Flere kaller rapporten for «rystende». Men problematikken bør være godt kjent, i alle fall her til lands lands, da HRS har omtalt dette mange ganger, ikke minst i boken «Feminin integrering» i 2003.
Nikah Nama
Side 1 av en nikah for en norsk statsborger
Rapporten «Etniske minoritetskvinder og skilsmisse – med fokus på muslimske praksisser» er utarbeidet av VIVE (Det Nationale Forsknings- og Analysecenter for Velfærd). Den viser at religiøse praksiser for mange innvandrerkvinner kan sette en stopper for en skilsmisse som ellers hadde kunnet funnet sin løsning i det danske, som det norske, rettssystemet. Rapporten fokuserer først og fremst på islam, og ordningen med nikah nama (den muslimske ekteskapskontrakten).
Problemet med nikah er at den styres av islamsk jus, altså sharia. Sharia på sin side korresponderer ikke med vårt rettssystem. Hvis ekteskapet halter kan mannen enkelt få en muslimsk skilsmisse, mens kvinnen er avhengig av at mannen tillater at ekteskapet oppløses. Gjør han ikke det, har hun en lang vei å gå. Kvinnen står mye svakere enn mannen, også hva gjelder deling av (felles) eiendeler, barn, ektefellepensjon og annet.
Svært mange muslimer har en nikah, selv om ekteskapet også kan være registrert etter lovene i landet de bor i. For mange er nikahen mer (moralsk) betydningsfull, gitt samrøre islams mellom jus og religion. Derfor kan da også muslimer skille seg etter landets lover, nyte godt av velferdsstaters fordeler med å være skilt, mens de egentlig er (godt) religiøst gift.
Men her er altså problemet at kvinner kan selv sitte i en vanskelig situasjon ved nikah, og det selv om nikahen har et eget punkt om skilsmisse. Her kan mannen kan gi kvinnen samme skilsmisserettigheter som han selv – men den benyttes så og si aldri. Da vi dypdykket i problematikken på begynnelsen av 2000-tallet fortalte norsk ambassadepersonell at de aldri hadde opplevde en nikah der punktet med skilsmisse var benyttet. Og det er altså denne nikahen som legger grunnlag for familiegjenforening eller -etablering.
Dermed kan også kvinner skille seg etter dansk (eller lignende lands) rett, men forbli muslimsk gift mot sin vilje.
Med vold
I den danske rapporten forteller muslimske kvinner om vold, trusler og selvmordsforsøk i sitt forsøk på å oppnå muslimsk skilsmisse. Det er foretatt 85 intervjuer, herav 37 intervjuer med fraskilte kvinner, hovedsakelig med muslimsk bakgrunn. Det er videre intervjuet 27 «islamske autoriteter» og 27 intervjuer med fagfolk som hovedsaklig bistår med å hjelpe disse kvinnene. Sistnevnte antakelig på statens regning.
Et av intervjuene er med en innvandrerkvinne fra Irak. Hun ønsket skilsmisse, men mannen nektet. Han begynte å true henne.
«Jeg kan få deg til å angre på at du ble kjent med meg. Jeg er villig til å bruke alle midler for å gjøre livet ditt elendig og uutholdelig», var hans reaksjon. Hun forteller videre at hun ble fysisk syk av mannens trusler og prøvde å avslutte sitt eget liv». Men (imamene, red.) fortsatte bare å fortelle meg at ‘vi kan ikke gi en kvinne skilsmisse som har inngått sin nikah i Irak og skrevet sin kontrakt der’. Jeg har prøvd å begå selvmord flere ganger – jeg ble bare så sliten», sier hun i intervjuet.
Man skjønner at problemet står på stedet hvil – år ut og år inn. Ingen land tar et tak for å få ordnet opp i dette på et skikkelig vis – før vi kanskje står i en situasjon der vi mer eller mindre «tvinges» til å ta sharia inn i vårt rettssystem.
Sharia inn i rettssystemet
I 2017 publiserte Channel 4 dokumentaren The Truth About Muslim Marriage. I forkant ble det utført en undersøkelse, av kvinnelige muslimske forskere, der 923 kvinner i 14 byer i Storbritannia deltok (det var mer enn 3 millioner muslimer i landet på denne tiden). Undersøkelsen avdekket at tre fjerdedeler av respondentene ønsket at deres nikah skulle bli lovlig anerkjent etter britisk lov, altså ta inn sharia i britisk rett.
Aina Khan, spesialist på islamsk lov, lanserte for fem års siden en kampanje, Registrer vårt ekteskap, med mål om obligatorisk registrering av alle nikah i Storbritannia. Ifølge kampanjen hadde over 100.000 personer ikke lovlig anerkjente ekteskap i landet, og over 90 prosent av moskeene registrerte ikke nikah i henhold til britisk lov. Khan fortale til avisen Guardian at hennes erfaring er «at dette ikke bare er et stort problem, men et voksende problem». Hun mente at innen 2022 ville andelen under 40 år som kun har nikah være så høy som 80 prosent i Storbritannia.
Undersøkelsen avdekket for øvrig også at litt over en av ti muslimske ekteskap i Storbritannia var polygame, der en tredjedel av kvinnene i slike ekteskap ikke hadde bifalt det i utgangspunktet. Men nesten ni av ti respondenter sa at de ønsket å være i et flerkoneriekteskap.
Anna Hall, som produserte dokumentarfilmen, hevdet at «Storbritannias ekteskapslover må oppdateres for å reflektere landet som det er i dag.»
HRS har motsatt konklusjon av Anna Hall, nemlig at det er den muslimske ekteskapskontrakten som må oppdateres, ikke velfungerende norske lover.
Så kan man ikke tvinge muslimer til å oppgi nikah til fordel for et anerkjent ekteskap etter landets ekteskapslover, men man kan avvise en slik kontrakt som gyldig til for eksempel opphold i landet (familiegjenforening eller -etablering). Da kan man kreve at nikah korresponderer med norske lover (f.eks. ved utfylling av skilsmisseparagrafen). Når stadig flere med opphold i et vestlig land inngår muslimske ekteskap som ikke registreres andre plasser enn i moskeer, kan landet lite annet gjøre enn å opplyse om at kvinner gir fra seg rettigheter som kan koste dyrt.
Vi må uansett avvise sharia i det norske rettssystemet.