Som vi meldte i går hadde lokalavisen Hammerfestingen den 4. desember flere oppslag om 33 somaliske barna i Hammerfest som er sendt ut av landet.
Vi har i dag jobbet med videre med saken, og det er som å bli hensatt til 2003-04 da vi jobbet frem rapporten «Norske barn i utlandet. Ute av syne, ute av sinn».
Det er den samme ansvarsfraskrivelsen, at man ikke skjønte, ikke visste, man peker på hverandre, men i sum handler det om en ting: Berøringsangst. Og det skal ikke Hammerfest kommune ha skylden for, da denne berøringsangsten både er sådd og gjødslet av enhver regjering og storting siden HRS avslørte problematikken for 15 år siden.
Foregikk i årevis
Ifølge Hammerfestingen har de 33 barna forsvunnet siden høsten 2018, men det skal ikke medføre riktighet. De 33 somaliske barna skal ha forsvunnet i løpet av de siste fem årene, hvilket ikke gjør saken bedre. For det betyr at praksisen har foregått i årevis uten at noen har løftet en finger.
Ifølge våre kilder er de fleste av disse 33 barna født i Norge (norskfødte med innvandrerforeldre), og disse er i alle fall norske statsborgere, og i aldersgruppen 1-12 år. De skal ikke ha kommet tilbake til barnehage eller skole etter sommerferien. Noen av disse barna skal også være sammen med sin mor, mens far er tilbake i Hammerfest.
I Hammerfest er det totalt registrert 218 somaliere, og da disse barna ikke er registrert ut av Norge vil de fortsette telle i den somaliske populasjonen. Enda mer interessant er det å se på aldersfordelingen. Siden de fleste er født i Norge snakker vi totalt, og da i aldersgruppen 0-19 år, om 57 personer, der 50 av disse er under 10 år. Vi snakker altså om bortimot tre fjerdedeler av somalisk 2.generasjonsbarn i Hammerfest som kan være sendt tilbake til Somalia. (Spørsmålet i så måte er hvor mange av barna i 1.generasjon som har oppnådd norsk statsborgerskap, for uten dette er det ikke sikkert man tør sende de ut av landet.)
Saksgangen
Ifølge Hammerfestingen skal IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) avdeling Nord fått en beskrivelse av situasjonen i Hammerfest i møte med relevante fagavdelinger i januar 2019. IMDi skal så ha sendt en bekymringsmelding til tidligere fiskeriminister og stortingsrepresentant, nå Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Elisabeth Vik Aspaker (H). Den 26. april tar Aspaker kontakt med daværende ordfører Alf E. Jakobsen. Denne kontakten skal være via e-post, hvor det også skal komme frem at barna skal være tatt til Dubai.
I etterkant skal det ha vært et møte mellom eks-rådmann Jakobsen og Fylkesmann Aspaker. Her blir man enig om at Barnevernstjenesten og Innvandrertjenesten i kommunen skal følge opp og få oversikt over hva som har skjedd med barna.
Deretter skal det følge et skype-møte mellom Fylkesmannen og IMDis Nord regiondirektør Dulo Dizdarevic og seniorrågiver Gry Brækmo samt relevante etater i kommunen, hvor også direktør for Oppvekst- og Barnevernsavdelingen Hilde Bremnes, ass. direktør Katharine Jakola og prosjektleder Rita-Alise Porsanger-Moen deltok.
HRS har i dag søkt i postjournalen hos Fylkesmannen for å finne igjen saken, uten å finne den. Vi har også vært i kontakt med arkivet hos Fylkesmannen, som heller ikke fant den, men de har lovt å komme tilbake til oss. Så langt har vi ikke hørt noe.
Allerede her melder det seg en rekke spørsmål: Hvorfor er ikke saken registrert hos Fylkesmannen? Er det slik vi blir fortalt, at det kan «ha blitt glemt»? Var ikke dette så oppsiktsvekkende informasjon at det var mer enn viktig å ha riktig saksgang? Hvorfor tar det flere år før saken kommer frem? Og hvordan vet de at barna er tatt til Dubai?
Vi har fått bekreftet fra en av de sentrale i denne saken at dette først ble kjent for vedkommende i løpet av våren 2019.
Formannskapet ble først orientert om saken i møte 28.11.2019. Likevel finner vi det ikke igjen i Møteprotokollen. Den eneste saken som kan «ligne» er sak 12/19 som handler om bosetting av flyktninger 2020, der vedtaket er følgende:
- Hammerfest kommunestyre vedtar å bosette 42 flyktninger i 2020, inkludert 2 enslige mindreårige, i samsvar med IMDis anmodning.
- Hammerfest kommune har kapasitet og kompetanse, og bosetter gjerne flere flyktninger enn det som er anmodet fra IMDi.
- Administrasjonen bes om å komme tilbake om bosetting av flere skulle være aktuelt.
Vi har også vært i kontakt med Formannskapet i Hammerfest kommune uten å få noe klart svar på om det faktisk ble orientert om de 33 somaliske barna som er forsvunnet. «Det ble kanskje snakket om under sak 12», er det ulne svaret.
Så det kan være at Hammerfest har kapasitet, men det synes å skorte noe på kompetansen – særlig når det oppstår problemer av denne art. Det synes åpenbart at ingen helt vet helt hva de skal gjøre i denne saken.
Taushet og handlingslammelse
Politiet sier først til Hammerfestingen at de ikke vet noe om saken, for så å bekrefte at de har fått noen meldinger fra Barnevernet (BV).
Når barn ikke møter opp på skolen, kan skolen melde dette til BV. BV på sin side kan melde saken videre til Politiet. Om skolen har gjort som de plikter, nemlig å kontakte foreldrene først, vites ikke. En bekymringsmelding fra skolen, via rektor til BV, skal blant annet inneholde skriftlig informasjon om oppfølging, som kopier av brev og andre dokumenter, samt muntlig kontakt med foreldrene. Foreldrene skal også ha fått skriftlig informasjon om mulig straffeansvar (og lovhjemmel) på brudd på opplæringsloven.
Det skal videre gis opplysninger til Politet hvis det er mistanke om at en elev kan bli utsatt for kjønnslemlestelse, grov frihetsberøvelse eller annen mishandling i nære relasjoner. Om dette gjelder noen av «meldingene» som BV har gitt Politiet i Hammerfest, vites ikke.
Skolen har også avvergingsplikt, det vil si at hvis skolen frykter at eleven kan bli sendt ut mot sin vilje, så plikter man å si fra (til BV og Politiet) for å forhindre en straffbar handling. I tillegg er alle grunnskoler pålagt å varsle Nav når et barn har fravær som kan skyldes utenlandsopphold (som gir stans i barnetrygden etter tre måneder).
I Hammerfest synes praksisen å ha fått utvikle seg i «ro og fred» da man har lent seg mest på taushetsplikten. Og man frykter å handle fordi det handler om somaliere, kanskje vil noen tro vi er rasister? Dette er like misforstått som i 2004. Å først og fremst ta hensyn til foreldrene er nødvendigvis ikke barnas beste. Det bør ikke være mange som tror at disse 33 barna, og alle de andre i Norges land, som er sendt til typisk foreldrenes opprinnelsesland, ikke vil lide ved retur til Norge, og kanskje allerede lider, jamfør for eksempel Aftenpostens serie om norsksomaliere på koranskoler i Somalia. Barna taper og vi som samfunn taper. Når 2. generasjon sendes ut i et omfang som dette, så burde statsminister Erna Solberg (H) også på banen.
For statsministeren vet. Det var hun, som daværende kommunalminister, som mottok vår rapport i 2004. Og dere husker kanskje responsen? Skytsen ble rettet mot oss, fordi vi angivelig overdrev antallet – et antall som ikke var stipulert av oss, men fra noen av våre utenriksstasjoner.
Handlingslammelsen må overtas av handling. Til det trenger kommunene, det er tross alt der folk bor, lovhjemler fra regjering og storting. Et godt sted å starte er å frata alle offentlige ytelser til familier der barn er sendt ut. Går de ikke på offentlige ytelser (som er unntaket), så start med dagsbøter, noe både FrP og Ap allerede støtter.
Og i morgen tidlig er det Kommunestyremøte – der nettopp denne saken skal svares på.