Astrid Meland gjør på en måte en korrekt observasjon i denne kommentaren. Selv om det fortsatt er mange dyktige Høyrefolk i den nye regjeringen er den mye mer «politisk korrekt» enn den forrige.
Det medfører en økt risiko og et større ansvar på norske journalister.
Unnvikenhet
Derfor reagerer jeg på unnvikenheten hun viser i siste avsnitt.
«Den nye politisk korrekte regjeringen til Solberg kan altså ikke gå helt bananas i miljøsubsidier og kvoteflyktninger.
Det blir ikke bare dyrt. Frp går aldri med på det.»
Slik unnvikenhet er det som har skapt den negative merkelappen «politisk korrekthet» i utgangspunktet.
Grunnen til at den norske regjeringen ikke bør drive sløsing på dårlige klimatiltak, og grunnen til at man ikke bør hente flere kvoteflyktninnger, er ene og alene fordi det er dum politikk.
Dumt
Det medfører en diger kostnad og risiko for norske velgere og skattebetalere. Det gir i beste fall en symbolsk nytteverdi for verden som helhet og for andre lands borgere. Det bør være helt unødvendig for en politisk kommentator i VG å skyve påstanden om at FrP ikke vil gå med på det foran seg.
Det er menneskene som bor i dette landet som ikke vil gå med på det. Ikke på lang sikt. De vil tvert imot føle seg lurt. Fordi de blir fortalt av vi løser problemer, og at gode intensjoner tar oss minst halvveis til målet. Fordi de blir ført bak lyset med tanke på risiko og kostnader.
Argumentet om at dette er dumt, bør altså stå på egne analytiske ben i aviskommentariatet.
Løft på sløret
Hvis ikke norske journalister retter et betydelig kritisk blikk mot de rause liberale velgjørerne som nå har kommet inn i regjering, får vi fort enda større problemer enn vi allerede har. Jeg tenker da på de som er aller flinkest til å posisjonere seg bak de «gode intensjonene».
Vi trenger journalister som instinktivt prøver å løfte på dette politisk korrekte sløret, og ikke journalister som selv forsøker å gjemme seg bak det. Vi trenger ikke journalister som selv sverger til en ren følelses- og intensjonsvurdering av kvaliteten på politikk og politikere.
Hvis ikke risikerer vi at disse nye kreftene får spillerom til å svekke landets langsiktige næringsgrunnlag og finanser, landets infrastrukturutvikling og substansen i det fellesskapet som hele samfunnet og demokratiet hviler på.