Den siste tiden har flere medier omtalt at Sverige har tildelt rundt 870.000 personer et såkalt «samordningsnummer«. Nummeret er et slags midlertidig personnummer for personer i Sverige som ikke er folkeregistrert i landet.
På lederplass i Göteborgs-Posten påpekes det at «myndighetene har minimal kontroll» og det ikke er en politisk vilje til å løse problemet.
I praksis ingen kontroll
Offisielt har Sverige noe over 10 millioner innbyggere (10 313 447), basert på dem som er folkeregistrert. Men i tillegg finnes det rundt 870.000 personer som har fått tildelt et slikt samordningsnummer (S-nummer) siden det ble mulig å dele ut slike nummer siden årtusenskiftet. Men hvor disse 870.000 egentlig er, er det ingen som vet. Ifølge Skatteverket har det de siste årene blitt delt ut mellom 45.000 og 55.000 årlig, halvparten via Skatteverket, en fjerdedel via kriminalitetsregisteret (ulike politiregistrer) og resten via andre register. Også asylsøkere kan få S-nummer.
Du skjønner tegninga? Folk som er midlertidig i Sverige og jobber, de vil gjerne myndighetene ha skattekroner fra. Da må de tildeles en eller annen identifikasjon med tilhørighet til landet. Det samme gjelder for utlendinger som blir tatt for kriminalitet. Men så kan jo utlendingen flytte fra Sverige igjen, men S-nummeret består, det samme for den kriminelle utlendingen som etter soning blir sendt ut av Sverige. Asylsøkeren kan få opphold, og får dermed ordinært fødselnummer – men S-nummeret kan vedkommende beholde. S-nummer gi ikke bare skattekort, men og rett til en rekke ulike velferdsordninger, som helsetjenester, samt muligheten for å åpne bankkonto.
Du skjønner tegninga? Det åpner for et hav av misbruk – mens politikerne sitter og ser på.
GP viser til at kontrollen med hvem som får S-nummer i praksis ikke eksisterer. 45 prosent av de som har blitt tildelt S-nummer har ikke klart å bevise sin identitet. Så er det jo også slik at Iraks forsvarsminister, med svensk statsborgerskap, ikke er alene om å ha flere identiteter på samme tid. Tre fjerdedeler av dem med S-nummer kommer utenfra EU, og har ikke arbeids- og oppholdstillatelse. Men S-nummer kan oppnås gjennom en arbeidsavtale, så derfor selges S-nummer blant annet på russiske internettsider til mellom 1.500 til 3.000 SEK. Enkelt og billig. Muligheten for å oppnå et S-nummer er altså mange og enkle.
Skyggesamfunn
Det føres ingen statistikk over hvilket statsborgerskap S-nummerfolkene har, eller om de faktisk er i landet. Under en tilfeldig kontroll i Stockholm i fjor var det bare en sjettedel av de som søkte om et S-nummer som hadde rett til å oppholde seg i Sverige.
Som kjent vokser kriminaliteten i Sverige i rekordfart, og gruppen «ikke folkeregistrert» står for en stadig større andel av kriminaliteten. På slutten av 1980-tallet utgjorde de 3 prosent. I dag er det 13 prosent.
Her finner vi også mennesker som blir utnyttet av useriøse arbeidsgivere og utleiere, påpeker GPs leder, og fortsetter: «Kort sagt, et skyggesamfunn av kriminelle og mennesker på samfunnets bunn, som er lett å utnytte. I praksis utgjør mangelen på kontroll også en terror- og sikkerhetstrussel. I tillegg til de med samordningsnummer finnes mørketall av mennesker uten papir i det hele tatt – såkalt papirløse, eller ulovlige innvandrere.»
Lederartikkelen slår fast at «behovet for innstramming er enormt», og at det heller ikke burde være umulig. Det vises til at myndighetene kan koordinere sine registre, samt at tollen og politiet kan ha helt andre fullmakter. «Det er bare det at den politiske viljen mangler.»
Men før du (igjen) tar deg oppgitt til hodet over forholdene i Sverige – det er ikke bedre i Norge.
Samme i Norge
I februar i 2016 skrev skattedirektør Hans Christian Holte en kronikk i Aftenposten der han slo fast at identitetskontrollen av utenlandske borgere ikke er god nok, ikke minst hva gjelder slike samordningsnummer, som i Norge går under navnet D-nummer. Bare i 2015 ble det utstedt 95.000 D-nummer i Norge, mens det totalt er registrert 1,6 millioner D-nummer her til lands.
Problemet her, som i Sverige, er manglende kontroll, også fordi det er flere rekvirenter av slike nummer, som Nav, banker og HELFO (helseøkonomiforvaltningen). Som Holte påpeker: «Identitetskontrollen foretas etter ulike retningslinjer, med ulik kompetanse og med varierende utstyr.» Og systemet er like lett å misbruke som i Sverige.
«Vi ser at saker relatert til falske identiteter blir mer kompliserte, og at bruken av falsk id blir mer systematisk, og knyttet til grovere kriminalitet. Vi har liten oversikt over det reelle omfanget, men kriminalitetsbildet tyder på at dette er et økende problem.»
Rett før Holte publiserte overnevnte, hadde vi på rights.no omtalt problematikken, rett og slett under overskriften «Mistet kontrollen over befolkningen?» Da hadde vi også omtalt samme problemet flere ganger, for eksempel i 2010 (1,1 millioner D-numre godkjent i Norge) og 2013 (Florerer med falske identiteter). Men dette var en problematikk vi ble kjent med på begynnelsen av 2000-tallet under arbeidet med norske barn som holdes på lange opphold i typisk foreldrenes hjemland. Den gang ble vi mildt sagt oppgitt over å erfare hvor ufullstendig vårt folkeregistreringssystem er. For eksempel kunne ingen svare for hvor en rekke barn befant seg, verken hvor i Norge eller om i Norge i det hele tatt.
Samtidig har det over lengre tid vært jobbet med å forbedre det norske folkeregistreringssystemet, men det ser ikke ut til at altfor mye har skjedd – utover at svenske medier nå har oppdaget at det samme foregår i Sverige. Hvordan Sverige kunne innføre et slikt system, er for meg en gåte. Men det sier vel noe om at det ikke bare er mellom nasjonale etater det er vanntette skott, men også mellom naboland – utover «den frie flyten av mennesker». Hvor skal dette ende?