PISA (Programme for International Student Assessment) er en internasjonal komparativ undersøkelse av skoleresultatene i ulike land i regi av OECD. Ifølge Store norske leksikon foregår testingen hvert tredje år, første gangen våren 2000, der 15-åringenes kompetanse på ulike fagområder, spesielt lesing, matematikk og naturfag, blir testet.
I denne syvende PISA-runden er det lite for Norge å glede seg over, da ambisjonen fra første test – som var en vekker for Norge, da vi oppdaget at vi slett ikke er så gode som vi trodde – har vært forbedring, forbedring, forbedring. Men nedslående nok: 2018-rappporten viser at norske 15-åringer presterer svakere både i lesing og naturfag, og det er særlig guttene som sliter med lesingen: hver fjerde (!) gutt ligger under kritisk grense. I matematikk er det på samme nivå som ved forrige test (2015).
Så hva henger det sammen med?
Forklaringen er nok sammensatt, men en ting har vekket spesiell oppmerksomhet i år, nemlig økningen av andelen som er fritatt fra å ta testen i det hele tatt. En annen faktor som i liten grad blir nevnt, men som henger sammen med fritak, er innvandringen.
Fritak
Fra PISA-rapporten 2018
Elever som kan fritas fra PISA-undersøkelsen, og reglene skal praktiseres likt for alle land, er elever med fysisk funksjonshemning, men kun de med en type fysisk handikap som kan hindre dem i å gjennomføre prøven. Fritak kan også gjøres for elever med kognitive, psykiske og/eller emosjonelle problemer, og som ikke er i stand til å forstå og følge instruksjonen i undersøkelsen. Den tredje gruppen er elever med begrensede språkkunnskaper til det aktuelle landet. Dette er elever som må oppfylle alle tre følgende kriterier: (i) har ikke landets språk som morsmål, (ii) har begrensede nasjonale språkkunnskaper og (iii) har hatt mindre enn ett års undervisning i det aktuelle språket. Det presiseres at elever ikke skal utelukkes fordi de presterer dårlig på skolen eller har disiplinproblemer.
Spesielt har andelen som er fritatt økt i Sverige, men tallene er ikke lystig for Norge heller. Mens 2,7 prosent var fritatt i år 2000, har fritaksprosenten i Norge økt jevnt og trutt til 7,9 i år (gjelder fritak både på skole- og elevnivå). Det gir Norge en dekningsgrad på 91 prosent, som for øvrig er samme dekningsgrad som i 2015.
Og da klødde jeg meg i hodet. En dekningsgrad på 91 tilsier at vi mangler 9 prosent. I 2015 var fritaket på 6,7, altså manglet vi 2,3 for en dekning på 100. Det må i så fall bety at 2,3 prosent av 15-åringene ikke var å finne i norsk skole? I 2018 er denne andelen redusert til 1,1 prosent, siden fritaket er økt til 7,9 prosent. (Tar vi fritak kun på elevnivå, blir tallene litt høyere). Jeg har ikke funnet noen god forklaring på dette, så hjelp meg gjerne.
I Sverige er fritaket på 11,7 prosent i år, mot 5,7 prosent i 2015, ifølge Expressen. I PISA-rapporten for Sverige for 2015 finner jeg ingen tall for fritak, men i 2018-rapporten oppgis den å være 11,7 prosent. Jeg registrerer videre at dekningsgraden i 2015 var på 94 prosent, mot 86 prosent i år. Det heter blant annet i den svenske rapporten:
I PISA 2018 är täckningsgraden 88 procent för OECD-länderna i genomsnitt. Att även länder där alla 15-åringar går i skolan inte har en täckningsgrad på 100 procent beror framförallt på att elever som har en funktionsnedsättning och elever som nyligen anlänt till landet och inte hunnit lära sig språket exkluderas (altså fritak, red.). Kriterierna för exkludering är gemensamma för alla länder. Sveriges täckningsgrad i PISA 2018 är 86 procent, vilket är lägre än i tidigare PISA-undersökningar. (Her følger flg. fotnote, red: De 14 procent som i Sverige inte täcks av undersökningen utgörs till största delen av exkluderade elever på skolorna och till en mindre del av 15-åringar som inte återfinns i skolsystemet). Detta beror framförallt på den stora invandringen under senare år, vilket medfört att en stor andel nyanlända elever exkluderats.
Sverige forklarer dette altså med landets høye innvandring.
Innvandring
I svenskerapporten kan vi lese forskjellene i resultater mellom etniske svenske elever (som de kaller «med inhemsk bakgrund») og elever med innvandringsbakgrunn (med utländsk bakgrund), både de som er født i landet og utenlandsfødte, er større i Sverige enn i de øvrige OECD-landene. Og dette forklarer de helt korrekt nå de påpeker at innvandringsammensettingen er svært ulik i de forskjellige land. De fastslår at siden elever med innvandringsbakgrunn har lave gjennomsnittlige PISA-resultat sammenlignet med svensker elever, påvirker det Sveriges gjennomsnittlige resultat negativt.
De viser også til at den høye innvandringen til Sverige fra 2015 (folkevandringskrisa) ikke påvirket PISA-undersøkelsen dette året, da den ble gjort på våren. Men det gjør den åpenbart nå.
I den norske PISA-rapporten, i alle fall kortversjonen, nevnes ikke innvandring, men de har noen ord om «resultater for minoritets- og majoritetselever» (side 25). Her heter det blant annet:
I elevspørreskjemaet i PISA får elevene spørsmål om i hvilket land de og foreldrene deres er født. Elever blir definert som minoritetselever hvis de oppgir at begge foreldrene er født i et annet land. I Norge er det omtrent 12 prosent minoritetselever i PISA 2018.
Her slår altså Norge sammen innvandrere og 2.generasjon (altså de som er født i Norge av innvandrerforeldre). Det er en urettferdig sammenblanding, da resultatene fra f.eks. Sverige viser at det kan være betydelig forskjell mellom disse to gruppene (naturlig nok). Her tabellen i den norske versjonen:
Da er det faktisk interessant at en må gå til for eksempel til Sverige (har ikke sjekket for andre lands rapporter) for å få et mer nyansert oversiktsbilde (side 31). Her fremkommer det at Norge har samme andel innvandrerelever som 2.generasjons-elever (med 6,2 prosent på begge). Vi ser også at forskjellene i resultat sammenlignet med etnisk norske er 46 for etterkommerne og 58 for innvandrerelever. Men se så på Sverige og Tyskland!
Riktignok «leder» Sverige denne statistikken med 54 og 115, men Tyskland er hakk i hæl: 42 for etterkommerne og 114 for innvandrerelever. Og vi vet jo godt hva som foregår i Sverige og Tyskland.
Så skal noen fortelle oss at innvandringen – og type innvandring – ikke har noen (stor) betydning?
