FrP-leder Siv Jensen kunngjorde i dag at hun tar partiet ut av Regjeringen. Det er en historisk begivenhet. Samtidig forsikret Jensen om at FrP fortsatt vil støtte Erna Solberg (H) som statsminister.
Statsminister Solberg fortalte på sin side at Regjeringen vil fortsette uten FrP, samtidig som hun forsikret om at Regjeringen vil styre videre på Granavolden-plattformen.
Som kjent er Granavolden-plattformen styringsdokumentet som er fremforhandlet mellom de fire partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er altså ingen grunn til at en mindretallsregjering av H, KrF og V skal styre på et dokument som inneholder FrP-gjennomslag. Underlig er det også da Jensen er tydelig på at FrP på Stortinget ikke lenger forholder seg til denne plattformen, men til partiprogrammet.
Allerede her ser vi opptakten til det som etter all sannsynlighet er den nye planen til Erna og Siv. En flertallsregjering av Høyre og FrP etter stortingsvalget i 2021, alternativt en regjering av Høyre, FrP og Senterpartiet. Sistnevnte er usikkert, både fordi Sp, som har seilt til himmels på meningsmålingene, kan avvise FrP og fordi både Sp og FrP vet at de sloss om mange av de samme velgerne.
Det eneste usikkerhetsmomentet i det jeg tror er en slik plan, er om Siv Jensen faktisk har til hensikt å lede FrP videre eller om hun har andre planer og overlater roret til noen andre når hun står til valg i mai. Eventuelt om hun kan bli erstattet. Jensens videre arbeid i FrP vil avsløre det. Tar hun nå grep og blir kjent med grasrota i partiet igjen etter 6,5 år i svart bil, kjører på med liv og lyst på Stortinget, ikke minst med dokument 8-forslag (representantforslag), og fronter FrPs kjernepolitikk i mediene, da har hun sannsynligvis et mål om fire nye år som partileder. Blir hun mer eller mindre borte i bakgrunn og inntar en slags forhandlerrolle, har hun nok planer om å forlate norsk politikk.
Så, hvorfor tror jeg det foreligger en slik 2021-plan? Det tror jeg på grunn av det som har skjedd den siste uken.
Hva skjedde egentlig?
Siden jeg allerede leker høy og mørk i politisk analyse, kan jeg bare trå til: Jeg tror overhodet ikke på den historien vi ble fortalt i dag av Siv og Erna. Til det er det for mange ubesvarte spørsmål.
De tradisjonelle mediene vil gjerne ha det til at det er en «IS-kvinne som får FrP til å forlate Regjeringen». Det forblir ikke annet enn en omskrivning av en historisk begivenhet, da FrPs avgang fra en regjering som fortsetter aldri har skjedd før i Norge. I seg selv ikke så rart, da praksisen med koalisjon- eller samarbeidsregjeringer med vidt forskjellige partier er av forholdsvis ny dato.
Og det er akkurat samarbeid som er problemet. Solberg har gang på gang bevist at hun er villig til å strekke seg langt både for å iverksette og videreføre sitt historiske prosjekt: å lede en borgerlig flertallsregjering. Det arbeidet startet ikke i 2013. Erna og Siv hadde nok beredt grunnen lenge før det. For når Høyre kunne akseptere FrP som et regjeringsparti, så ville nok Venstre og KrF føye seg – selvfølgelig etter betydelig støy i offentligheten. FrP på sin side fikk oppgaven med å bevise at det er et styringsdyktig parti. Det har de gjort, og belønningen var fornyet tillit hos velgerne i 2017.
Så kom KrF og Venstre etter 2017-valget som en Pekingeser med krav som en Alangu Mastiff. Selvsagt har Solberg skjønt at både KrF og Venstre ville stille skyhøye krav for å delta i en regjering hvor FrP er med. Den politiske avstanden mellom dem er enorm, og den er attpåtil på partienes kjernesaker. Ikke minst innvandring.
Det var da også nettopp innvandring som ble slutten på Solbergs flertallsregjering, etter at både Erna og Siv rotet det til.
Topphemmelig operasjon
I min analyse har Erna hatt Siv i sin hule hånd, men Erna har forregnet seg på et punkt: Ståldisiplinen og partipisken som eksisterer i Høyre, eksisterer ikke i FrP. Siv forregnet seg overfor eget parti når Regjeringen, eller det som nå heter de tre øvrige partiene, bestemte seg for å hente IS-kvinnen fra Syria til Norge. Siv og resten av partiledelsen trodde en dissens ville holde partiet i ro – og i regjering. For Siv hadde neppe noen planer om å gå.
Men FrP-ere tente på alle plugger. Ikke minst på grunn av prosessen. Det er uforståelig at Regjeringen beslutter å iverksette en operasjon for å hente IS-kvinnen og barna til Norge uten å informere sine egne på Stortinget. Argumentet om sikkerheten for de som var involvert i operasjon med hentingen er ikke vanntett. En kan jo blant annet spørre seg om hvorfor en måtte iverksette en «topphemmelig operasjon» på grunn av sikkerhet når journalister, også norske, har besøkt de samme områdene og leirene en rekke ganger?
FrP har vært klinkende klar på at det er uaktuelt å hente IS-ere til Norge, men har stilt seg positiv til å hente uskyldige barn. I denne saken sto vi i tillegg overfor barn som ikke er født i Norge, en kvinne som har valgt tilknytning til IS-kalifatet og som har vært ute av Norge i årevis. Ingenting, ikke engang i lovverket (heller tvert om), tilsier at de har rett på hjelp fra Norge. Så frykter Høyre, KrF og Venstre at barnet, som angivelig er sykt, kan dø, en frykt som er drevet frem av de tradisjonelle mediene. Dette mediedrevet fikk Erna Solberg til å snu. På sommeren 2019 var statsministeren klar på at IS-kvinner ikke skulle hentes til Norge, i oktober 2019 var operasjonen med henting i full gang. Nå får vi for øvrig ikke vite hvor sykt, om sykt i det hele tatt, barnet er.
Feilslått plan
Så er det ikke slik at Jensen trengte å informere hele stortingsgruppene om hva som foregikk av de samme sikkerhetsgrunner, men «noen» hadde vært nærliggende å informere. Disse noen er de som er sikkerhetsklarert og sitter i den utvidede forsvars- og utenrikskomiteen på Stortinget. For FrP sitter partiets parlamentariske leder Hans Andreas Limi, men kanskje enda verre for Regjeringens henteplan: Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde som også sikkerhetsklarert. Regjeringen visste at disse ikke under noen omstendigheter ville godta dette, og de ville heller ikke gå stille i dørene. Både Limi, Amundsen og Tybring-Gjedde var for øvrig på oppdrag i Nord-Norge da nyheten ble kjent. Siv Jensen selv var på oppdrag i Paris. Det lukter mer enn beleilig.
Da nyheten ble presentert på en pressekonferanse i regi av utenriksminister Ine Marie Søreide (H), må det ha vært som et slag i trynet på disse. Og de som frontet henteoperasjonen for FrP var Sylvi Listhaug og innvandringspolitisk talsperson Jon Helgheim. Listhaug som nestleder og medlem av Regjeringen kjente nok godt til denne operasjonen, mens Helgheim har nektet å fortelle (NRK, Politisk kvarter 15. januar) hvem som visste hva og når. Listhaug og Helgheims budskap var dissens. Men vel så viktig på en tidslinje: Samme dag som henteoperasjonen ble kjent, så var både Siv Jensen og Jon Helgheim ute på FrPs eget nettsted med følgende budskap: Jensen sa at FrP «vil ikke hjelpe IS-mistenkte hjem», mens Helgheims budskap var at «ingen IS-kvinne skal få presse FrP ut av regjering, slik at Norge får en langt mer liberal innvandringspolitikk». I samme artikkel slår det ene budskapet det andre ihjel, samtidig som Helgheim, uten sikkerhetsklarering, virker godt orientert.
Så oppdaget Siv at hun hadde feilberegnet motstanden i partiet. Strategien med dissens holdt ikke. Det gjorde heller ikke at ingen IS-kvinne skulle få FrP ut av Regjeringen eller «påminnelsen» om at uten FrP i regjering blir innvandringspolitikken mer liberal. FrP-ere var forbannet og opplevde seg – nok en gang – overkjørt av politiske seirer til småpartiene KrF og Venstre, og denne gangen også med en snuoperasjon fra Høyres side. Flere og flere forlangte en FrP-exit.
Så klarte Erna det utrolige: Å stikke til FrP om deres moral, eller rettere sagt mangel på moral, idet hun hevdet at det var «moralsk riktig» å hente IS-kvinnen og barna til Norge. Slik skulle Høyre redde sin egen ræv, men det gikk på bekostning av FrP. Rekken av exit-FrP-ere økte.
Hvilket valg hadde Siv da? Regjerings-FrP hadde malt seg selv inn i et hjørne. Nå måtte de fratre Regjeringen, og det gjorde de i dag – til stor jubel fra grasrota. FrP-statsråder har det nok tøffere da pågående saker de har jobbet over tid med, nå vil blir tatt til inntekt av de noen av de øvrige regjeringspartiene.
2021-planen
De som overvar pressekonferansene til Siv og Erna kan umulig ha unngått å merke dette: begge skrøt tilnærmet uhemmet av hverandre. Sivs skryteliste av hva FrP har fått til i regjering, var stort sett det samme som Erna påpekte. Utvilsomt har de samarbeidet om sine talepunkter. Ord som gjensidig respekt og tillit gikk igjen. Begge vektla også at FrP er et styringsdyktig parti.
Det minnet mistenkelig om hvordan de opptrådte årene før 2013. Begge oppsnakket hverandre. Så da er veien kort til å tro at de samme har brukt helgen til en ny plan, med Erna som strategen. Høyre og FrP skal jobbe for en borgerlig flertallsregjering i 2021, der de har tatt høyde for at FrPs landsstyremøte antakelig vil stille krav om aldri mer gå i regjering med Venstre og KrF.
FrP har alt å tjene på å stå utenfor regjering nå. De har ikke hatt særlig gode meningsmålinger over tid, og de har lidd mange tap i Solberg II sammenlignet med KrF og Venstre. FrP kan nå fronte sine hjertesaker og igjen skinne som et politisk parti. «Den grå regjeringen» er for dem historie. Så kan KrF og Venstre be til høyere makter om at meningsmålingene vil gå mer i deres favør, mens FrP har alle muligheter til å vokse. All den tid Siv har gitt beskjed om at FrP støtter Erna som statsminister, og Erna har forsikret om at FrP i regjering har gjort en god jobb, kan de bidra positivt til hverandre i fremtiden – hvis de spiller sine kort riktig. FrP må holde seg i tøylene på Stortinget slik at de ikke fremstår som overivrige og dundrer løs med all verdens forslag, mens det som nå er en mindretallsregjeirng kan forvente støtte i mange saker. FrP kan også hjelpe Høyre i Regjeringen med alle kostnadskrevende luftige tiltak som nå sikkert blir enda flere fra KrF og Venstre, samt være Høyres støttespiller i innvandringspolitikken – som Høyre aldri har turt å ta i. Men det krever selvsagt at FrP får noe igjen.
Så hvis Erna og Siv har en slik plan, kan det være godt for landet. Eller kanskje jeg bare drømmer. Uansett er det nok en snubletråd: FrP må bli bedre som organisasjon. De er, som de fleste som tilhører den litt mer konservative delen av politikken, individualister som er svært vanskelig å få til å gå i takt. Hvordan kan FrP mobilisere til å spille på lag når det virkelig er behov? Tiden er i alle fall perfekt nå til også å røske opp i partiapparatet.
Erna har nok innsett at den politiske avstanden mellom FrP og KrF/Venstre er så krevende at noen ville snuble til slutt, men det kan hun selvsagt ikke si høyt. Hun skal tross alt fortsette å styre med KrF og Venstre, og det skal bli et interessant skue. Ikke minst skal statsrådsposter fylles på nytt, selv om det nok blir færre enn de syv som går. Her blir det nok sammenslåinger, så kanskje KrF og Venstre kan forvente en ny statsrådspost hver. Vel så interessant blir det hvem som skal inn. Det blir kanskje vanskelig for Skei Grande å komme utenom bråkebøtta Abid Raja, selv om jeg betviler at verken hun eller Erna ser frem til en riksklovn i Regjeringen. Men gøy for oss andre kan det bli. Samtidig skal jo statsrådsposter avveies både geografisk og etter kjønn, men Høyre vil nok påse at de overtar de viktigste departementene, som for eksempel Finansdepartementet, Justisdepartementet og Olje- og energidepartementet.
Fra opposisjonspartiene, især Ap, kan vi nok forvente mye politisk spill fremover. Her gjelder det å utnytte situasjonen som «kaos» på borgerlige side. Men den som ler sist, ler som kjent best.