I går kveld var det show time av de sjeldne i Debatten på NRK. Programleder Fredrik Solvang hadde væpnet seg til tennene med skarpe spørsmål, spørsmål som «hele nasjonen» vil ha svar på: Regjeringen, ved Høyre og FrP, var i fjor tydelig på at IS-kvinner ikke skulle hentes tilbake til Norge. Så snudde man i oktober. – Hva skjedde? spør Solvang innledningsvis:
Solvang: – Har en terrorsiktet kvinne klart å presse seg tilbake til Norge ved hjelp av barnet sitt?
Jan Tore Sanner (H): – Nei, det er ikke situasjonen. Dette har vært en utrolig krevende og vanskelig sak som har mange dilemmaer i seg.
Dette var løgn nummer 1 fra Sanner. Selvsagt presset kvinnen seg til Norge, hvilket kommer tydelig frem senere i sendingen.
Vi fortsetter like etter der løgnen bekreftes:
Sanner: – Høyre har ikke ønsket å hjelpe mor hjem til Norge, men vi sto til slutt i en situasjon hvor det var eneste mulighet å la henne være med for at det antatt syke norske barnet skulle få komme hjem.
Altså brukte hun sønnen for å presse seg tilbake til Norge, jamfør presiseringen om det antatte syke barnet.
Solvang: – Hva var vendepunktet?
Sanner kremter, ser ned i bordplaten: – Ja, det har vært en lang og også krevende vurdering. Utenriksdepartementet (UD) sammen med andre faginstanser har vurdert situasjonen, og dette var den eneste muligheten til å…
Solvang: Hva var vendepunktet, Sanner?
Sanner: – Ja, det var at dette var den eneste muligheten å hjelpe den antatt syke…
Et ansikt forteller ofte mer enn det som kommer ut av munnen.
Solvang: Hva var vendepunktet, Sanner? Hva skjedde og når skjedde det?
Sanner: Beslutningen ble tatt i oktober i fjor…
Solvang: – Hvorfor skjedde det?
Sanner: – Fordi dette var den eneste muligheten til å hjelpe det antatt syke barnet hjem.
Det antatte syke barnet som må hjelpes.
Solvang: – Så hvilken informasjon tilfløt dere da som gjorde at dere tok en helomvending?
Sanner: – Ja, det vet du at jeg ikke kan gi opplysninger om.
Solvang: – Hvorfor ikke det?
Sanner: Nei, fordi såkalte konsulære saker, når UD gir bistand til norske borgere i utlandet, det er lovpålagt taushetsplikt.
Løgnen fortsetter. Selvsagt er det ikke taushetsbelagt å si noe generelt om hvilken ny informasjon man eventuelt fikk i oktober som førte til helomvendingen. For fikk Regjeringen konkret informasjon om et alvorlig sykdomsbilde, så er jo dette et åpenbart svar.
Solvang: Hva betyr konsulære saker?
«Det antatt syke barnet» var gjennomgangsmelodien fra Sanner. Altså vet de fremdeles ikke om han er alvorlig syk.
Sanner: Det er når UD og utenrikstjenesten hjelper norske borgere i utlandet.
Solvang: Så vi skal ikke vite hvorfor denne regjeringen har falt?
Sanner: – Jo, det har Siv Jensen gitt veldig klart uttrykk for, at det var uenighet i denne konkrete enkeltsaken, men at det også var en helhetsvurdering som gjorde at FrP har valgt å trekke seg ut av Regjeringen.
Solvang: – Hadde norske myndigheter andre opplysninger om guttens helsetilstand enn de rapportene som stod på trykk i VG og NRK da beslutningen ble tatt?
Sanner: UD har forholdt seg til mange kilder i denne situasjonen og foretatt en helhetsvurdering. Så er det UD som på vegne av den norske regjeringen som har gjennomført operasjonen, og Regjeringen som har tatt beslutningen.
Solvang: – Har UD foretatt egne undersøkelser?
Sanner: – UD forholder seg jo til mange kilder og mange også fag…
Solvang avbryter Sanner: – Det er er et ja/nei-spørsmål.
Sanner: – Nei, det er ikke det, for de må forholde seg til den informasjonen de har tilgang til, og også samarbeid med ulike fagmyndigheter.
Solvang: – Så du sier at UD har hatt andre kilder enn NRK og VG i denne saken om guttens helsetilstand?
Sanner vil ikke svare på hvorfor Høyre gjorde helomvending.
Sanner: – Hvis du er opptatt av hvilke kilder UD har, så må du snakke med UD. Jeg er her på vegne av Regjeringen og på vegne av Høyre. Og UD og Regjeringen har foretatt en helhetlig vurdering, og det er ingen tvil om at her er det et krevende dilemma, alle ser…
Løgn nummer 2 er herved presentert. Hadde UD gjort selvstendige undersøkelser, så hadde selvsagt Sanner slått i bordet med en slik opplysning som ville styrket Regjeringens sak.
Solvang: – Ja, er det noe vi har skjønt er det jo at dette har vært krevende.
Sanner: – Jo, men sakens alvor er det vi må ta stilling til. Og vi sitter i regjeringen og tar stilling til hvordan kan vi hjelpe dette antatte syke, norske barnet hjem til Norge, og da var eneste mulighet til at også mor fikk være med.
Løgn nummer 1 bekreftet igjen. Kvinnens nekt om å sende barnet fra seg førte til at Høyre snudde.
Solvang forteller at advokat Nils Christian Nordhus, som forsvarer kvinnen, bekreftet overfor VG i september at kvinnen nektet behandlingen UD hadde tilbudt.
Solvang: Kan du bekrefte det?
Sanner: – Jeg kan ikke gå inn på det. (Igjen henviser han til konsulære saker og taushetsplikt.)
Solvang: – Kan du bekrefte at mor har motsatt seg alt, undersøkelse av barnet og behandling lokalt?
Sanner: – Jeg har svart på spørsmålet at når det gjelder hvordan UD hjelper norske borgere i utlandet, så er det taushetsbelagte opplysninger.
Altså har Regjeringen noe å skjule.
Dette er minst en delvis løgn der man skjuler seg bak taushetsplikt. Hvis IS-kvinnen hadde takket ja til hjelp i leiren for sønnen sin, så hadde dette vært kjent. Da ville man kunnet hatt en legitim grunn til å kunne gå ut med behov for å frakte gutten til Norge av helsemessige årsaker. Da kunne man ha hatt bevis for hvorfor Høyre gjorde helomvending. Hadde man funnet ut av gutten ikke trengte medisinsk hjelp i Norge, vel, så hadde ikke IS-kvinnen og barna vært hentet hit.
Solvang: Er de kildene du viser til, altså de undersøkelsene som bør være foretatt, er de verifiserbare, altså kan de bekreftes av andre vi vanligvis fester lit til?
Sanner: – Jeg tror man må forstå at dette er veldig krevende saker hvor vi ikke kan gå inn på alle…
Solvang: – Men det har du sagt.
Sanner: – Jo, men det er også grunnen til at jeg ikke kan gå inn i alle detaljer.
Solvang: – Du kan vel si om opplysningene er bekreftet eller ikke?
Sanner: – Det er en vurdering UD og Regjeringen foretar, og vi stod da i det dilemmaet…
Solvang prøver å avbryte og protestere, og Sanner tar ordet:
Sanner: – Nei, dette er som jeg har vært inne på, Fredrik Solvang, dette er taushetsbelagte opplysninger, og det kan ikke jeg gå inn på.
Solvang: – Da får dette bli en øvelse der du svarer at du ikke kan svare, så får jeg stille spørsmålene jeg tror veldig mange brenner inne med: Hvorfor er det ikke sendt ned norsk helsepersonell for å gjøre en vurdering og gi behandling?
Sanner tenker seg om, trekker pusten: – Det er også et spørsmål UD må vurdere. Det er også en annen side av denne saken, og det er at etter den tyrkiske intervensjonen, så ble det også en mye mer krevende situasjon på bakken i denne leiren.
Solvang: – Sier du da at det var for farlig å sende ned helsepersonell?
Sanner: – Da må UD, som foretar disse vurderingene, da må de også foreta en vurdering av sikkerheten til de som eventuelt skal gjøre det.
Solvang: – Betyr det at du sier at det var for farlig å sende ned norsk helsepersonell?
Sanner: – Jeg har svart på spørsmålet ditt at UD må foreta en vurdering…
Solvang: – Ja, du bare antydet at det var for farlig, er det det du sier?
Sanner: – Det er en vurdering som de må foreta og som også handler om sikkerhetsopplysninger.
Vel, TV 2, NRK og Aftenposten har vært i leiren der kvinnen og barna befinner seg flere ganger i fjor høst, altså er det forholdsvis greit å ta seg inn i området og leiren. Hvorfor i alle verden sendte ikke Regjeringen/UD medisinske eksperter for å undersøke gutten? Når norske medier kan snakke med kvinnene i leiren, vil vi anta at offisielle utsendinger fra Norge ville kunnet undersøke gutten. For det kan de vanskelig ha gjort ut fra at da ville vel Sanner ha fortalt akkurat det? Igjen; da kunne de hatt en legitim grunn for helomvendingen: – Vi har fått bekreftet fra norsk ekspertise at gutten er alvorlig syk og må raskt til Norge for behandling.
Solvang: – Hvilke forsøk ble gjort overfor moren for å få henne til å gi fra seg barnet?
Sanner: – Her forsøkte man fra norske myndigheters side alt for å få det til. Vårt ønske var…
Solvang: – Hva betyr alt?
Sanner: Jo, hvis du lar meg snakke ut. Å hjelpe det antatt syke barnet hjem til Norge, mens moren motsatte seg det å sende barnet alene, og da var den muligheten vi satt igjen med for å hjelpe barnet hjem, det var også å akseptere at mor ble med hjem.
Solvang: – Det er jo åpenbart, så hva betyr alt?
Sanner: – Det betyr at man har forsøkt på ulik måte å hjelpe barnet hjem alene. Det var ikke mulig, og derfor …
Solvang: – Kan du være konkret?
Sanner: – Nei, og derfor har vi også akseptert at mor var med.
Solvang: – Ingen er opptatt av diagnosen her, jeg er ikke interessert i den, jeg vil ikke vite hva som feiler dette barnet, men det jeg ber deg, jeg ber deg ikke å si noe om helsetilstanden hans. Vet du nå om beslutningsgrunnlaget dere hadde 16. oktober da dette vedtaket ble fattet om å hente både mor og barn hjem, om det står seg?
Sanner: – Jeg føler meg trygg på at det var en riktig beslutning.
Solvang: – Vet du om det beslutningsgrunnlaget dere hadde står seg?
Sanner: – Jeg føler meg veldig trygg på den beslutningen vi tok. Det ligger i det jeg sier at her er det en avveining av ulike hensyn. Vi ønsket ikke å hjelpe denne moren hjem, men det var nødvendig for at barnet, det antatt syke barnet, norske statsborgeren, skulle få komme hjem til Norge.
Igjen; dette fremstår som løgnspråk. Regjeringen kan ikke ha hatt mer håndfast medisinsk informasjon enn det som allerede var ute i offentligheten.
Solvang: – Hvorfor sa Erna Solberg da at det uansett ikke kom på tale å hente noen IS-kvinne hjem?
Sanner: – Det var den vurderingen man gjorde på det tidspunktet. Hun sa også at det ikke er aktuelt nå, men så har vi sett at den eneste måten å hjelpe det antatt syke barnet hjem, det var at også mor ble med. Og da er det også en vurdering av hva som er alternativet. Når du sitter i regjering og har ansvaret, så må vi både vurdere konsekvensene av å hjelpe barn og mor hjem til Norge, men vi må også vurdere ansvaret vi sitter med hvis det barnet hadde blitt enda sykere, eventuelt dødd.
Solvang: – Og det har vi skjønt. Så realiteten er at hvis en IS-kvinne bare insisterer på å bli fraktet til Norge, så får hun komme hvis hun kan godtgjøre at sønnen kan være syk.
Sanner: – Ja, det er jo et hypotetisk spørsmål du stiller …
Solvang: – Nei, er ikke det helt reellt?
Sanner: – Nå gjør du det om til en generell problemstilling. Vi har foretatt…
Solvang: – Det er fire norske kvinner igjen der.
Sanner: – Ja, men det er bare denne kvinnen som har bedt om konsulær bistand, de andre har frasagt seg det.
Solvang: – Så hva gjør dere hvis de fire andre ber om det?
Sanner: – Ja, det er en hypotetisk situasjon. Vi må vurdere de konkrete sakene som vi har gjort i dette tilfellet.
Solvang: – Skal vi noen gang, Jan Tore Sanner, få vite om Regjeringen går på et falsum eller en realitet?
Fredrik Solvangs tålmodighet ble tynnslitt mot slutten, forståelig nok. «Dilemmaet», «taushetsbelagt», repeterte Sanner.
Sanner: – Jeg er trygg på den beslutningen vi tok var riktig.
Solvang: – Hva betyr det?
Sanner: – At det var en riktig beslutning å hjelpe det antatt syke barnet hjem til Norge.
Verre babbel, løgn og hykleri skal man lete lenge etter. Seansen med statsråden er ikke bare pinlig og nedslående, den avkler et hykleri av en annen verden. Sanner kan ikke svare på noe som helst. Alt peker i retning av at valget Regjeringen tok om å hente denne kvinnen hjem ikke tåler dagens lys – eller studiolys på Marienlyst.
Angsten for å bli hengt ut
Vi kan håpe at det er flere journalister som Solvang i dette landet som vil kreve sannheten på bordet. Det norske folket – skattebetalerne – har krav på å få vite hva som skjedde og fortsettelsen: Er gutten alvorlig syk med fare for døden? Hvis han er det, ja, så klarte en IS-kvinne å bli med på reisen hans til Norge.
Vi skal prøve å hjelpe Sanner å svare etter fornuft og et etisk moralsk muligens noe bedre kompass. Vår hypotese er at dette er det riktige svaret:
Regjeringens beslutning om å hente både IS-kvinnen og barna handlet om at de ikke tok sjansen på at gutten kunne dø. De mente ut fra de opplysningene som forelå i mediene at de ikke hadde annet valg. For hadde gutten dødd, ville den moralske stormen mot dem fra mediene i Norge blitt nærmest umulig å bære. Dessuten bare økte presset fra Venstre og KrF som også medførte at Høyre gjorde helomvending for å prøve å roe ned gemyttene internt. Gutten ble et forhandlingskort.
Og nei, Regjeringen sendte ikke ned medisinske eksperter for å sjekke gutten, men det burde vært gjort.
Så er det et åpent spørsmål om det i går forelå en tydelig diagnose på gutten. Det er umulig for oss å vite ettersom løgn og fortielse er det som settes i front av Regjeringens utsendte Sanner, antakelig på instruks fra høyeste hold, statsminister Solberg og «informasjon» fra utenriksminister Søreide.