I likhet med Fremskrittspartiet (Frp) som har blitt satt i gapestokk og politisk spagat av egen regjering, feiler heller ikke det moralske kompasset mitt noen ting i denne saken. At min egen partileder, partiledelse samt regjeringskolleger mener annerledes – etter egen snuoperasjon/knefall – synes jeg bare er tragisk for alle de tradisjonelle Høyre-velgerne som nå sitter og undrer på hvorfor vi særbehandler og forhandler med IS-terrorister.
Brudd på all fornuft
Beslutningen om å iverksette en krevende og farlig utenriksoperasjon for å hente IS-kvinnen og hennes to barn – som har blitt brukt som pressmiddel av henne – er tatt på et selvstendig, utenomrettslig, etisk-politisk grunnlag. Og det bryter med all fornuft.
Samtlige partier på Stortinget har ønsket det angivelig syke barnet – som det godt mulig at faktisk er syk – returnert om det lider av alvorlig sykdom.
IS-kvinnens advokat har hittil nektet å bekrefte noe som helst om barnet. Det eneste vi vet er at verken Utenriksdepartementet (UD) eller Regjeringen har dokumentasjon på at barnet var alvorlig syk før ankomst. Likevel lot disse seg utmanøvrere av en siktet IS-terrorist, hennes advokat og venstresiden (inkludert noen av de som på mirakuløst vis befinner seg på innsiden av den borgerlige regjeringen vår).
Regjeringens posisjon var at barnet enten skulle motta lokal behandling eller hentes til Norge – uten følge av moren. IS-kvinnen spilte store deler av den norske Regjeringen og UD trill rundt, og var i ytterste konsekvens villig til å la sitt eget barn dø. Dette beviser det faktum at barnet ble tilbudt flere alternativer for behandling. Norge strakk ut en hånd, ikke bare én gang, men flere ganger.
Ingen rettslig obligasjon
Disse hendene ble strukket ut, helt frivillig, av rent humanitære årsaker, med støtte fra samtlige partier i Regjeringen. Det foreligger ingen rettslig obligasjon til å hente verken barnet eller IS-kvinnen hjem. Beslutningen om å innfri kravene hennes – og dermed sette presedens for fremtidige forhandlinger og knefall for terroristers krav – var av Regjeringens egen frie vilje, og en snuoperasjon som bunnet i moralsk posering, dårlig dømmekraft og speilvendt perpektiv. Det er ikke bra for barn med norsk statsborgerskap i utlandet.
Tilbudet om å garantere medisinsk hjelp i utlandet er ikke noen rettslig obligasjon. Og i hvert fall ikke statsfinansiert hjemreise. Du hadde ikke fått det om du hadde skadet deg eller blitt syk på utenlandsferie. Dette skriver UD på Regjeringens internettsider:
««Det hender at norske borgere i utlandet forventer, og endog krever at norske myndigheter dekker utgifter til så vel lege- og sykehusbehandling som til hjemreise. Utenrikstjenesten har imidlertid ikke midler til disposisjon for slike formål. Utenriksstasjonene kan derfor ikke dekke kostnader eller garantere for utgifter til sykehus, hjemreise eller liknende med mindre det foreligger garanti fra den enkelte selv, pårørende, arbeidsgiver eller andre. Dersom ingen kan garantere for utgiftene, kan utenriksstasjonene i særlige tilfeller yte nødlidenhetslån.
(…)
Norske borgere som er utflyttet fra Norge har ikke rett på dekning av utgifter til medisinsk behandling, uavhengig av bosted, da de ikke lenger er medlemmer av Folketrygden. Som utflyttet regnes personer som har oppholdt seg eller har til hensikt å oppholde seg i utlandet i mer enn 12 måneder eller mer enn seks måneder pr. år over en periode på to år eller mer. Unntatt fra dette er bl.a. studenter med studiefinansiering fra Lånekassen og personer som har fått innvilget frivillig medlemskap i Folketrygden.
(…)
Det er heller ikke mulig for utenrikstjenesten å dekke eventuelle utgifter til lete- eller redningsoperasjoner for nordmenn som er savnet etter ekspedisjoner i utlandet. Også i slike tilfeller vil bistanden måtte begrenses til å varsle og følge opp overfor ansvarlige myndigheter på stedet.»
Likevel, har samtlige partier på Stortinget og i Regjeringen, inkludert Frp, ønsket å tilby den uskyldige sønnen til IS-kvinnen hjelp, men under forutsetningen av at den enten fant sted lokalt (utenfor leiren) eller i Norge, uten morens retur. Dette fortjener anerkjennelse, ikke pekefingeren fra godhetsposører som ikke evner å se større bilder og sammenhenger i politikk.
Presedens
Nå har vi begått det store feiltrinnet at vi har satt presedens for forhandlinger med terrorister på deres egne premisser, og dermed svekket sikkerheten til nordmenn i utlandet.
Vi har viket for våre egne prinsipper og gjort oss selv svakere. Samtidig har vi også svekket felleskapet i nasjonen ytterligere, og nettopp felleskapet skal betale de millioner av kroner som det har kostet å hente IS-kvinnen hjem, og hva det vil koste å dra henne gjennom rettssaker og beholde henne – en landsforræder som utnytter rausheten vår – i velferdssystemet vårt.
Dessverre er dette en beslutning som kommer fra mitt eget (styrings-)parti Høyre, ledet an av minipartiene KrF og Venstre som har snudd 180 grader i saken og gjort knefall for IS-terroristens krav og kyniske utnyttelse av eget barns helse som pressmiddel.
Jeg er ikke bare opprørt over hvor dårlig dømmekraft min partileder, partiledelse og mitt partis statsråder utviser i denne saken. Jeg er også lidenskapelig frustrert over den retningen som partiet mitt beveger seg i, raskere og raskere. Det er ikke bare hos nabopartiet at begeret fylles opp. Høyre må ta til fornuften og bevege seg i en konservativ retning snarest mulig. Vi skal tross alt være Stortingets eneste selverklærte konservative parti.
Og fanden om dette er konservativ politikk…