Frogner kirke har lagt ut denne invitasjonen på blant annet Facebook for et arrangement søndag i går:
«Tradisjon tro feirer vi Hellige tre kongers fest på Schafteløkken Frogner menighets hus. Sunniva Gylver, prest i Fagerborg og Bushra Ishaq, lege, forfatter og forsker deler refleksjoner om religionsdialog, vennskap og prosessen med å utgi felles bok med kristne og muslimske tekster om hverdagstroen. De ga i 2018 sammen ut boken ‘Tro på tvers’.»
En uærlig og feig kirke
I møte med islam er Den norske kirkens (Dnk) fremste varemerke regelrett uærlighet. Man vil ikke ta innover seg eller innrømme noe så åpenbart at kristendommen og islam er to motsatser. Det meste av de enorme forskjellene på det passifistiske, nåde- og barmhjertighetsbudskapet opp mot det krigerske og nådeløse i islam, kan kun tilskrives to personer: Jesus og Muhammed, to diamteralt motsatte skikkelser. Her bør det føyes inn følgende med tanke på kranglefantene der ute: Islams ble stiftet i 622, da Muhammed tilranet seg makt i Medina ved hjelp av brutal vold, ikke da han vandret mislykket rundt i Mekka som en angivelig myk profet. Det er en historisk akseptert kjensgjerning.
Bushra Ishaq på Dagsrevyen 25. februar 2015 om sin «undersøkelse» av verider blant muslimer. Den viste at muslimer og vi vestlige er så godt som helt like.
Synniva Gylver fremstår som lite annet enn en hippi-prest, og en slik venstreorientert kaliber glir svært godt inn i dialogindustrien som Dnk er en meget aktiv aktør i. Bushra Ishaq, aktiv i den ekstreme Minhaj-moskeen, har utmerket seg gjennom mangfoldige år som en nidkjær og bokstavtro person, som blant annet har fartstid i ledelsen til islamistiske Muslimsk Studentsamfunn (MSS). For 11 år siden spurte jeg rett ut i Aftenposten om følgende: Hvorfor bruker ikke Ishaq hijab, all den tid hun selv forfekter at dette er påbudt i islam? Er dette en bevisst strategi for å forlede oss nordmenn til å tro at hun står for angivelige liberale verdier?
Kirkens elsk på islam
På dagen for Hellige tre kongers fest finner altså Frogner kirke det riktig å invitere Ishaq inn i varmen. Man baner vei for islam, og dette er en vedtatt holdning innen kirken overfor islam. Dette kom i aller høyeste grad frem i professor Terje Tvedts boksuksess Det internasjonale gjennombruddet: Kirken medvirket i aller høyeste grad eksempelvis til å etablere Islamsk Råd Norge, et råd som har vært en vandrende islamistisk skandale gjennom årene. Og det finnes logikk bak dette. Kirken øynet antakelig muligheten for en ny vekst for sin tro, en vitalisering av kristendommens innflytelse i et Norge preget av den sekulariserte moderne tiden og stadig mindre religion. Med det sterkt misjonerende islam som entret det norske huset, håpte nok Dnks ledere at også den skulle trekke til seg nye troende og gjenreise makt. En annen forklaring er vanskelig å spore.
Dnk valgte tidlig å stille seg helt bak Kirkenes Verdensråds linje om dialog mellom religioner, skriver Tvedt i boken. Han presiserer sin granskning slik:
Dialoglinjen ble administrert av Mellomkirkelig råd, og flere av de sentrale aktørene var også på ulike tidspunkt samtidig en del av det humanitær-politiske komplekset, både innenfor bistandsfeltet, menneskerettighetsarbeidet og asyl- og integreringsområdet (se nedenfor). Dialogpolitikken fikk hele tiden finansiell støtte fra staten, i perioder også fra Utenriksdepartementet. Hovedlinjen var den samme fra slutten av 1980-årene og frem til det internasjonale gjennombruddets slutt, og var med andre ord bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelsen av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller av hva den faktisk oppnådde (reds. utheving).
Nettopp. Når har vi sett forferdelse fra Dnk når det ropes Allahu Akbar og drepes? Når har vi sett Dnk i forferdelse over utdrivelse av kristen fra Midtøsten og nedslakntninger afv kristen i Afrika?
Dialogen med mullahene fortsetter i 2020
Dnk var tvert om svært så vennlig overfor en religion som er helt forskjellig fra kristendommen, forteller Tvedt videre. Dnk var rett og slett ikke opptatt av å snakke om de teologiske forskjellene!
Den norske kirke og Mellomkirkelig råd representerte i disse tiårene en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam i forhold til hva som hadde preget tilsvarende møter mellom islam og kristendommen opp gjennom historien. Ikke minst er det et slående trekk at der kristne tradisjoner er fulle av teologiske verker der Koranen og den islamske tro diskuteres med det største teologiske alvor, var norske kirkeledere ikke bare stort sett tause når det gjaldt kritikk av islamske trossetninger: Teologene drøftet ikke teologiske forskjeller. Mellomkirkelig råd var mer opptatt av politikk enn av teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten.
Og så langt jeg har registrert har heller ingen sentrale i Dnk tatt til motmæle mot Tvedts argumentasjon og dokumentasjon. Kan dette tolkes som annet enn at Tvedt har rett i sine observasjoner og slutninger?
Dnk kommer nok til å fortsette dialoglinjen med mullahene, tror jeg. Slik svikter Dnk enhver frihetsorientert muslim som vil bli kvitt de klamme imamhendene, de som ønsker å omfavne den personlige friheten og et helt privat forhold til en antatt guddom. Også i Frogner kirke utøves det samme sviket – inkludert overfor egen tro.
En ekte dialog hadde nemlig tatt for seg volden i islam, for ingen annen verdensreligion er i nærheten av mengden voldelige tekster som islam besitter grunnet Muhammeds brutalitet. I en ekte dialog hadde Dnk uten slinger i valsen satt krav om at «noe må gjøres» med disse tekstene som daglig dreper mennesker.