Det Bröttforebyggende rådet (Brå) omtaler seg selv som «Myndigheten Brå jobber for å redusere kriminalitet og øke sikkerheten i samfunnet. Dette gjør vi ved å utvikle fakta og spre kunnskap om kriminalitet, kriminalitetsbekjempelse og forebygging av kriminalitet, først og fremst til regjeringen og myndighetene og rettsvesenet.» Med andre ord har Brå en sentral rolle i den svenske kriminalitetspolitikken.
Men en forskningsrapport fra Linköping universitet avdekker at Brå ikke er til å stole på, rapporterer Svenska Dagbladet (SvD).
Linköpingsforskerne har intervjuet rundt 30 personer, blant annet ansatte og tidligere ansatte hos Brå. De forteller om et særdeles alvorlig problem hos et myndighetsorgan som Brå: partisk forskning, ukritisk tilnærming til oppdragsgivere, en taushetskultur og konklusjoner som endres etter krav fra overordnede.
Politisiert forskning
I rapporten kommer det blant annet frem at en ansatt, sammen med generaldirektøren i Brå, ble innkalt til Justisdepartementet. Brå skal i dette tilfellet ha levert en evaluering av et regjeringsforslag. Kravet på dette møtet skal ha vært at evalueringen skulle «rettes». Denne «rettingen» påvirket evalueringens konklusjoner, som forfatteren i utgangspunktet skjønte var politisk upopulær – men altså var «freidig» nok til å formidle.
Dette skal imidlertid ikke være verken første eller siste gang det er blitt foretatt endringer i Brås forskningsrapporter, da etter krav fra sjefer hos Brå eller fra Justisdepartementet.
«Hvis det var slik at resultatene ikke ble likt, så vanket det sensur, tilrettelegging av resultatene, nedtoning av resultater og at man fremhevet andre deler av en studie som ikke var så (politisk, red.) betente eller kunne vise til et positivt resultat», forteller en tidligere ansatt hos Brå i Linköping-rapporten.
Universitetslektor og politiforsker Malin Wieslander er en av forskerne bak denne oppsiktsvekkende forskningsrapporten. Hun viser til at flere av de intervjuede fortalte at de hadde kommet frem til resultater som ikke ble ansett som «politisk komfortable» eller de tilfredsstilte ikke «bestillerens agenda». Men samtidig forsøkte de samme å påstå at det var viktig at resultatene ble værende i rapporten.
Med andre ord høres det ut som man forventet mye kreativt forskningsarbeid og ditto kreativ rapportskriving i Brå. Alle som har jobbet i et forskningsmiljø vet at det ikke bare er statistikk som kan lyve. Samtidig er det nødvendigvis ingen enkel oppgave å gjøre en redelig forskningsjobb, hvis du har en udugelig sjef eller to. Mange må vokte seg vel for å sikre egen karriere eller rett og slett sikre egen jobb.
Sensitivt
Nettopp det sensitive med denne rapporten gjør at forskerne er særdeles forsiktig med informasjon for å beskytte identiteten til de intervjuede. Undersøkelsen går heller ikke inn på hvilken agenda eller politisk orientering det henvises til, men for de av oss som har fulgt Brå en stund kan en vel komme med en kvalifisert gjetning: Kortversjon er at kriminaliteten generelt går ned og kriminalitetsbilde har ingenting med innvandring å gjøre.
Men som SvD spør, hvor sikre er konklusjonene i denne rapporten når det ikke sies noe nærmere om hva det handler om, altså hvilke rapporter som er blitt endret og hvilke vurderinger som er endret eller sensurert.
– Ansatte vi har intervjuet beskriver hvordan de har opplevd myndigheten fra innsiden. Det betyr ikke at alle vurderinger og rapporter er feil, men vi går ut fra det de intervjuede har sagt og hva vi selv har sett i rapporter og annen data, sier Wieslander til SvD, og fortsetter:
– Selvfølgelig hadde det vært bedre om vi kunne være helt åpne. Men fordi enkeltpersoner i denne studien er så sårbare, har vi valgt å beskytte dem. Etter vår vurdering er imidlertid det innsamlede materialet tilstrekkelig til at leseren kan danne seg et sannferdig bilde. Bare at det finnes en risiko for forvrengt informasjon, er jo en problematikk i seg selv.
Ikke kritisk nok
Ifølge Wieslander skal presset på Brås ansatte være størst for de kriminalpolitiske spørsmålene, politiets virksomhet og den nasjonale trygghetsundersøkelsen.
Det fremkommer videre i Linköping-rapporten at Brå ikke har en tilstrekkelig kritisk holdning til politiledelsen. Det vises blant annet til at i en sammensetning av svensk politiforskning utført av Brå, så manglet det «et antall» rapporter som hadde det til felles at de ikke ble likt av politiledelsen.
– Om politiet går ut og sier at det er slik eller slik, og Brå sitter med informasjon som tilsier noe annet, da er det viktig at Brå sier fra. Et eksempel er at politiet har gått ut og sagt at de har et vellykket arbeid mot grov organisert kriminalitet, sier Wieslander.
På SvDs spørsmål om politiet ikke har lyktes i dette arbeidet, svarer Wieslander (tørt): «Vi har informasjon om at det ikke er så vellykket som de har ønsket det skal fremstå».
Ikke bare har Brå utvist en lite kritisk holdning til politiledelsen, men de har også for tette bånd til kriminologimiljøet ved Stockholms universitet. Det er vel liten tvil om at det her er snakk om kriminolog Jerzy Sarnecki, som er Brås «yndlingskriminolog». Du vet, han som på inn- og utpust fastslår at kriminalitet ikke handler om innvandring, men klasseforskjeller, fattigdom, sosiøkonomiske faktorer og alt annet som ikke setter fokus på de reelle problemene. Derfor har Brås rapporter ofte havnet på Sarneckis bord for «kvalitetssikring».
Korrupsjonslignende tilstander
Wieslander viser til at deres studie avdekker at Brås holdning og organisering kan resultere både en slags korrupsjon blant forskere, men også at beslutningstakere får feilaktig grunnlag, som igjen kan få alvorlige konsekvenser for samfunnet.
Sistnevnte er vel Sverige allerede et trist bevis på, men vi skal vokte oss vel: som kjent har HRS i årevis kritisert manglende åpenhet hos politiledelsen i Norge, en taushetskulturen som har befestet seg som en kald, klam hånd over operativt politi som er taus som en østers – til tross for at deres politihverdag har lite eller ingenting med det som forfektes av politiledelsen. Og politiledelsen har like godt etablert sitt eget «Brå» med såkalte strategiske avdelinger (i Oslo het det tidligere strategisk stab). Disse «strategene» synes mer eller mindre å ha fått sine arbeidsinstrukser kvalitetssikret av Jerzy Sarnecki.
Så kanskje justisminister Jøran Kallmyr (FrP) burde vurdere om det skulle iverksettes en lignende studie i Norge? For vi er jo alle enige om at vi må unngå «svenske tilstander»?
Rapporten fra Linköping universitet: Går det att lite på Brå?