Advokatforeningen. «Det er paradoksalt og bekymrende at vi innskrenker den enkeltes frihetsrettigheter for å oppnå frihet. Her mener vi at det er på tide av vi tar større rettssikkerhetshensyn», sier foreningens leder Peter Fogh.
Siden jeg ikke er jurist skal jeg heller ikke forville meg inn i noen juridiske betrakninger, men stille noen enkle spørsmålet: Hvorfor er vi kommet dit at det skjer en innskrenkning i borgerens frihetsrettigheter? Må vi ofre frihetsrettigheter – ikke for frihet – men for trygghet? Er all forskjellsbehandling diskriminering? Men er det noe jeg er helt sikker på, så er det at denne politiske veien vil reise mange og ulike menneskerettighetsspørsmål – ikke minst fordi fortolkningen av menneskerettighetene stadig utvides. Det kommer jeg tilbake til om litt.
Nye tider
La oss først se på hvordan danske politikere har begrunnet det som flere mener er «kontroversielle» tiltak. Statsminister Mette Frederiksen (S) har sagt at for at hun skal kunne «passe på Danmark» er man «nødt til å ta ting i bruk som vi tidligere verken har hatt behov for eller lyst til». Hun viser til at «vidtgående skritt» er prisen for den endringen av våre samfunn som innvandringen har medført.
Justisminister Nick Hekkerup (S) har sagt at «samfunnsmessig gir økt overvåkning på en lang rekke parametre også frihet».
Tidligere justisminister Søren Pind (V) har uttalt at noen ganger er demokratiet nødt til å være «militant».
Tidligere innvandring- og integreringsminister, nå justispolitisk talsperson og nestleder i Venstre, Inger Støjberg, har sagt at det «ikke er plass til finere fransk kokkekunst når det handle om å sikre at Danmark også er Danmark i neste generasjon».
Tar de feil?
Hvis vi ser på sikkerhetssituasjonen for den enkelte i land som Sverige og Danmark, hva ville du valgt? Eller skal den enkeltes frihetsrettigheter, som også reiser mange menneskerettighetsspørsmål, trumfe samfunnets og borgerens trygghet? Da er vi tilbake til problematikken med menneskerettighetene, hvilket også var grunnen til min oppmerksomhet om denne debatten i Danmark. Tankene mine falt spesielt på Gäfgen-saken, som du kanskje kjenner til. Selv om Gäfgen-saken er grotesk, så viser den hvordan menneskerettighetene kan kollidere.
Gäfgen og Jakob
Året er 2002. Tyske Magnus Gäfgen ønsker å bli en vellykket advokat, men mangler penger. Han lokker 11-årige Jakob med seg hjem under dekke av at Jakob bør hente en jakke til søsteren sin. Her dreper han Jakob ved å teipe igjen guttens munn og nese slik at han dør ved kvelning. Gäfgen skriver så et brev til Jakobs foreldre og forteller at gutten er kidnappet, men vil bli løslatt mot 1 million euro. Da Gäfgen skal hente pengene blir han identifisert og siden arrestert. Politiet, som fortsatt tror Jakob er i livet og i livsfare, prøver desperat å få Gäfgen til å fortelle hvor Jakob er. Gäfgen nekter å si noe, og han blir truet med å bli påført smerte uten medisinsk skade. Gäfgen gir seg raskt. Han innrømmer å ha myrdet Jakob og forteller hvor liket er. Han dømmes til livsvarig fengsel for mord.
Tysk påtalemyndighet kommer til at Gäfgens menneskeverd ble krenket ved at han ble truet (med smerte). Forhørslederen i politiet og hans sjef ble ilagt bot og omplassert. Men morderen Gäfgen var ikke fornøyd. For han var det ikke nok med omplassering og bøter (som gikk til staten), Gäfgen ville selv ha erstatning og straffedommen mot han opphevet. Han var krenket av staten. Da Gäfgen ikke fikk medhold for dette i Tyskland, gikk han til EMD.
En kammeravgjørelse i EMD gir ikke medhold til Gäfgen, hvorpå han krever saken behandlet i Storkammer. Storkammeret aksepterer saken og kommer til at morderens menneskerettigheter var krenket, dog uten å oppheve dommen for mord. EMD la til grunn at Gäfgen ble truet med tortur.
Gäfgen ble altså ikke utsatt for tortur, men trusselen om dette ble tolket som brudd på de absolutte ikke-fravikelige menneskerettigheter (her EMK art. 3, torturforbudet). Et mindretall i EMD mente for øvrig at trusler om tortur skulle gjøre bevisene ulovlig og ville dermed oppheve straffedommen. Samtidig førte trusselen overfor Gäfgen at han innrømmet å ha drept Jakob og han fortalte hvor liket var, som igjen illustrerer hvordan menneskerettighetene kan slå ulikt ut for to parter. Etter menneskerettighetene har Jakob et absolutt vern for sitt liv (EMK art. 2), mens Gäfgen har samme rett til ikke å bli truet med tortur.
Hva veier tyngst?
Sympatien hos de fleste av oss ligger nok hos den uskyldige gutten og ikke hos den kaldblodige morderen, men for mange jurister stiller saken seg annerledes. EMD forholder seg strengt juridisk til EMK, der etikken stiller i andre rekke. Hadde ikke trusselen om tortur blitt benyttet, og Jakob faktisk hadde vært i livet (slik politiet trodde), kunne Jakob dødd. Ville det vært verdt det? Skulle politiet (altså statens representant) risikere å ofre Jakobs liv for å fullt ut sikre Gäfgens menneskerettigheter? Politiet kunne da havne i en situasjon der de ikke bare beskyttet forbryteren, men også forbrytelsen.
Rettssikkerheten
Avveiningen mellom individets frihetsrettigheter og borgernes trygghet er ingen enkel sak. Men når man ser hvordan ikke minst EMD har utviklet seg, kan det også stilles spørsmål ved rettssikkerheten.
Rettssikkerhet dreier seg særlig om forholdet mellom myndighetene og den enkelte. Vi forventer at avgjørelsene som domstolene og forvaltningen treffer overfor enkeltpersoner, grupper og befolkningen som helhet, skal være mest mulig rettferdige og forutsigelige. Den samme forventingen har vi til EMD, da flere og flere saker (og av stadig underligere karakter) ender der i en slags «overdomstol». I det rettferdige og forutsigelige ligger det at avgjørelsen oppleves som rimelig etter gjeldende regelverk og at den skal kunne kontrolleres. Men det har på mange måter gått inflasjon i menneskerettighetene, som gjør at de samme rettighetene kan ende som et monster.
Intensjonen med menneskerettigheten var å beskytte den enkelte mot overgrep fra myndighetene. I starten var man da også beskjeden i fortolkningene, og saksmengden til EMD var like beskjeden. Siden har det bare vokst, der det stadig kommer inn nye bestemmelser og rettigheter. Likevel er det skumleste den stadige utvidelsen av fortolkninger, den såkalte dynamiske fortolkningen, som ikke bare kan, men som ender med høyst uforutsigelige utfall som oppleves urettferdig. Den samme praksisen har sneket seg inn i mange av våre domstoler.
Vi er nok mange som opplever at rettssikkerheten er truet når vi erfarer at kriminelle, om det så er ranere, voldtektsforbrytere eller annet, slippes ut på gaten omtrent før politiet er ferdig med rapporten. Vi registrerer at de samme kriminelle får minimale straffer for det vi oppfatter som grove forbrytelser. Hos Sverige oppfatter vi deler av landet som lovløst.
Er det nå vi skal debattere om ansvarlige myndigheter griper for langt inn i våre frihetsrettigheter for å sikre vår trygghet? Er det nå vi skal ta debatten om menneskerettigheten og hvilken utvikling de har hatt, ikke minst i forhold til anvendelse?
Mitt svar er ja på begge deler. Over altfor lang tid har menneskerettighetene blitt oppfattet som noe hellig som ikke lar seg kritisere. «Plutselig» er de blitt et monster som eter oss.