Når til og med Aftenposten begynner å grave i kostnader til innvandringen, så må man kunne si at flere har våknet. Avisen har sett på rapporten til Statistisk sentralbyrå (SSB) om deltakere i introduksjonsordningen, og kan fortelle at i perioden 2005 til 2016 fullførte 37.000 flyktninger (og asylanter) den obligatoriske introduksjonsordningen. Prislappen for dette var på 65,8 milliarder kroner. Det er fryktelig mye penger.
Og dette gjelder kun kostnadene til introduksjonsordningen, som er toleddet: introduksjonsstønad (som deltakerne mottar) og integreringstilskudd (som bosettingskommunene mottar et visst antall år, typisk inntil fem år).
Slik har Aftenposten fremstilt utviklingen i perioden:
Det bør også presiseres at på grunn av økte ankomster i 2015 og 2016 (folkevandringskrisa) økte også antallet deltakere i ordningen. I 2015 var det 18.000 deltakere, i 2016 nesten 24.ooo. Tre av fire av disse var fra Syria, Eritrea eller Somalia, og det var 61 prosent menn mot 39 prosent kvinner. De fleste var under 35 år.
Så hvor vellykket er prosjektet, som i gjennomsnitt i perioden har kostet om lag 1,8 millioner kroner per person?
Vi kan jo begynne med å vise til noen av de andre kostnadene. For i 2016 var full introduksjonsstønad i gjennomsnitt 183.000 kroner per person, og dermed må det supplerende inntekter – eller stønader – til. Slik ser det bildet ut (fra SSB-rapporten):
Dette forteller oss blant annet at syv av ti også mottok sosialhjelp, mens mer enn åtte av ti mottok bostøtte.
Langt fra målet
Introduksjonsordningens formål er å få de samme ut i jobb eller utdannelse. Fra og med 2010 har det vært en nasjonal målsetting at minst 70 prosent skal være i arbeid eller utdanning innen ett år etter endt introduksjonsprogram. Så ideen med ordningen er at det er en investering for fremtiden, både for den enkelte og samfunnet, men kartet passer i liten grad med terrenget.
En av utfordringene med å se på sysselsettingstallene, er at SSB definerer én times inntektsgivende arbeid i den uka de måler som sysselsatt. Skulle dette vært vettuge tall som fortalte oss noe substansielt, så må de deles opp i hel- og deltidsansatte, gjerne i intervaller for antall timer sysselsatt i uka. Og det er nettopp det SSB gjør i denne rapporten.
Det «overordnede» bildet forteller oss at 62 prosent av de som avsluttet introduksjonsprogrammet i 2016 (ca. 4.800 personer), var aktive, altså sysselsatt (gitt én-times definisjonen til SSB) eller under utdanning, i november året etter. 17 prosent var under utdanning, som tilsier at sysselsatte utgjorde 45 prosent.
Av de sysselsatte var det 31 prosent som var heltidsansatte (37 prosent av de mannlige lønnstakerne og 17 prosent av de kvinnelige). 10 prosent var registrert arbeidsledig eller på tiltak, 17 prosent sorterte under «annen status» (mottakere av arbeidsavklaringspenger, noen helserelaterte ytelser, sosialhjelp, kontantstøtte eller overgangsstønad til enslige forsørgere) og resten har ukjent status.
Sammenlignet med befolkningen for øvrig (i alderen 20-50 år) ser bildet slik ut:
Når vi nå vet at 45 prosent var i jobb der 31 prosent var i heltidsjobb, så har SSB også sett på fordelingen av timer sammenlignet med befolkningen:
Så vet vi i tillegg at de fleste, til sammen neste tre av fire, jobber i lavtlønnsyrker, typisk salgs- og serviceyrker og renholdere/hjelpearbeidere, noe som igjen forteller oss at de sammes bidrag til samfunnet ligger langt unna befolkningen ellers. Det er også en «kostnad» i betydningen mindre inntekter for staten som øvrig befolkning må kompensere for.
Men, vi tar vel tiden til hjelp, slik som et par nestorer i SSB har formanet oss om, så da blir vel altså så mye bedre? Svaret er nei. For etter fem til åtte år så er andelen aktive (i dens vide forstand) på sitt høyeste nivå med 65 prosent, for deretter å gå den ned igjen. Årsaken til dette er først og fremst at andelen under utdanning etter hvert synker, samtidig som andelen i sysselsetting ikke øker tilsvarende.
Hva er løsningen?
Som vi skjønner er de 66 milliardene som er brukt på 11 år for å integrere migranter til arbeidsmarkedet bare en del av kostnadsbildet. Jeg er overbevist om at grunnen til at «folk flest» ikke er rasende over denne pengebruken er todelt: 1) de totale kostnadene holdes skjult, og 2) kostnadene fremstilles å gjelde for flyktninger (altså hjelper vi mennesker i nød).
Ser vi på hvem som har såkalt rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram er det nyankomne mellom 18 og 55 år som har behov for grunnleggende kvalifisering og som har fått oppholdstillatelse etter innvilget søknad som asyl (utlendingsloven § 28), altså asylsøkere med opphold. I tillegg følger kvoteflyktninger (utlendingsloven § 35), de som har fått opphold på humanitært grunnlag (utlendingsloven § 38) og familiegjenforente til disse gruppene (utlendingsloven kapittel 6).
Det er imidlertid ikke først og fremst (reelle) flyktninger som er så kostbare, for de har vi relativt få av, men asylantene. For reelle flyktninger, der mange har måtte flykte på grunn av nød og krig, er det forståelig at de samme kan ha store problemer med noen gang å bli selvforsørgende. Politiske flyktninger klarer seg derimot stort sett svært så godt, de er ofte godt utdannet og aktive.
Så var det disse asylsøkerne da. De som på eget initiativ kommer til landet, og hevder sin rett på asyl. Mange av disse er økonomiske lykkejegere i den forstand at de kommer fra et land med liten eller ingen velstand, og flere har kanskje en idé om at i Norge kan de jobbe seg til en formue i løpet av kort tid, ja, kanskje også med lovnad om å forsørge familien som ble igjen i hjemlandet – for å oppdage at de verken matcher arbeidslivet eller kulturen. Samt at det er fryktelig dyrt å leve i Norge. Men du blir kanskje fanget i fella, da alternativet om å reise hjem igjen som en «taper» ikke frister alt for mye.
Asylsøkerproblematikken innså den daværende regjeringen i 2010. De skjønte at folk stort sett er langt mer positive og velvillige overfor flyktninger enn asylsøkere. Derfor gjorde man det billige trikset med å omdefinere en asylsøker til en flyktning hvis vedkommende får opphold. Det skulle få fart i bosettingen i kommunene, da kommunene på den tiden ikke var så glad i å bosette asylanter. Med med «flyktning» fulgte det også med en rekke nye rettigheter, som altså over tid bare har ballet på seg med nye årlige milliarder kroner.
Med Europas liberale asylregler er det nok av grunner til å hevde seg forfulgt eller frykte for slik forfølgelse eller umenneskelig behandling hjemlandet. Kanskje du er homofil eller kanskje kristen, noe som kan være problematisk i hjemlandet. Eller kanskje du har feil hudfarge? Eller landet ditt har svært lang militærtjeneste? Eller du frykter for å bli giftet bort mot din vilje? Eller du har en sykdom som landet ditt ikke har god nok behandling for? Listen er lengre enn lang, det er bare kreativiteten som setter en stopper. For hva er egentlig «umenneskelig behandling»? Er for eksempel trussel om forfølgelse eller tortur å betrakte som det samme som forfølgelse eller tortur? Ja, mener mange lærde, noe som forteller oss hvor vanskelig det kan være å avvise asylsøkere. Dessuten er det opp til mottakerlandet å bevise at asylsøkeren ikke har behov for asyl, ikke asylsøkeren som må bevise sitt asylbehov. Det forteller oss igjen om et asylinstitutt som er overmodent for en grundig gjennomgang og omlegging.
Men vi burde kanskje også tatt denne lærdommen: Alle milliardene vi årlig bruker på integrering, fungerer ikke. Alt integreringsarbeidet bør legges ned. De som vil integrere seg, de gjør det. Det var slik det fungerte rundt 1970-tallet da den ikke-vestlige innvandringen til Norge virkelig skjøt fart.
SSB-rapporten: Tidligere deltakere i introduksjonsordningen 2005-2016