Vi har tidligere omtalt rettssaken i den såkalte Holmliasaken, en sak som vakte stor oppsikt i offentligheten. Utad fremsto den som et uprovosert drap på en 16-åring, der motivet kunne ligge i beskyttelse av «æren» til en familie med ikke-vestlig bakgrunn.
Dommen ble forkynt i dag, og lyder som følger:
- Tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven § 272 jfr. § 271 og straffeloven § 288 annet straffalternativ, jfr. straffeloven § 79 bokstav a, til fengsel i 1 – ett – år. Til fradrag i straffen går 103 dager for utholdt varetekt, jfr. straffeloven § 83.
- Tiltalte frifinnes for det sivile kravet.
- Sakskostnader idømmes ikke.
Dommens punkt 1 samsvarer helt med aktors påstand. Selv om retten ikke er bundet av påstanden, så hører det til sjeldenhetene at det gis straff utover det aktor ber om.
Ville dødd uansett?
Det som er oppsiktsvekkende, og som neppe blir tatt vel imot av offerets familie, er at tiltalte ikke ble idømt erstatning til offerets foreldre.
Bistandsadvokaten hadde nedlagt en påstand om 150.000 kroner til hver av dem, men det har altså Oslo tingrett avslått. I sin avslutningsprosedyre uttalte tiltaltes forsvarer at dersom tiltalte ble kjent skyldig etter tiltalen, ville riktig erstatning ligge mellom 20.000 kroner og 50.000 kroner.
Retten begrunner avslaget om erstatning med at det er usikkert om resultatet, det vil si at offeret døde, ville vært annerledes selv om tiltalte hadde tilkalt ambulanse straks han forsto (eller burde forstått) at offerets tilstand var alvorlig.
Forsvareren enig i erstatning
For oss som var tilstede under rettssaken og hørte hva vitnene fortalte, lyder resonnementet fra retten kunstig.
Det er helt på det rene at tiltalte aktivt forhindret andre som var til stede fra å ringe etter ambulanse. Det er også et faktum at det var en ambulanse tilstede på Holmlia på et annet oppdrag, et oppdrag som øyeblikkelig ble avbrutt da ambulansepersonellet endelig ble kjent med hendelsen. De kom derfor etter få minutter.
Når selv tiltaltes forsvarer erkjente at erstatning skal gis – selv om han mente beløpet måtte ligge vesentlig lavere enn det bistandsadvokaten krevde – så er det mer enn oppsiktsvekkende at retten helt avslår kravet. Dette i seg selv er nok tilstrekkelig til at dommen sannsynligvis blir anket til lagmannsretten.
Æresmotivet ulmet under overflaten
Det som også er oppsiktsvekkende er hva retten sier – eller unnlater å si – om hav motivet bak voldsutøvelsen var.
Tiltaltes far sa i sin forklaring til politiet at han i oppveksten hadde lært sine barn viktigheten av å ha et godt rykte. Han innrømmet også at han hadde bedt sin eldste sønn, altså tiltalte, snakke med Mohammed, altså offeret, og be ham holde seg unna datteren.
Selv om begrepet «ære» aldri ble nevnt av partene under rettssaken, ser vi at det nettopp var æresbegrepet som ulmet under overflaten. I særdeleshet når et av vitnene opplyste at hun hadde oppfattet at problemet var at offeret var sjiamuslim fra Irak og tiltaltes familie er sunnimuslimer fra Albania. Man skal ikke ha lest mye om islams historie for å forstå at et slikt kjæresteforhold fort blir problematisk.
Uforståelig motiv …?
Umiddelbart skulle man tro at voldsutøvelse der et slikt motiv kan ligge under, burde behandles strengere enn «vanlig» uprovosert vold. Men, nei da. Retten uttaler i dommen følgende:
Denne saken har vakt en viss oppmerksomhet i media, blant politikere og i sosiale medier. Det er blant annet blitt fremhevet at saken viser en kritikkverdig «æreskultur» med negativ sosial kontroll, hvor ungdommers – både gutters og jenters – naturlige livsutfoldelse, vennskapsforhold og kjærlighetsliv blir kontrollert med æresrelatert vold fra familien og miljøet rundt dem. Etter det retten forstår har det vært hevdet at dette bør få betydning for straffutmålingen i denne saken. Aktor har ikke fremhevet dette som et spesielt skjerpende moment.
Retten er enig i at kritikkverdig kontroll fra familie og omgangskrets av jenters og gutters naturlige livsutfoldelse, vennskapsforhold og kjærlighetsliv ikke bør tolereres. Som det fremgår ovenfor under bedømmelsen av om volden skal anses som grov, har retten der sett hen til at kroppskrenkelsen er begått uprovosert og uten snev av forståelig motiv.
Uten snev av forståelig motiv. Smak på den. Man begynner å lure på om retten var mentalt til stede under vitneforklaringene og da politiavhørene ble lest opp.
Hva som var motivet for voldsutøvelsen var det ingen av de tilstedeværende som var i det ringeste tvil om – det var helt uakseptabelt for tiltalte og hans familie at yngstedatteren hadde fått seg en kjæreste, i tillegg en «feil kjæreste» siden han var sjiamuslim fra Irak. Men siden aktor ikke hadde fremhevet begrepet «ære» og negativ sosial kontroll som et skjerpende moment, så ser altså retten helt bort fra dette i straffeutmålingen.
Forstå det den som kan.
Signaleffekt
Påtalemyndigheten kommer ikke til å anke dommen til lagmannsretten på straffeutmålingen, da dommen ble i samsvar med aktors påstand. Da blir det opp til bistandsadvokaten å be om at det ankes på erstatningsutmålingen.
Dette ender nok opp med at tiltalte må sone 3 til 4 måneder før han slippes ut igjen og kan returnere til sine gamle venner på Holmlia. Antakelig med høyere status enn tidligere.
Dersom offerets foreldre til slutt blir tilkjent et erstatningsbeløp er det uansett skattebetalerne som må dekke det. Tiltalte kan det ikke, han lever på sosialstønad.
Likevel er det skumleste hva denne dommen kan gi av signaler til andre som lever etter den såkalte æreskulturen. I norsk rett er «ære» kategorisert under «uten snev av forståelig motiv».