Presten og forfatteren Helena Edlund skriver «et brev» til regjeringen Löfven. Hun lurer på hvor hun og andre svensker skal søke asyl. Det landet hun en gang kjente har forsvunnet i vold og utrygghet. Som HRS kunne fortelle fra Portugal, gir flere og flere svensker opp hjemlandet sitt og flytter for godt, eller kanskje rettere sagt; flykter for godt. Noen drar også til Polen og Ungarn.
Hedlund har skrevet en sjelden sterk tekst på bloggen sin. Den åpener slik:
Mitt brev til regjeringen: Hvor skal vi søke asyl?
«Det verste var når mine barn ble så store at de begynte å spørre om kulehullene i veggene, eller når de ble vekket av bomber midt på nettene og jeg skulle forsøke å roe dem. Alt kom så nært. Mennesker ble skutt til døde forav porten vår, flere og flere av mine venner ble rammet. De fikk sine hus ødelagt av eksplosjoner, sine biler brent opp. De og deres barn ble angrepet, voldtatte og ranet. Min eldre sønn startet hver dag med å sjekke hvor det hadde skjedd mord og bombing for å forsikre seg at ingen han kjente hadde blitt rammet. Hverdagen ble påvirket. Vi turte ikke gå ut på kveldene lenger, eller slippe barna våre ut for å leke. Etter hvert handlet alle diskusjoner om sikkerhet, i det minste å prøve å beskytte barna. Våre religiøse bygninger ble vandalisert. Da vi samlet oss for religiøse høytider, prøvde vi å tøyse bort bort faren, eller sa åpent til hverandre at ‘smeller det nå så dør vi i alle fall nær Gud’. Da jeg åpent protesterte mot den førte politikken, mistet jeg jobben og hjemmet mitt, fordi kritikk av regimet ikke var tillatt. De som kunne begynte å flytte til utlandet. Til land der de ikke lenger trengte å være redd, der barna deres kunne vokse opp i sikkerhet. Vi som ikke hadde den muligheten ble igjen.»
Skulle ovenstående beretning gi rett til asyl i Sverige? Formodentlig. Problemet er bare at det er min families beretning, og vi bor allerede i Sverige. Senest i natt våknet vi klokken ett av bomben på Östermalm i Stockholm. En venn postet på Facebook: ‘En sprengladning detonerte akkurat nå på Gyllenstiernsgatan. Fasade og biler totalt ødelagte. Vinder op til 60 meter unna knuste. Redde mennesker på gaten i nattklær.’ To timer senere detonerte en kraftig bombe i sentrale Uppsala. To bolighus på Österhalm er evakuert og beboerne ført til en nærliggende skole ettersom edningstjenesten vurderte at det fantes en risiko for at bygningene raser sammen.
Her kan du bestille den svenske utgaven av Islam. Den 11. landeplage, Landsplågan islam.
Fra Edlunds blogg, der hun beskriver seg selv slik: Präst, författare, skribent. Stockholmsbaserad norrlänning med faiblesse för det fria ordet och den franska revolutionen.
Her befinner vi oss altså i dag. I min gamle hjemby Malmø ble det normalt å våkne til bomber og skuddsalver, jeg har skrevet om situasjonen der tidligere. Nå er det likedan i Stockholms indre by. Jeg har mistet oversikten over venner med familiemedlemmer som har blitt ranet, mishandlet, voldtatt eller fått sine biler brent opp eller trappeoppganger sprengt. For de som har levd i relativ trygghet i landets mer privilegierte områder er dette noe nytt, men de som lever i utsatte områder har hatt det slik i mange år.
La meg gå rett på sak: Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil ikke at mine barn skal normalisere bomber, mord og voldtekter, eller velge klær ut fra risikoen for å bli ranet. Jeg har sett nok av krig, konflikter og hat på nært hold og jeg vet hvordan det påvirker mennesker (Edlund har tjenestegjort i Afghanistan og Kosovo, red.). Jeg vet dessuten hva som skjer i et samfunn når innbyggerne får nok og tar makten i egne hender. Det er neste steg, og det vil jeg ikke at mine barn skal behøve å oppleve.
Nei, jeg vil leve i et land som er som Sverige var for tjue år siden – med feil og mangler,lite kjedelig og anstendig, men rolig og velfungerende og et forbilde på mange områder. Det landet eksisterer ikke lenger. Det landet har dere ødelagt, dere som har prioritert åpne grenser, godtroendhet og solidaritet med terrorister fremfor sikerhet for deres eget folk. Dete har solgt oss ut, forvandlet vårt samfunn til en møteplass for pøbler og terrorister – og deretter beskyldt oss som protesterer for å sverte «Sverigebildet». Men krigen er allerede her, som Widar Andersson skriver. Nå ser vi hjemmene våre bli sprengt, trøster barna våre og forsøker å beskytte oss selv så godt vi kan. Men er det i det hele tatt mulig innen Sveriges grenser? Hvis ikke engang Östermalm er skånet – bomben detonerte ironisk nok et kvartal fra TV-huset og Sveriges Radio – hvor er det da trygt?
Så – hva nå? Nå som dere i regeringene Reinfeldt og Löfven har forvandlat Sverige till ett grenseløst og mangekriminelt samfunn, hvilket råd har dere til oss som har elsket Sveriges ro og trygghet? Hvor skal vi dra for å søke asyl? Kan du fortelle meg det, Stefan Löfven? Hvor kan dine innbyggere søke beskyttelse og trygghet? Du behøver ikke å stamme at det er «uakseptabelt», det vet vi allerede. Du behøver heller ikke gjenta at dere skal «knuse den organiserte krominaliteten» eller at «det skal være ordning och reda», det vet vi at dere ikke evner. Hvordan har det gått hittil, synes du? Uansett om vi er født i Sverige eller har søkt beskyttelse her – hvor skal vi dra nå? Sviket mot oss alle er som en dyp avgrunn.
Her kan du støtte Helena Edlund økonomisk.
Vips:: 0046 72 356 77 56
Bank: SHB 6157 420 955 011
Hovedfoto: Helena Edlund, skjermdump fra YouTube.