Frankrike fremstår som et mareritt, og marerittet vokser år for år. Man våger knapt å forestille seg en mulig endestasjon. For den kan umulig være annet enn et enda større mareritt enn dagens lovløse tilstander.
Den franske sikkerhetstjenesten Direction Générale de la Sécurité Intérieure (DGSI) kastet nylig en bombe inn i debatten: 150 områder i republikken er under kontroll av Muhammeds svarte fane. Dokumentet er hemmeligstemplet, men ble lekket til Le Journal du Dimanche. Det er ikke bare forsteder til de store byene, som Paris, Lyon og Marseille, som er rammet av islamsk maktovertakelse. Også mindre byer, som Maubeuge nær den belgiske grensen, opplever det samme. Her har Det muslimske brorskapet 40 prosent oppslutning, nærmere bestemt Unionen av franske muslimer (UDMF), tilsvarende Islamsk Råd Norge. Tilstanden i Maubeuge karakteriseres som «alarmerende».
Et motsamfunn vokser frem
Så hvordan fungerer slike interne islamske stater? Det kan man lese om i en ny bok, Territoriene erobret av islamismen (Les territoires conquis de l’islamisme) forfattet av Sorbonne-professoren Bernard Rougier. Rougier sendte ut noen av sine studenter til de tapte territoriene som rapporterte tilbake til ham om hvordan religiøse agitatorer pålegger omgivelsene sin totalitære agenda. Felstudiene varte i hele fire år. Studentene gled inn i nabolagene og deltok aktivt i det daglige livet. De oppsøkte moskeene, kafeene, de islamske bibliotekene, lokale fortballklubber, relevante sosiale medier med mer.
De fant et motsamfunn, et parallelt univers. I hovedsak handler konfliktene om to motstridende verdenssyn: den vestlige frigjøringen og opplysningen opp mot den salafistiske ideologien som krever blind underkastelse under Allah. Gilles Keppel, islamekspert og forsker, diagnostiserte det samme mønsteret allerede på 90-tallet. En kulturkamp mellom salafister som tar andre muslimer som gisler, med en ideologi som fører til jihad mot de «vantro» og et sekulært fransk samfunn der alle borgere er likeverdige.
Siden Kepels advarsler har Frankrike seilt med enda høyere fart mot det frie sivilisasjonens avgrunn. De langt færre salafistene har andre muslimer i sin hule hånd. De idealiserer islams tidlige maktdager som «den seirende kampen mot de vantro».
«Kyskhetspredikantene»
Gilles Kepel snakker om en kulturell kamp som pågår i Frankrike i dag:
– Det er en kulturell kamp mellom de som tar muslimske borgere som gisler med sin salafistiske visjon, en visjon som fører direkte til jihad mot de vantro – og på den annen side til de som tror at det er i det franske samfunnet for alle mennesker, uansett tro, gir samme sted, i henhold til sekularismens prinsipp.»
Salafistene overtaler sine trosfeller («vanlige» muslimer, red.) til å fortsette denne kampen i dag. Dette gir dem følelsen av å tilhøre en elite. Noe som blir godt mottatt av de sosialt vanskeligstilte klassene i forstedene til de store storbyområdene, hvor arbeidsledigheten er på 35-40 prosent, der familiestrukturer er ødelagt og hvor narkotikahandel er utbredt.
Salafistene erklærer at visse ting er urene og forbudte, som at menn og kvinner håndhilser på hverandre, som at man har jødiske eller kristne venner. «Kyskhetspredikantene» (en meningsfull benevelse), sørger for at gutta ikke dusjer nakne etter fotballkampen. De muslimene som ikke følger reglene forfølges.
Hva med muslimske jenter og kvinner?
«Å ha på seg sløret er nå uunngåelig for kvinner i visse områder. Kvinner som ikke bruker slør risikerer å bli slått og voldtatt.
Samtidig trenger kvinner sløret som en slags forsikring mot ran. Fordi kriminelle lar tilslørte kvinner være i fred.
Så mye for NRK og andre hijabisters påstand om frihet og slørbruk.
– Lisens til å selge narko
Det bør ikke vekke oppsikt at salafistene og de kriminelle støtter hverandre. De kriminelle får en slags lisens til å selge narko.
Det er gudfryktig å selge narkotika til de vantro fordi de ødelegger dem. Så de blir tilgitt.
Utenforstående tolereres ikke i disse områdene. De trues med vold av typisk muskuløse ekstremister. Barn presses ut av den offentlige, sekulære skolen som anses som anti-islam. I stedet får barna undervisning på islamske institusjoner, på illegale koranskoler eller på nettet.
Så kommer det snedige, men akk så åpenbare: Når salafistene har fått kontroll over området, fungerer de som talsmenn for området overfor lokale myndigheter. De kan kreve å få reist en moské, hvilket de får tillatelse til, sier Rougier. Salafistene forskyver slik den politiske og institusjonelle maktbalansen. Det er en snikende maktovertakelse som foregår. Altså en snikislamisering, som Siv Jensen i sin tid kalte fenomenet, til forskrekkelse for den kakklende klassen.
Frykt får de politiske dørene til å åpne seg
Kepel forteller på sin side at staten stort sett er hjelpeløs. Det er til og med et slags samarbeid mellom islamister og lokale politikere. Politikere er redde for å bli opfattet som fiendtlige mot islam. Dette gjør dem medgjørlige i møte med salafistene, ikke minst også fordi salafistene kontrollerer mange stemmer ved politiske valg. Politikere får beskjed om at hvis du gir oss det ene eller andre, så gir jeg deg 200 stemmer ved neste valg. Kjøpslåingen handler om at salafistene eksempelvis skaffer seg strategiske stillinger i byadministrasjonen, som ansvaret for boliger, for sysselsetting, og for idretts- og kulturforeninger for unge mennesker.
Rougier sier rett ut at «republikken er på retrett».
Islamofobikortet brukes aktivt av salafistene – og det er effektivt, minst like effektiv som i Norge. Man ønsker ikke å bli stigmatisert og utsatt for gjentatte verbale angrep i full offentlighet. Kortet fungerer også særdeles effektivt fordi salafistene står frem som om de representerer alle muslimer.
Gilles Kepel ser på dette som en felle:
«Islamophobia er et begrep som ble utviklet av de militante islamistene for å forhindre enhver kritikk av deres tolkning av islam og for å forene de fleste muslimer bak seg.»
Som en minister sier det anonymt til Le Journal du Dimanche: ”Det virkelige spørsmålet er: Er det ikke allerede for sent?”
Befolkningsutskiftning
På toppen av det hele ligger den konstante terrortrusselen. Ingen land i Europa er hardere rammet enn Frankrike. Jeg vitnet dette selv da jeg sist sommer besøkte Nice. Det var politi og militær på hvert gatehjørne, og Promenade des Anglais var i ferd med å bli en festning mot flere dødbringende sjåfører i en lastebil.
Befolkningsutskiftningen er i ferd med å oppløse den franske sekulære republikken. Dette forstår nok også president Emmanuel Macron. Men hvordan skal han kunne skyve islamistene tilbake fra deres maktposisjoner? Situasjonen under Macron er jo heller at han går etter sine egne landsmenn, som står på frihetens side, og straffeforfølger dem, som forfatteren Renaud Camus, dømt til to måneders betinget fengsel for kritiske uttalelser om «befolkningsutskiftning», et reellt fenomen som endog elever i barneskolen ser med egne øyner. Frankrike gjennomgår nøyaktig det som er tittelen på hans bok fra 2011, Le Grand Remplacement, den store utskiftningen.
Frankrike var Europas store kulturnasjon. Frankrike var ytringsfrihetens bauta. Det er til å gråte blod av å bivåne en stor nasjons fall. For det er den veien det går, dag og dag, år for år. Ingen gode demokratiske løsninger er å skimte. Point of no return er nådd.
Harde tider
Forfatter, historiker, tidligere pressemann og forsøkt terrordrept i 2013, Lars Hedegaard, har en betraktning på Facebook i dag om hva som kan skje i et land som Frankrike. Det er verdt å sitere i sin helhet:
Harde tider
Det er tungt å være løgner i en tid da pøbelen (altså dere lesere av Rights, red.) får alle mulige informasjoner fra kilder som de fine og rike ikke kan få has på.
Vi har sett det før. I Frankrike og Russland før makthaverne til deres overraskelse ble kastet ut.
Det er heller ikke sikkert at Europas nåværende herrer har hell med å islamisere kontinentet, før de lider samme skjebne som den franske adelen og den russiske tsaren.
Erfaringsmessig lytter herskende klasser ikke til advarsler, men holder hoffball helt til den dagen da noen kommer og stopper musikken.
Det er aldrig skjønt, men hva skal man gjøre når de fine ikke vil lytte?
Radikale Islamisten erobrern Problemviertel
Islam, identité, communautarisme… Les confidences de Macron au retour d’Israël