Faksimile Klassekampen 4. januar
Lørdag 4. januar hadde Klassekampen en artikkel med tittelen «Det vi ikke snakker om» (bak betalingsmur). Den handler om drapet på Mohammed i 2017 på Holmlia i Oslo. Kort fortalt ble Mohammed (16) slått ihjel av en 18-åring, angivelig fordi han var kjæreste med 18-åringens søster. Politiet var ikke særlig snakkesalig i denne saken (heller), som gammelmediene (igjen) aksepterte. Noe av tausheten kan kanskje tilskrives at hendelsen skjedde 12. juni. Mohammeds liv sto ikke til å redde og han døde på Rikshospitalet 25. juli. Midt på sommeren er det som kjent lite aktivitet både i medier, skoler og ungdomslag og -foreninger. Fra politiets side het det at han døde etter «en voldshendelse på Holmlia».
Da HRS rapporterte om saken 27. juli 2017 hadde vi lenge sittet med flere tips om hva som hadde skjedd. Meldingene var entydige. Mohammed måtte bøte med livet fordi 18-åringens oppgave var å beskytte familiens ære. Altså et typisk æresdrap. Vi var likevel forsiktig i vår omtale av saken, godt kjent med at mange involverte, ikke minst jenta selv, men også venner og vitner, kunne risikere represalier fra for eksempel 18-åringen eller miljøet rundt han. Vi nevnte for eksempel ikke at det var jentas bror som drepte 16-årige Mohammed, men nøyde oss med å peke på «familierelasjon». Politiet ville for øvrig heller ikke gå ut med navn på den avdøde, til tross for at Holmlia Sportsklubb, der Mohammed var en ivrig fotballspiller, hadde lagt ut en kondolanse med hans fulle navn og bilde (og spillerdrakt 17).
Vi som er «feil» snakker om dette
18-åringen ble for øvrig varetektsfengslet tre dager etter hendelsen, 15. juni, men allerede 7. september var han en fri mann – som han har vært siden. Om få dager, 14. januar, starter saken mot han i Oslo tingrett. I tiltalen mot han er ikke æresrelatert vold engang nevnt. Etterforskningen har tatt lang tid, angivelig fordi så få har ønsket å snakke med politiet og fordi mange av vitnene er unge, som tilsier spesialtilpassede avhør.
Men gitt «det vi ikke snakker om», så er det visstnok ikke så bra at HRS snakker om det likevel, ei heller om drapet på Mohammed. I en kronikk i Aftenposten 30. august 2017 gikk «tre engasjerte holmlianere» ut med kritikk av HRS (idet vi hadde omtalt saken først). Her het det blant annet:
«Etter hendelsen ved Holmlia skole burde nærmiljø, politi og lokalpolitikere hatt en debatt om sosial kontroll og æreskultur, men istedenfor lot man HRS, med sin lettvinte omgang med fakta og sine innvandrerfiendtlige konklusjoner, ta debatten.»
Etter å ha jobbet med denne problematikken i rundt 20 år, biter det ikke mye på at noen hevder at vi har «lettvint omgang med fakta». Det betyr stort sett at man snakker for ærlig om et problem som et tilnærmet samlet samfunn, politikere, forskere, medier og andre, har gjort det meste for ikke å snakke om. De engasjerte holmlianerne beviste heller noe annet: stort sett et samlet politikerkorps har i årevis sviktet disse jentene og kvinnene (og unge mennene), og kronikørene skulle således gi spesielt venstresiden mot til å endre politikken på området. «Kom dere på banen før det er for sent, dere er i ferd med å bli rundspilt av motstanderen!» fastslo holmlianerne. I tillegg etterlyste de, som oss, mer åpenhet fra politiet.
Alarm
Men kanskje vel så interessant: Måneden etter, altså i oktober 2017, kunne vi lese en omfattende artikkel i Dagbladet om at politet slår alarm om æreskultur. Saken tok ikke opp drapet på 16-åringen på Holmlia, men handlet om politiets «Prosjekt November», et tre-årig pilotprosjekt som ble startet opp i 2016 av Justisdepartementet. Her kom det blant annet frem at «det er mange flere enn vi tror» som rammes av æresrelaterte overgrep.
I vår omtale av Dagblad-saken stilte vi spørsmål ved hvem «vi» det egentlig var snakk om? Det er åpenbart på plass med en repetisjon:
Hvis «vi» referer seg til politiet, sier det mest om kulturen som over tid har befestet seg i politiet. I angst for å bli tatt til inntekt for å være fremmedfiendtlig og generaliserende har en unngått problematikken. Majoriteten av disse jentene og unge kvinnene (selv om det også gjelder gutter/unge menn, men tross alt færre) har jo stort sett vært tause uansett, og derav lite «plagsomme» for offentligheten.
De få som sto opp for denne problematikken for bortimot 20 år siden ble raskt «glemt». Vi som har stått i dette betente feltet noen år, har imidlertid med oss en bagasje som gjør at vi husker og vi har også fått kjenne på børen med å være plog for upløyd mark.
Norsk-pakistanske Jeanette var den første i andregenerasjon, altså født i Norge av innvandrerforeldre, som sto offentlig frem og fortalte om den såkalte æreskulturen hun var underlagt, om den sosiale kontrollen og at hun var en tvangsgiftet barnehustru som selv fødte barn. Året var 1999. Da var hun i begynnelsen av 20-årene.
Her kan du lese en kortversjon av Jeanettes historie.
Jeanette tok raskt del i HRS’ arbeid for 20 år siden, da vår målsetting nettopp var å bidra til at jentene og kvinnene fikk mulighet til å få den friheten vi andre nyter godt av i dette samfunnet. Ikke minst møtte Jeanette og andre unge kvinner politikere hvor de fortalte om sine erfaringer. Også MSM skrev side opp og side ned om deres historier. For endelig kunne de gi problematikken et ansikt. Ikke alle sto offentlig frem, men så lenge noen ansikter kunne fronte de både oppsiktsvekkende og tragiske historiene, var det godt nok.
Men de unge kvinnene ble også «farlige».
Trussel
De unge kvinnene ble raskt en maktfaktor – og en trussel. De ble en trussel mot antirasismeindustrien som i årevis hadde fôret politikerne med at nordmenn er rasister. Det var dette som var integreringsproblemet nummer 1, ble det hevdet fra dette holdet. De unge kvinnene ble en trussel for en rekke såkalte innvandrerorganisasjoner som, til tross for å hevde å være «eksperter» på integreringsfeltet og de som «visste hvor skoen trykket», aldri hadde nevnt problematikken med ett ord. Tvert om hadde sentrale organisasjoner bevisst skjult de interne verdiproblemene i aktuelle miljø. De unge kvinnene ble en trussel mot ideen om det vellykkede flerkulturelle samfunnet, fordi de fortalte at problemet var «deres egne», typisk egen familie, og i «deres miljø». Og de ble en trussel mot islam – fordi mange av de samme unge kvinnene fortalte at praksisen med æreskultur og sosial kontroll fant mye av sin næring i nettopp islam.
Det ble raskt mobilisert mot dem. Men hvordan gjøre det? «Alle» skjønte jo at det ikke var spesielt lurt å gå i rette med disse unge kvinnene. Abid Raja, da som talsmann for World Islamic Mission, prøvde, men innså antakelig at det kunne han selv tape ansikt på. Strategien ble således å splitte dem. Det ble satt ut rykter, som resulterte i at ingen visste lenger hvem de kunne stole på.
Aktører i mediene, her kan spesielt daværende VG-journalist Kadafi Zaman nevnes, var behjelpelig med å spre drittpakker. Da ikke først og fremst mot de unge kvinnene, selv om det indirekte gikk ut over dem også, i alle fall noen av dem (ikke minst Jeanette), men mot HRS. Vi ble det brysomme mellomleddet som lot disse unge kvinnene komme til ordet.
Det hele ble skrekkelig brysomt for en rekke politikere. Hva nå? Det ble hevdet at HRS utnyttet disse kvinnene til egen vinning. Hva nå den vinningen skulle være, er en smule vanskelig å få øye på. Det er vel ikke mange oppegående menneske som frivillig går til denne oppgaven. Det finnes knapt et så politisk betent og minelagt felt.
Politisk dilemma
Det som imidlertid skilte disse unge kvinnene og MSM, da som nå må legges til, var at mens mediene gjerne ville blottlegge deres historier, ville de unge kvinnene selv ha løsninger. De ville at politikerne skulle sette inn tiltak. Sette en stopper for den æreskulturen. Få slutt på tvangsekteskapene. Filleriste den råtne og menneskefiendtlige kulturen. Gi jentene og kvinnene frihet, ikke minst for generasjonene etter dem.
Som Jeanette har påpekt i ettertid: – Vi var nok naive. Vi trodde at hvis vi bare fortalte våre historier, om enn så vondt det var, så ville politikerne handle.
For det politiske spillet trådte raskt inn. HRS hadde på denne tiden god kontakt med de fleste politiske partier på Stortinget, ikke minst flere av dem som i dag tilnærmet erklærer oss som fiender: SV, Venstre og KrF. Men vi hadde også kontakt med FrP. Og selv om alle partiene tok godt imot de unge kvinnene og deres budskap, flere tok da også til tårene over det de ble fortalt, så var det nettopp FrP som raskt la tiltak på bordet.
Da gikk det i svart for de andre partiene. Et forslag fra FrP var ensbetydende med at de andre stemte imot. Og da endog en av disse kvinnene, Nadia, i en reportasje på NRK (mai 2002), hevdet at hun mente at FrP hadde den beste integreringspolitikken, var det raskt kroken på døra for HRS fra SVs side. De ringte sporenstreks og sa at de ville trekke sin støtte til oss, da «vi» frontet FrP. Samme politiske dilemma ble det for de øvrige partiene.
Med andre ord: Stortinget ofret jentene og kvinnene på det politiske alteret.
Bortforklaringene
Så startet bortforklaringene. Her ble spesialbestilte forskningsrapporter et kjærkomment bidrag. Disse handlet om skillet mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap (som de unge kvinnene selv mente var et kunstig skille), om hvor «få» det gjaldt (selv om jentene påpekte at det gjaldt mange, ja, de fleste med opprinnelse fra disse kulturene), at det ikke hadde noe med islam å gjøre, osv. osv.
Problemene skulle snakkes ned. Det ene problemet etter det andre ble bortforklart. Selvfølgelig opplevde de unge kvinnene, de som ploget veien med fare for eget liv og evig utstøtelse, nederlag. «De tror ikke på oss, det nytter ikke», sa en av dem etter at vi nok en gang hadde vært på et «forskerseminar» og hørt om de fortreffelige arrangerte ekteskapene og om hvordan islam kunne bøte på problemene.
«Vi skulle aldri nevnt islam», fortsatte hun, «for de miljøene står så sterkt, og jeg er redd dem.» Samme unge kvinne hadde for øvrig blitt utsatt for seksuell trakassering i moskeen familien hennes frekventerte.
Så var polariseringen i full gang. Stadig nye stemmer dukket opp, med avstand eller hyllest til den ene eller den andre, det ble kamp om taburettene, om å være «den riktige» stemmen i offentligheten, det ble etablert skyttergraver og mobilisert «soldater» – og slik er det vel enda. Men de eneste vi svikter ved ikke å stå samlet er oss selv, i den forstand at vi ikke når målet om frihet også for disse jentene og kvinnene (og mennene). Vi bidrar heller til konflikter som «motstanderne», mørkemennene i islam og æreskulturtilhengere, tjener på.
Det vi burde diskutere, om enn så uenige vi er, er løsninger. Hvilke tiltak må settes i verk for å forhindre såkalt «æreskultur» og sosial kontroll?
Åpenhet
Dagbladets sak i 2017 hadde ingressen «Jenter blir innelåst, overvåket og truet på livet: – Det er bare toppen av isfjellet». Vi som samfunn kan dessverre bare takke oss selv. Fortielsen av problemenes omfang og styrke har ført til at vi har lullet oss inn i en drømmeverden. Jo visst er det behagelig å ikke vite, men det løser altså ingen problem. Vi var på (god) vei for over 20 år siden da «isfjellet» ble synlig, og her kan jeg jo legge til at Hege Storhaug var den første i Norge som skrev om tvangsekteskap – og det i Dagbladet i 1992, men tiltakene uteble, selv om det ble skrevet den ene handlingsplanen etter den andre. Slike handlingsplaner har nemlig en tendens til å bli en samling målsetninger nettopp uten konkrete handlinger.
Når politiet i 2017 fant det riktig å gå ut med en «alarm», kan det være at vi kunne takke Regjeringen, og spesielt daværende statsråder som Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen. Akkurat når det gjaldt økt åpenhet fra politiet var det nok justisminister Amundsen vi kunne takke mest. Ved flere anledninger sa at han ønsket mer åpenhet fra politiet, ikke minst for å unngå «svenske tilstander». Listhaug på sin side sto rakrygget når hun frontet politiske tiltak, til tross for sterk politisk – og personlig – motstand.
Listhaug møtte mange av disse unge kvinnene allerede på begynnelsen av 2000-tallet, det samme gjorde Amundsen, som også er den lengstsittende talspersonen for innvandringsfeltet hos FrP. Dette sakskomplekset kjenner han godt til – derfor har han også et fortrinn når det gjelder politiske løsninger fra den juridiske siden. Han begynte således i riktig retning: mer åpenhet fra politiet. La oss få problemene opp og frem. Da vil det antakelig komme enda flere stemmer til. Enda flere som tør å stå opp for egen og kanskje også familiens frihet. For det er mange familier som er låst i denne «æreskulturen», de ønsker ikke å være der, men restriksjonene for dem kan også være mange, ikke minst utstøtelse fra egne miljøer, ryktespredning og trusler.
Og jo flere som målbærer problemene, jo mer kunnskap får politikerne – og mer politisk mot. Da nærmere vi oss også mer målrettede tiltak.
Dette skrev vi altså i 2017. For et par dager siden kunne vi lese en kronikk i ABC Nyheter, signert Laial Janet Ayob, under tittelen «Norge gjør ikke nok for å bekjempe æresvold». Det er rett og slett et trist 20-årsjubileum Norge i disse dager kan markere: for det handler om det vi fortsatt ikke snakker om.