På NRK Nyhetsmorgen (24. juni) ble vi fortalt at utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) skal til underholdningsprogrammet Lindmo (NRK 1) for å fortelle om den hemmelige operasjonen med å hente IS-kvinnen og hennes to barn fra Syria til Norge.
Familieunderholdning?
Ut fra reportasjen på Nyhetsmorgen kan det synes som om den avkortede Regjeringen via utenriksministeren har «bestilt seg tid» hos forvaltningsorganet NRK for å fremme Høyres versjon av saken, og kanskje på den måten vinne tillit hos egne politikere og velgere:
(Studioreporter): For første gang forteller utenriksministeren Ine Eriksen Søreide om hvordan det var å lede den hemmelige operasjonen for å hente den terrorsiktede kvinnen og hennes barn fra Syria. På Lindmo i kveld sier Søreide at det var vanskelig å late som at hun ikke gjorde noe for å hjelpe barna, samtidig som at mange ville ha handling.
Så følger et lydklipp fra Lindmo-programmet av intet mindre enn en småleende Ine Eriksen Søreide:
– Det er jo en politikers verste mareritt, vil jeg si. Mens vi da holdt på med det, veldig aktivt, så kunne jeg ikke si noe – nettopp fordi vi holdt på med det. Og det var en litt frustrerende situasjon.
(Studioreporter): Siden oktober har Ine Eriksen Søreide planlagt og ledet den hemmelige aksjonen, og det var viktig at den forble hemmelig, sier hun.
– I denne interneringsleiren så er jo den interne justisen veldig, veldig sterk. Det betyr at hvis det gis signaler eller fanges opp at noen er på vei ut, så kan det bety at du får ganske kraftige straffereaksjoner fra de som er i leiren, sier Søreide.
Lindmo spør: – Og la det gå ut over også barna?
– Ja, det er jo en risiko.
(Studioreporter): Hjemhentingen av den terrorsiktede kvinnen og hennes to barn fikk som kjent FrP til å rase, og førte til at de trakk seg fra regjeringssamarbeidet. I dag vil Norge etter alt å dømme få en ny regjering. Eriksen Søreide innrømmer at det ikke var en enkel avgjørelse å hente dem hjem alle sammen, men sier hun står fast på at det var det rette valget.
– Ingen i regjering hadde noe ønske om å bidra til å få mora hjem, men vi hadde et ønske om å bidra til å få barna hjem. Så ser vi jo etterhvert at det ikke går an å få bare barna hjem. Da står vi i det valget som på en måte kan høres veldig enkelt ut, men som samtidig er veldig komplisert: Er det viktigst å ikke få mor hjem eller å faktisk få barna hjem?
(Studioreporter): Hun forteller at hun tenker mye på de to små barna.
– Ja, absolutt. Dette er to små barn. De har ikke noe ansvar for de dårlige valgene foreldrenes deres har gjort. De fortjener å få vokse opp i trygge rammer, de fortjener å få gode liv, uten å måtte ta ansvar for eller hele tiden følges av den historien her. For det er ganske mye å bære på små skuldre.
En ny fortelling etableres
Nå har vi jo ikke hørt (eller sett) hele innslaget på Lindmo ennå, men ut fra utdraget på Nyhetsmorgen kan en ikke unngå å merke den politiske slagsiden.
For det første er det ikke et ord om at gutten er syk, eller antatt syk eller eventuelt hvor syk. Det viktige var å få hjem barna. Merk at «hjem» brukes konsekvent.
Deretter hevdes det at «mange ville ha handling». Hvem disse «mange» er får vi kanskje vite hos Lindmo, men så langt har det vært liten uenighet om å få et sykt barn ut av Al-Hol-leiren. Men det var, og er, uenighet om voksne IS-ere som har tatt et aktivt valg om å tilslutte seg IS-kalifatet skal gis en slik mulighet. Uavhengig av om de samme «angrer» eller ikke.
Så synes utenriksministeren at det var en «frustrerende situasjon» – fordi hennes engasjement og besluttsomhet ikke kunne gjøres kjent? Dette er særdeles umusikalsk gitt at det store deler av det norske folk lurer på er om gutten faktisk er syk? Med andre ord: Finnes det et grunnlag for denne hemmelige operasjonen i det hele tatt?
Etter retur dysses både kvinnens terrortilslutning og barnets eventuelle sykdom ned – men samtidig forteller Eriksen Søreide at det er farlige folk vi har med å gjøre. For den interne justisen i leiren skal være sterk og kraftige straffereaksjoner fra de som er i leiren kan iverksettes, også mot barn. Kunne denne IS-kvinnen utført noen straffereaksjoner mot andre som eventuelt var på vei ut av leiren? Kan utenriksministeren forsikre oss om at dette ikke gjelder IS-kvinnen Regjeringen har hentet tilbake til Norge?
Eriksen Søreide har vært konsekvent på at det er foreldres rett til å bestemme over egne barn, også hvor de skal vokse opp. Men i denne saken er det åpenbart statens ansvar, derfor godtar de at mor truer seg med til Norge under dekke av en dødssyk sønn. Kan den småleende utenriksminsteren ta inn over seg hva IS-kalifatetet står for? Det eneste som kan redde skinnet til Høyre, KrF og Venstre i denne saken, er at mor fratas omsorgsretten for barna. Hvordan skal de få det til, gitt morens erfarte atferd da hun nektet å gi fra seg barnet for medisinsk behandling? Skal saken ikke henge ved dem som et blylodd, må man også være åpen om barnets eventuelle sykdom.
FrP ble lurt
Kort tid etter at Siv Jensens gjorde det klart at FrP gikk ut av Regjeringen, fikk vi vite at internt i Regjeringen hadde det aldri vært snakk om annet enn at det var en dødssyk gutt. Ingen trodde at det kunne være noen som helst tvil om sykdomsbildet.
I Aftenposten i dag bekrefter justisminister Jøran Kallemyr (FrP) denne fortellingen:
I lukkede regjeringsmøter om saken skal det ikke ha blitt gitt detaljert informasjon om guttens helsetilstand og diagnose. Avtroppende justisminister Jøran Kallmyr (Frp) forteller til Aftenposten at man ikke så grunn til å betvile Utenriksdepartementets faktagrunnlag og sykdomsbeskrivelse.
– Jeg er veldig overrasket over at det blir debatt om dette nå. Vi har hele tiden blitt fortalt at dette barnet er dødssykt. Vi har ikke fått informasjon som skulle tilsi noe annet. Jeg er veldig overrasket over at man ikke sjekket dette bedre på forhånd, sier Kallmyr.
Han mener det finnes unntaksbestemmelser som gjør at man kan være mer åpne om grunnlaget til at gutten ble hentet til Norge, sammen med sin mor og halvsøster.
– Jeg har ikke innsikt i sykdomsbildet. Det kan være at barnet er sykt også. Men jeg tror offentligheten har mye å tjene på at dette faktisk kommer frem. Hvis ikke blir det mange konspirasjonsteorier. Det kan bare møtes med åpenhet.
Åpenhet heller enn underholdning
Heller enn å vise åpenhet om det svært mange lurer på, skal altså utenriksministeren sitte i et familieunderholdningsprogram og fortelle hvor mye hun bryr seg om disse to barna. Det finnes tusenvis av norske barn i utlandet som utenriksministeren også burde bekymre seg for – uten at hun eller andre i Høyre noengang har løftet en finger for å hjelpe dem. Eller kanskje de har flere hemmelige operasjoner på gang?
Hvor lenge skal Regjeringen få skjule seg bak tåkeprat om taushetsplikt – som for øvrig er det mest forslitte og misforståtte argumentet som finnes – når man ikke har så altfor mye å skryte av?
Her tror jeg vi alle har godt av å lytte til Anne Kjersti Befring som er eksperter på helserett. Til NRK har Befring sagt at mye av poenget er at det allerede er gitt informasjon om barnets helsetilstand, som er uavhengig om informasjonen er riktig eller ikke.
Hun mener derfor myndighetene kan dele oppdatert informasjon om det guttens mor, hennes advokat og norske myndigheter tidligere har uttalt seg om.
Om det ikke hadde vært lov, hadde det ikke vært noen muligheter for å korrigere feilaktige opplysninger, påpeker Befring.
– I så fall kunne man sagt hva man ville om et barn, og om det viste seg at det var uriktig, kunne man ikke korrigere det, fordi det da er brudd på taushetsplikten? spør Befring retorisk.
– Det som burde skje nå er at man avkrefter eller bekrefter om barnet er alvorlig sykt, og så gir man ikke mer informasjon av hensyn til barnet.
Den «taushetsplikten» som Regjeringen ønsker å innføre i denne saken kan i alle fall karakteriseres som ny, og som nok et bevis på Det Nye Norge?