Mange offentlige uttalelser i Sverige mangler fullstendig rot i virkeligheten, slår den svenske samfunnsdebattanten Mattias Lindberg fast, og samler dem opp på rekke og rad.
Kriminaliteten? Den går ned
Han starter med den kraftige økningen av gjengvold, hvor han eksemplifiserer med antall dødsskytninger som rundt 2010 var på om lag ti i året. Ved inngangen til 2020 snakker vi rundt 40 i året. Eksplosjoner, som på begynnelsen av 2010 var et ukjent fenomen, økte fra 2018 til desember 2019 med 74 (fra 162 til 236). Men denne økningen hevder noen var umulig å forutse.
En av disse er svenske mediers yndlingsintervjuobjekt, nemlig kriminologen Jerzy Sarnecki. Han har blant annet hevdet at kriminalitetsutviklingen har tatt «oss og politiet med total overraskelse». Da trenger man vel ikke legge til at Sarnecki og svensk politiledelse gjerne opptrer i tospann. Men samme Sarnecki har likevel tungt for å ta inn virkeligheten: Så sent som i 2018 påsto han at gjengkriminaliteten hadde gått ned over hele Sverige, med Uppsala som en skikkelig foregangskommune. Men rett før 2020-klokkene ringte måtte kommunalråden i Uppsala be om nasjonal bistand i kampen mot gjengkriminaliteten og alle skyteepisodene.
Det er vel bare å gjenta advokat Thomas Bodströms ord fra 2015: «Sluta sprid myten at våldsbrotten ökar».
Så er det andelen som utsettes for seksualforbrytelser. Andelen som hevde seg utsatt for seksualforbrytelser lå på ca. 1,5 prosent av befolkningen i 2010, i 2018 (siste tilgjengelige tall) er prosentandelen rundt 6 prosent. Men den svenske sosialdemokraten og tidligere arbeidsminister Ylva Johansson (nå EU-kommissær med blant annet innvandring i sin portefølje), hevdet i 2017, endog i et intervju med BBC, at antallet kvinner i Sverige som utsettes for seksualforbrytelser går ned. Så trakk hun uttalelsen da det kanskje var «feil å basere seg på et år». Samme Johansson påstår for øvrig at «vi ser ingen kopling mellom kriminalitet og innvandring» i Sverige. Nei, man ser nok det man vil se, særlig ser man ikke det som ikke tjener egen karriere.
Økonomien? Innvandring lønner seg
Så bryter Lindberg løs på det som egentlig ingen land vil ha fakta på, nemlig kostnadene ved innvandringen, eller rettere sagt: den ikke-bærekraftige innvandringen. I 2015 ble det påstått, riktig nok med forbeholdet om «å lykkes med integreringen», at Sverige kunne ha en superøkonomi med 4-5 prosent BNP-vekst innen tre-fire år. Påstanden kom fra LOs styreleder Karl-Petter Thorwaldsson, som la til at svenskene kunne bli «rikest i Europa». Realitetene er en historisk svak utvikling. Prognosene for 2019-2020 forteller om en tilvekst på knappe 1 prosent.
I 2014 kom det glade budskapet, i en rapport fra revisjonsbyråret PwC, om byen Sandviken i Gävleborg som tjente over en halv milliard – i året – på innvandrere. Daværende innvandring- og integreringsminister Erik Ullenhag (nå Sveriges ambassadør i Jordan) var begeistret: «Ett öppet Sverige handlar om solidaritet men Sandviken påminner om att vi också blir rikare av öppenhet», twitret han. De lykkelige uvitende lukket nok også øynene hardt da Tino Sanandaji knuste PwCs beregninger.
På dette tidspunktet var det allerede begynt å komme faretruende signaler om innvandringens kostnader. Siden det ikke er så lett å knytte kostnader til sitt riktige navn, så het det «flyktningers kostnader» (som kjent er vi mer velvillig innstillt til flyktninger). I 2018 kom nasjonaløkonom ved Gøteborg universitet, Joakim Rist, med nye tall på bordet: En gjennomsnittlig flyktning har en livstidskostnad på 1,7 til 3 millioner kroner.
Men hvem fanden forstår vel tall når (den internasjonale) karrieren er veien og lyset?
Utdanning? Innvandrere er høyt utdannet
Siden penger og tall er ekkelt er det bedre å favne om en annen påstand: «Inn i landet strømmer ferdigutdannede ingeniører, leger og økonomer». Påstanden falt i Sverige, som her i landet, under folkevandringskrisen i 2015. Men det var visst ikke mange av disse ingeniørene, legene og økonomene som gadd å ta seg arbeid i Sverige. I Filipstad sa man det like godt rett ut: Det finnes ingen jobb for utenlandskfødte analfabeter. Da hadde byen en arbeidsløshet på 80 prosent blant innvandrere født utenfor Europa.
Så vil nok noen velge å tro at Filipstad er helt unik, så da dytter man på litt ekstra: Innvandrere har høyere utdanning enn svensker.
– Invandrarna är mer företagsamma än vi svenskar, de är mer högutbildade, de har en lägre ålder som vi behöver för vår demografis skull och åtta av tio kommuner skulle minska sin befolkning om inte vi hade invandringen. Jag tror inte att svenska folket vet om att det är så.
Nei, det vet nok ikke det svenske folk, med god grunn. Ordene skriver seg tilbake til 2011 og tilhører daværende Centerparti-leder Maud Olofsson, der foranledningen var at innvandrerstemmene skulle redde et kriserammet parti. Redningsaksjonen gikk i vasken. Ved riksdagsvalget i 2014 fikk Centerpartiet 6,1 prosent, ned 0,5 prosent fra 2010.
Velferdsstaten? Innvandring er redningen
Det er mange og ulike stemmer i Sverige som har tatt til ordet for at innvandrere, unge og velutdannede får vi anta, er redningen for den svenske velferdsstaten. Tunnelsynet er at det svenske arbeidsmarkedet trenger flere arbeidsføre, uten at følgende opplysning går inn: De fleste innvandrere i Sverige er ikke tilpasset det svenske arbeidsmarkedet og dermed blir mange av de samme en kostnad for stadig færre skattebetalere.
Men Sherlock Holmesene lever videre. For eksempel sjefsøkonom Sandro Scocco: «Kommenterer Krisen i kommunerna: ‘The quick fix är unga invandrare.’ Ser nu glad emot twitters hyllningar», lød hans twittermelding så sent som i oktober i fjor. Det var ikke så mange som bet på quick fix-løsningen, som fikk 213 likerklikk og 41 delinger.
Samtidig har Arbeidsformidlingen i Sverige år etter år hevdet at landet trenger å øke innvandringen for å berge velferden. Jeg aner ikke hvem som jobber i denne etaten, men i 2018 var det i alle fall 13.700 av dem, og innvandring har de åpenbart ikke greie på.
Det har heller ikke nåværende Centerparti-leder Annie Lööf. Som nyvalgt leder i 2011 fortale hun at hennes visjon var å gjøre Sverige til et «nybyggerland» og åpne for massiv innvandring. 30-40 millioner innvandrere var ingen umulighet for landet, med jobb fra dag én og komplett integrering. Ingen spurte henne om hvilke jobber Sverige hadde å tilby eller hvem som skulle betale for integreringskostnadene.
I 2013 fikk daværende migrasjonsminister Tobias Billström (M) på pukkelen av sjefen sjøl, Fredrik Reinfeldt. Billström hadde tatt til ordet for å minske innvandringen til Sverige, men Reinfeldt kunne slå fast at «innvandringen hadde beriket Sverige». I 2016, etter at samme Reinfeldt hadde bedt svenskene om å «öppna era hjärtan» (2014), fastslo han igjen hvor bra innvandringen er for Sverige:
– De som är fientligt inställda till invandring anklagar mig för att inte berätta sanningen om kostnaderna. Till dem säger jag: varför berättar ni inte sanningen om intäkterna?
At Reinfeldt etter åtte år som statsminister i landet ikke forsto mer av sammenhengen mellom inntekter og utgifter er forstemmende, men han hadde en alliert i den nåværende statsminister Stefan Löfven. I april 2015, etter et halvt år i statsministerstolen, mente Löfven at det ikke fantes noen grense for hvor mange innvandrere Sverige kunne ta imot. Men allerede samme høst var han mer i tvil, og da var skylden alle andre land som ikke tok «sin del av ansvaret».
Löfvens Socialdemokraterna hadde for øvrig allerede i 2013 satt seg et hårete mål: Innen 2020 skulle Sverige ha den laveste arbeidsløsheten av alle land i EU. Men i 2019 forsvant dette målet som dugg for solen. Skylden fikk budsjettet, som dels var utformet av M og Kd, samt at den nye Löfven-regjeringen måtte ta hensyn til overenskomsten mellom fire partier. Men, slemme budsjettet, liksom? Uansett beleilig, all den tid formelen for å trylle frem mer penger enda ikke er funnet opp.
Trøstes av løgn
Lindbergs betimelige spørsmål er hvorfor disse uriktige påstandene ikke ble tilstrekkelig kritisert. Han viser til påstanden om at måten gammelmediene omtaler innvandringen påvirker opinionen ved å henvise til en statsvitenskapelig analyse av svensk politikk av Andrej Kokkonen fra 2013. I tillegg påvirker journalisters personlige ideologi deres rapportering, for eksempel i valg av kilder. Bedriftsøkonom og tidligere MED-medlem Erik Kärnekull har analysert hundretusener av artikler fra Sveriges 16 største aviser, og kommet til at svenske dagspressejournalister systematisk velger ut venstreorienterte kilder på bekostning av høyreorienterte. Det skjer på tross av at pressestøtten har som mål å fremme en allsidig nyhetsformidling, påpeker Kärnekull. Som kjent er ståa den samme her på berget.
Det samme gjelder journalistenes egne partipreferanser. I Sverige, som i Norge, finner vi mange journalister i den rødgrønne båsen. Noen utskudd finnes nok både til venstre og høyre, men de drukner i den insisterende menigheta. Og som Lindberg minner oss om: når de fleste tenker likt, blir det færre som tar et dypdykk i det som de fleste journalister mener «låter rimelig».
Den tredje faktoren Lindberg peker på er sosiale medier. Han mener at det har skjedd en posisjonsforandring ved høyresidens gjennomslag i sosiale medier. Da ikke bare som en motvekt, men også at alternative medier påvirker rapporteringen i de tradisjonelle mediene.
Jeg mener Lindberg har rett i sin analyse, men det kan vel også legges til at noen faktisk tror på mange av de mytene som er skapt om innvandringen. Det er folk som enten er så sterk i troen at ingenting påvirker dem, eller de velger å tro på den flerkulturelle drømmen som en slags trøst. Noe annet ville jo bety at de må innrømme at de har tatt feil. Og vi kan vel slå fast at det er langt mellom journalister og politikere som innrømmer feil. Særlig når den er irreversibel.
Mattias Lindberg i Expressen: 2010-tallet – de grundlösa påståendenas decennium