I går ble det kjent at Norge henter en IS-kvinne (29) og hennes to barn, en gutt på 5 år og en jente på 3 år, fra Syria. Hennes identitet eller hvor i Norge hun bodde er ikke gjort kjent, av hensyn til barna heter det, men ifølge blant andre NRK skal det være en norskpakistansk kvinne.
At kvinnen og barna hentes til Norge handler om at gutten (5) er syk. Eller som utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) konsekvent sa da dette ble kjent; gutten er «angivelig syk».
Kynisk mor
Hvorvidt denne gutten er syk og eventuelt hvor alvorlig syk han er, kan vi vanskelig vite. I september i fjor ble det kjent at kvinnen, som da befant seg i Al-Hol-leiren, nektet gutten helsehjelp som norske myndigheter la til rette for. Hun skal visstnok ha fryktet at gutten skulle bli tatt fra henne.
Kvinnens norske advokat Nils Christian Nordhus var heller ikke nådig i sin dom:
– UD forsøker å dekke til regjeringens etiske bunnivå ved på uriktig grunnlag å skyve ansvaret over på mor. Dør gutten, er det flertallsregjeringens ansvar, fastslo Nordhus.
Trusselen fra advokat Nordhus fikk det nok til å gå kaldt nedover ryggen til de blankpolerte i Regjeringen. At kvinnen selv, ved å tilslutte seg IS, uansett hvilken tilknytning hun har hatt, har bidratt til å utsette både barn og voksne for groteske hendelser, ble ikke en sentral faktor. Et sykt barn, en liten norsk statsborger, som moren var villig til å la dø ved å nekte han helsehjelp, ble ikke et tema i offentligheten, verken fra Regjeringen eller hovedstrømsmediene. For sistnevnte har det heller vært tvert om, MSM har opptrådt aksjonistisk for at IS-mødre skal hentes «hjem» til Norge, blant annet ved aktiv bruk av bilder av barna.
Sannheten er at vi snakker om en kynisk mor. Hun visste at veien tilbake til Norge gikk via barna, og Regjeringen lot seg dirigere. Med borgernes skattepenger har det vært et nitidig arbeid for å få dem ut av Syria og til Norge. Hva har denne saken kostet så langt – og hvor mange millioner kroner vil regningen ende på?
En stor regning sitter i alle fall FrP med. Partiet har lovet «ikke å løfte en finger» for å hente IS-kvinner til Norge, som FrP-leder Siv Jensen sa til landsstyresalen i mars 2019. Til applaus. Men finansminister Jensen lot seg altså overbevise om å finansiere henteprosjektet – i taushet overfor sine egne.
Hvordan denne saken er blitt «løst» av Regjeringen er en skamplett for demokratiet.
Den innerste sirkelen
– Vi har holdt på med dette i Regjering siden i oktober, sa kulturminister og Venstreleder Trine Skei Grande i dag på Politisk Kvarter (NRK), og føyde til:
– Avgjørelsen ble tatt i den innerste sirkelen i Regjeringen.
Hvem er så den innerste sirkelen i Regjeringen? Vi kan enkelt og greit slå fast at dette visste FrP i regjering, men samme FrP valgte ikke å fortelle noe til FrP på Stortinget. Det er uhørtpå alle måter. Skei Grande prøvde å unnskylde det med at «det var et så farlig prosjekt» (for de involverte fra Utenriksdepartementet), at færrest mulig måtte vite noe om det. Sannheten er vel heller at Regjeringen visste at motstanden i FrP, både på Stortinget og hos fylkeslag, ville bli betydelig, og dermed gikk regjerings-FrP med på en prosess som var å svikte eget parti.
Innvandringspolitisk talsperson, Jon Helgheim, som møtte fra FrP i Politisk Kvarter, ville på sin side ikke si hvem som visste hva og når. Det er syltynt, gitt at flere FrP-ere har gitt klart uttrykk for at dette fikk de vite gjennom mediene etter at utenriksministeren hadde fortalt det. Det handler ikke minst om FrPs medlemmer i Stortingets utenrikskomité, Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde. Sistnevnte er for øvrig også sentralstyremedlem.
Både Amundsen og Tybring-Gjedde gikk ut etter at saken ble kjent og slo fast at beslutningen er gal og at de er overrasket over prosessen. Begge skjønner nok mer enn godt at dette er et svik mot sine velgere. «Selvskading«, erklærte Amundsen, mens Tybring-Gjedde vil gå ut av regjering. I dag har Frp-fylkesledere i Troms og Finnmark og Innlandet sagt de vil ut av regjering og krever ekstraordinært landsstyremøte.
Om regjerings-FrP trodde de skulle overleve dette, var antakelig planen å sende Sylvi Listhaug ut i felten for å forklare hvor sterke motstandere FrP egentlig er av å hente IS-kvinner til Norge. Men regjerings-Listhaug har som nestleder i partiet sveket sine egne like mye som de øvrige.
Når tausheten var brutt, og IS-kvinnen og barna hadde krysset Syria-grensen, var løsningen for FrP å ta dissens.
– Vi vil ikke hjelpe IS-mistenkte kvinner hjem. Vi står på vårt standpunkt og tar derfor dissens i regjeringen, og står ikke bak den beslutningen flertallet av regjeringspartiene har gjort i denne saken, sa Jensen på FrPs hjemmeside, under tittelen «Galt å hente IS-siktet kvinne til Norge».
Jo da, galt eller ikke, men hvor galt er det ikke å fortelle Regjeringens partifeller på Stortinget om hva som foregikk? Hvor mange IS-ere er det plass til på en dissens?
Angrer
Kvinnen er å anse som en krigsforbryter – med norsk pass. Men hvor mange oppfatter henne som «norsk»? Hun har bevist sitt egentlige jeg ved å tilslutte seg IS, hun har vendt ryggen til Norges frihetsverdier og forlatt landet til fordel for IS. Hun har ingen interesse av det norske fellesskapet, som hun demonstrativt viser også ved bruk av nikab.
I dag sier IS-kvinnen at hun angrer, men hva er det egentlig hun angrer på? Er det noen som vil snakke om hennes etiske bunnivå, om hennes ansvar? Hva står hun for? I hvilken grad utgjør hun en sikkerhetstrussel for Norge? Sistnevnte skyfles bare over til sikkerhetspolitiet. PST vil nok ta saken videre, og påse at hun får sin straff? Og hva vil en passende straff være i denne saken, der vi altså skal oppklare hva hun har bidratt med på fremmed jord?
Skal vi straffe henne for at hun har vært medlem i en terrororganisasjon, men frita henne for ansvar for hva denne terrororganisasjonen utførte av groteske handlinger? Hun var «bare» en mor, som tilfredsstilte en (eller flere) IS-krigere, men ellers skjønte hun ikke et kvidder av hva IS sto for?
Igjen er det vel barna som skal dyttes foran henne, dertil en mor som har bevist at hun ikke er skikket til å være mor. Ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) bør ikke barna separeres fra mor idet de ankommer Norge. De hevder at en «adskillelse på flyplassen like etter retur kan føre til en såkalt ‘symptomeskalering’ – altså at barnas psykiske tilstand forverres». Spørsmålet er om ikke en slik avgjørelse bør tas etter at man har møtt både barna og mor.
Men det som ikke burde være et spørsmål, er hvorvidt barna skal fratas henne. Foreldre i Norge har blitt fratatt sine barn for langt, langt mindre enn det denne kvinnen har utsatt sine barn for. Barnas beste blir heller ikke ivaretatt ved å la hennes familie overta dem. Her må Norge også tenke på hvilke signaleffekter saken gir.
En alvorlig signaleffekt av det som skjedde i går er at nå vet de resterende «norske» IS-kvinnene hva som er oppskriften på å bli hentet til Norge: Sørg for at et av barna dine blir alvorlig syk.