Høyesterett behandlet den 7. og 8. januar to saker som vil få stor betydning for hvor grensen skal trekkes mellom ytringer som rammes av Straffelovens § 185 (den såkalte «rasismeparagrafen») og Grunnlovens § 100 som fastslår at det skal være alminnelig ytringsfrihet. Det samme gjør Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) i art. 10.
Rettsgrunnlaget
Både Grunnloven og EMK fastslår at ytringsfriheten ikke er absolutt. I Grunnloven heter det blant annet:
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
EMKs bestemmelse, som Norge også er bundet av, er langt mer svevende. Her heter det at ytringsfriheten kan begrenses av
(…) hensynet til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter ( …)
Utfordringen er at vi i 2008 fikk en bestemmelse i Straffeloven § 185 som lyder som følgende:
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.
Det er grensen mellom hva som er tillatt etter Grunnlovens § 100 og forbudet i Straffelovens § 185 som Høyesterett i disse sakene skal avgjøre. Dette gjelder to saker som langt på vei omfatter samme type ytringer – ytringer som kan karakteriseres som religionskritikk eller hatefulle ytringer (her mot muslimer) som enkeltgruppe.
Sakene
En av sakene gjelder en 70 år gammel kvinne som i en kommentar på Facebook brukte de lite flatterende ordene «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk» om samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Kvinnen ble dømt til 21 dagers betinget fengsel og 10.000 kroner i bot, en straff som av lagmannsretten ble skjerpet til 14 dager ubetinget fengsel.
Den andre saken gjelder en mann i 50-årene som i en lukket Facebook-gruppe ble ilagt en bot på 12.000 kroner for å ha fremsatt følgende tre ytringer:
1: Fordømrade svineri denne satans islam kulten.
2: Det er vel bedre å fjerne disse avskyelige rottene fra jordens overflate selv tenker jeg!!
3. Ja de forsvinner den dagen disse steppebavianene reiser dit de hører hjemme.
For ytringen i pkt. 1 ble han frifunnet. Utsagnet ble ansett som lovlig religionskritikk, selv om den var særs lite elegant fremført. For noen tiår siden hadde nok en slik uttalelse blitt rammet av den sovende blasfemiparagrafen som sist ble anvendt mot Arnulf Øverland på 30-tallet etter hans foredrag i studentersamfunnet med tittelen «kristendommen, den tiende landeplage». Blasfemiparagrafen ble utrolig nok ikke opphevet før i 2015. Øverland ble forøvrig frifunnet. For ytring 2 og 3 ble tiltalte dømt av lagmannsretten.
De to sakene skiller seg fra hverandre ved at den ene saken gjelder en ytring rettet mot en enkeltperson, dvs. Sumaya Jirde Ali, mens den andre saken er uspesifisert. Sistnevnte ytringer kom i et kommentarfelt der utgangspunktet var profeten Muhammeds ekteskap med Aisha som ble «fullbyrdet», dvs. han hadde sex med henne da hun var 9 år og han over 50 år.
Det Høyesterett i begge sakene nå må ta stilling til er om utsagnene går ut over ytringsfrihetens rammer og er straffbare etter Straffelovens § 185.
Grensegang
Det er ingen gitt å vite hva Høyesterett vil falle ned på i disse to sakene. Det at Høyesterett i det hele tatt har tatt opp sakene til behandling viser at også de har sett behov for en avgjørelse her. Det er tross alt et mindretall av anker til Høyesterett som tillates fremmet. De aller fleste anker blir nektet fremmet slik at lagmannsrettens dom blir stående.
Det er helt klart at bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnlovens § 100 står sterkt og at det skal mye til å straffe noen for sine ytringer. Da straffelovens § 185 ble vedtatt var det heller aldri meningen å innskrenke § 100. Det Høyesterett må avgjøre er om noen av ytringene likevel faller inn under de unntaksbestemmelsene som ligger i § 100.
Når § 185 skal anvendes på en ytring så skal tolkning skje ut fra hvordan den alminnelig lytter eller leser oppfatter ytringen. Problemet blir da om høyesterettsdommere er kvalifisert til å mene så mye om det. Hadde de vært «helt alminnelige» hadde de aldri blitt utnevnt som høyesterettsdommere. På den annen side kan man vanskelig avgjøre slike saker ved en rundspørring på gaten. Og hva man får som svar avhenger helt av den enkeltes politiske ståsted, der såkalte høyreorienterte kanskje lettere vil falle ned på at hovedregelen i Grunnlovens § 100, mens de som føler tilhørighet til venstresiden nok vil ha en tilbøyelighet til å forby krenkende uttalelser mot de som defineres som minoriteter.
Det Høyesterett først må vurdere er hvorvidt man skal se på ordlyden alene, eller om tolkningen skal være «kontekstuell», det vil si man må se på i hvilken sammenheng uttalelsen falt.
Formkrav?
Forsvarerne i saken vil helt klart mene at man må se på sammenhengen. Når det gjelder samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali så har hun ikke akkurat vært tilbakeholden med karakteristikker av de hun har oppfattet som sine motdebattanter. Da kan det jo tenkes at hun må finne seg i mer enn dersom hun ikke hadde vært aktiv i mediene. Når det gjelder kommentarene fra 50-åringen i en lukket Facebook-gruppe der man diskuterte pedofili i islam – det er jo tross alt et ubestridt faktum at seksuell omgang med et ni år gammelt barn i dag anses som pedofili som straffes meget strengt – er spørsmålet om man kan man straffes for å uttrykke avsky mot noe som er sant, selv om ytringen i seg selv var svært lite elegant utformet?
Loven oppstiller ingen formkrav for hatefulle ytringer – det er nå en gang ikke alle som er i stand til å be folk «dra til helvete» på en så elegant måte at man gleder seg til reisen.
Til slutt en liten juridisk spissfindighet – hvis noen kalles «steppebavian», er dette egentlig en hatefull eller rasistisk ytring? Forsvareren mente at dette i så fall er å betrakte som en æreskrenkelse, men det var han jo ikke tiltalt for.
Det er ikke til å komme utenom at mye hadde vært vunnet om Straffelovens § 185 snarest hadde blitt opphevet. Det er satt i gang en aksjon for nettopp det som man gjerne må melde seg på dersom man føler for det.
Høyesteretts dom i de to sakene ventes å foreligge om noen uker og vi kommer tilbake med en omtale da.